Det er en ny Jenny i byen

«Du har bekkenløsning, høyt blodtrykk, dårlige knær, halsbrann. Jenny, dette er en vinn-vinn-situasjon».

Jenny Jenssen humrer godt når hun gjenforteller den vennlige, men bestemte beskjeden hun fikk fra familiens fastlege, da hun fortalte at hun hadde takket nei til å være med på «16 ukers helvete» – Discovery-programmet der seks kjendiser skal gjennom drøyt 100 dager med strengt trenings- og kostholdsregime.

Så da var det bare å plukke opp telefonen og si at hun hadde ombestemt seg. For fra å være svært aktiv i ungdommen – med både jazzballett, judo, kroppsbygging og aerobic på timeplanen – hadde hun nå gått nesten 40 år uten trening i særlig grad.

– Jeg har sunket ned i godstolen, og henta fram rødvinsglasset og potetgullskåla. Mitt mål var å komme dit at jeg syns trim er gøy igjen, den følelsen av at jeg gleder meg til å gjøre det. Dit har jeg kommet, det er helt sprøtt, men det tok jo en god måned før jeg begynte å kjenne på det.

I løpet av de første episodene har man fått et innblikk i Jennys mildt sagt anstrengte forhold til all form for mosjon hun syntes var kjedelig, og spesielt det å forsere motbakker. Kampen hennes for å komme seg opp den blytunge Wyller-løypa og videre til Tryvannstårnet var ekte vare, ikke noe spill for galleriet.

Mentor og programleder Martin Johnsrud Sundbys forsøk på oppmuntring – ved å si at da han som toppidrettsutøver våknet på morgenen og visste at han skulle løpe den samme løypa, så gledet han seg – falt heller ikke i god jord.

– Jeg så på han og sa: «Vet du, du er sjuk i hauet!». Jeg er sikker på at hvis blikk kunne drepe, så hadde han vært død da vi drev med Wyller-løypa.

– Og nå, når jeg kommer på timene til Martin, helt gira og svetten hagler, kommer han bort med et stort glis og kakker meg på skulderen: «Hva var det du kalte sånne som det her igjen?».

[ – Jeg har vært uattraktiv for jenter i en lang periode av livet mitt (+) ]

Hun kan le av det nå, men da det sto på som verst var det altså blodig alvor. Hun var flere ganger nede i den berømte kjelleren, gråt i armkroken til ektemannen Tor, og skjønte ikke hvordan hun skulle komme i mål. Det var først da hun innså at dette var noe hun måtte gjøre for sin egen del, ikke for Martin eller de andre, hun kunne starte på klatringen opp trappetrinnene.

– Etter det begynte jeg faktisk å kalle det for «16 ukers himmel». Plutselig var det akkurat som det gikk et lite lys opp for meg, og jeg skjønte at jeg ikke kan sammenligne meg med Trine Haltvik og Steffen Iversen som har vært toppidrettsutøver i mange, mange år. Jeg må jo bare bli den beste utgaven av meg selv, men jeg måtte ned i den dypeste dalen.

Musikken derimot, har vært en så naturlig del av livet hennes fra dag én, at hun ikke kan huske når hun skjønte at det var artist hun ville bli. Som liten sto hun på dolokket for å rekke opp til speilet over vasken, lekte at det var TV-skjermen, mens hun sang inn i en tom dorull.

Første gang hun opptrådte offentlig var hun bare 3–4 år, på juletrefest i befalsmessa på militærleiren der farne jobbet. Så gikk det slag i slag med talentkonkurranser, før hun ble headhuntet til bygdas danseband som 10-åring. Den riksdekkende TV-debuten fikk hun allerede i 1978, i NRK-programmet «Musikalsk gjestebud».

– Og jeg var så vidt fylt 11 da jeg sto på scenen første gang for betaling. Da sang jeg i fire timer , «Oh, Carol», «Una Paloma Blanca», alle de moderne låtene fra 70-tallet. Så fikk jeg utbetalt 40 kroner, skattefritt. Og nå er det foreldet, så nå tør jeg å si det, skratter hun.

Det var veldig mange menn som prøvde å lukke mye dører. De så vel på meg som en farlig konkurrent.

Etter videregående tok hun et år som utvekslingsstudent i USA, og da hun kom hjem igjen bestemte hun seg for å søke lykken i hovedstaden. Men det var trangt om plassen i Oslos musikkmiljø, og jobbene begrenset seg stort sett til koring for andre. Hun utdannet seg til hudpleier og etablerte egen salong, underviste i kosthold, og i helgene kjørte hun taxi. Til slutt bestemte Jenny seg for å reise hjem en helg i måneden, for å spille inn låter med musikervennene hun kjente fra før.

– Så hadde jeg i hvert fall bevis på at jeg har sunget. Hvis jeg fikk barnebarn en dag, kunne jeg spille dette for dem og si: «Det her gjorde ho mormor da ho var 19–20 år».

Da de hadde laget åtte låter, foreslo han som drev studioet at de skulle lage en kassett. Som sagt, så gjort. 1.000 eksemplarer av «Jenny» ble trykket opp og solgt på bensinstasjoner i Bjerkvik, Narvik, Harstad og andre plasser i nærheten.

---

Jenny Jenssen (58)

• Født 22. februar 1964 i Bjerkvik i Nordland
• Kjent som både frontfigur i dansebandet Septimus, og som soloartist.
• Har gitt ut til sammen 15 album etter debuten på kassett i 1989.
• Har også deltatt i Melodi Grand Prix ved to anledninger, med finaleplass i 2007 som beste resultat
• De senere årene har hun medvirket i en rekke TV-programmer som «Camp Kulinaris», «Skal vi danse?» og «Sofa»
• Nå er hun aktuell i Discovery-programmene «16 ukers helvete» og «Alle mot alle»

---

Tilfeldighetene skulle ha det til at Tor Søreng, en annen musiker som hadde flyttet sørover til Oslo, var på jakt etter en vikarvokalist til bandet sitt Novaja akkurat på denne tida, og gjerne en nordfra. Noen telefoner senere, blant annet til Jennys pappa, avtalte de to å møtes på Hotel Bristol – begge med langt hår og rød skinnjakke.

– Jeg husker jeg tenkte «herregud, hva er det her for en filur!». Men vi så på turnéplanen, samtalen gikk så greit, og så fikk jeg prøvesynge for bandet. Det her var i februar, og sankthansaften samme året ble Tor og jeg forlovet.

De to turtelduene tok sammen steget inn i den sovende dansebandkjempen Septimus, og resten er som de sier historie. Som representanter for en sjanger som er vant til å leve med latterliggjøring eller skuldertrekk fra musikkpressen, fikk de i 1997 æren av å avslutte Spellemannpris-utdelingen. Og passende nok, på selveste kvinnedagen 8. mars, klinket de til med signaturlåta «Nu må du pinadø vaske klean dine sjøl» (selv om Jenny i dag, lett humrende, må innrømme at det stadig er hun som står for klesvasken i egen husholdning).

Det forrykende sceneshowet i beste sendetid på NRK, med grupper som poppet inn på scenen fra alle kanter og danset line dance og swing, satte virkelig fart på platesalget og populariteten.

[ Amanda Delara har funnet sitt eget svar på hva det betyr å være norsk ]

Men i det tradisjonelt sett mannsdominerte danseband-miljøet var det ikke alle som likte at det kom inn en nordnorsk kvinne med nye perspektiver, som hoppet ned fra scenen og tok en svingom med publikum mens hun sang – og brøt med stereotypiene om dressjakke, blått magebelte og propell i halsen.

– Det var veldig mange menn som prøvde å lukke mye dører. De så vel på meg som en farlig konkurrent. Det var jo ikke det at jeg var flink som gjorde at jeg hadde kommet meg dit. «Du har vel kanskje ligget eller smisket deg til det?». Jeg har ligget med en fyr i miljøet, og det er han, sier Jenny og nikker i retning partneren gjennom over 30 år.

– Jeg ser jo at det jeg har gjort åpnet fryktelig mange dører for jenter som har kommet etter meg, så det er jeg litt stolt over. Men det var tøft til tider, og jeg følte at jeg måtte prestere 1.000 ganger mer.

Likevel nektet hun altså å la seg knekke, og hver gang kritikerne dømte musikken deres nedenom og hjem, tenkte hun bare «ja, ja, det er jo ikke de som kjøper platene».

[ Myndighetene prøvde å frarøve Elias Akselsen alt. Men stemmen kunne ingen ta fra han ]

Mottoet hennes har bestandig vært: Ingen scene for liten, og ingen scene for stor. Hun storkoser seg like mye på et bo- og behandlingssenter eller et 80-årslag som på en festival eller dansebandgalla, og har aldri skjønt artister som mener den ene spillejobben er viktigere enn den andre. Den dag i dag har hun mer fulle bookinglister enn noensinne.

– Det viser jo at det er et publikum der ute som liker det jeg gjør. Det er jo de som er gullet mitt, og som fortsatt kommer og hører på meg.

Jeg tror jeg blir å finne på scenen helt til de bærer meg ut i pennalet.

Og selv om VG i sin tid ga henne tittelen «Norges dansebanddronning», og hun har sitt eget program på landets største rendyrkede country-radiokanal, er hun opptatt av å ikke bli satt i bås. Blant annet har hun utviklet et eget ABBA-konsept, basert på historier fra bandets bassist Rutger Gunnarsson, som også har produsert tre av platene hennes.

Hun turnerer årlig med egne jule- og allsangshow («begynte lenge før TV2 og Katrine Moholt»), har gjort Cornelis Vreeswijk-forestillinger med Hans Erik Dyvik-Husby, men også vist nye musikalske sider gjennom deltakelse i «Maestro» og «Stjernekamp».

Det å være på offensiven mener hun samtidig er noe som på mange måter har tvunget seg fram for å henge med i gamet. Fra starten av 2000-tallet ble det stadig færre dansegallaer og fester på samfunnshus, men med de samme aktørene som konkurrerte om jobbene som var igjen. Det føltes rett og slett for smalt og risikabelt å ha «bare» det å spille opp til dans som levebrød.

– Hvis ikke det er omstilling i andre firmaer, må de legge inn årene, og hvorfor skal det være annerledes med musikken? Skulle Jenny Jenssen overleve musikalsk, måtte jeg tilpasse meg publikumet.

– Jeg har jo jobbet ræva av meg de siste 10–20 årene for å vise Norge at jeg kan mer enn bare danseband og country, og føler at jeg har fått mye mer kred for det, fastslår hun.

Gjennom årenes løp har hun vært en god del på TV-skjermen i mange ulike kanaler og programformater, men det er også mye hun velger å si nei til. For eksempel kunne hun aldri stilt opp på «71 grader nord» eller «Farmen kjendis». For i den bransjen hun er i, der hun lever av å være synlig, føler hun det er viktig å plukke konsepter man føler seg vel med å være med på. En TV-deltakelse kan bety fulle avtalebøker i to år framover, men det gjelder altså å velge med omhu, og samtidig kjenne sin besøkelsestid.

– Da har jeg på en måte fortalt folk at ja, jeg lever fortsatt og driver med musikk. Folk blir nysgjerrig på deg igjen. Men det dummeste profilerte mennesker gjør, tenker jeg, er at man sier ja til absolutt alt på en gang. Da har du jo svidd av alt kruttet på ett og to år, og folk blir lei.

[ Ingenting tar knekken på Mona Levin. Men covid var nære på ]

Jenny Jenssen prater på inn- og utpust, og er et oppkomme av gode historier. Som den gangen hun og bandet var i Egypt for å spille juleshow på et elvecruise på Nilen, og de etterpå bestemte seg for å spille inn en video foran pyramidene. Jenny ble arrestert av strenge politimenn med store mustasjer, som mente de filmet uten tillatelse. Men takket være gode kontakter slapp hun raskt ut igjen, og dagen etter fikk de nærmest æresvakt og lov til å filme på et hustak med selveste sfinksen i bakgrunnen.

Samtidig er hun ikke redd for å åpne opp om mer sårbare temaer, og deler i detalj den lange og brokete reisen mot å bli mamma. Hun hadde alltid vært sikker i sin sak på at det kom til å skje en dag, men så var det alltid en turné eller en plate som skulle spilles inn, og barneplanene ble utsatt og utsatt.

Da hun var 38 år ble hun og ektemannen enig om at de måtte prøve, men så skjedde det ikke.

– Vi fikk beskjed på Volvat om at vi hadde 10 prosent sjanse for å bli gravide. Altså 90 prosent sjanse for å mislykkes. Men da tenkte jeg der og da at vi må vel ha ti forsøk, og fokuserte mentalt på det.

På det fjerde forsøket ble hun gravid, men 3,5 måned ut i svangerskapet hadde hjertet sluttet å slå. Det samme skjedde på sjette forsøk. Sju, åtte og ni var heller ingen suksess. Jenny kontaktet en klinikk i København for råd, og de bestemte seg for å gi det en siste sjanse, med en annen metode.

– De fikk ut tre egg, så jeg kunne jo blitt trilling- eller tvillingmamma. Men Tilje festet seg, forteller hun med blanke øyne.

[ Det som gjør at Sophie Elise føler seg som seg selv, får internett til å koke ]

Først da hun var seks måneder på vei turte de å dele den gode nyheten med sine nærmeste, og da det planlagte keisersnittet begynte å nærme seg med stormskritt høsten 2006 skulle de bare gjøre de siste forberedelsene før den lille tulla kom til verden. De satt og så premieren på «Skal vi danse?», som Jenny egentlig skulle vært med på allerede da, men som hun måtte stå over på grunn av graviditeten.

Tidligere på dagen hadde de vært på IKEA og kjøpt stellebord, som de etter litt diskusjon ble enige om å skru sammen, selv om de trodde de hadde god tid. Tilje skulle jo ikke komme før om 14 dager.

De gikk og la seg, og grytidlig neste morgen våknet Jenny med skikkelige menssmerter. Og så gikk vannet. Fra sykehuset fikk de beskjed om å komme med en gang, men Jenny hadde et par andre ting hun måtte rekke først. Det skulle dusjes, sminkes og pyntes med øredobber før de kunne kjøre til Ullevål.

– Vi flirer sånn av den historien, «ho Tilje skal jo se meg for første gang!». Klokka var vel halv 8 da vi kom på sykehuset, rett på operasjonsstua og 08.43 var hun ute. Det mest fullkomne jeg har sett i mitt liv, hun var så inderlig ønsket.

Bare ti dager gammel var datteren med over fjellet til Bergen på Jenny og Tors første spillejobb etter fødselen, og siden vokste hun mer eller mindre opp på veien. Men alltid med familievennlige opplevelser som fast innslag, om det var akvariet i Tromsø, Nidarosdomen i Trondheim eller andre kulturelle severdigheter i de mange byene og tettstedene i vårt langstrakte land. Og fordi de begge lever av musikken, har de også fått mer tid sammen med datteren i hverdagen.

– Vi har jo kunnet bringe og hente på skolen hver eneste dag. Og har vi ikke kunnet det, så har hun jo vært med oss på turnébussen. Det har vært en fantastisk reise å følge henne, og nå er hun på 17. året … Nei, herregud, den flokken min, altså. Jeg elsker den!

---

Jenny Jenssens fem favoritter

• Bok: Anne Franks dagbok. Har lest den flere ganger og sjokkeres hver eneste gang over hvor jævlige vi mennesker kan være mot hverandre og hvor grusom krig er.
• Film: Skal se «Kampen om Narvik» i nær framtid. Vet denne filmen vil gjøre sterkt inntrykk på meg, siden jeg kommer fra Narvik kommune og kjenner historien godt. Mange venner og bekjente av meg er statister og hjalp til under innspillingen.
• Musikk: For tida digger jeg K-pop (koreansk popmusikk). Den er fengende og perfekt å danse zumba til. Ellers er jeg ganske altetende på musikkfronten, og hvilken stemning jeg er i avgjør ofte hva slags musikk jeg vil lytte til.
• Mat: Boknafisk – altså halvtørket torsk med mandelpotet, gulrot, eggesmør, bacon og ertepure. Nam!
• Sted: Hytta vår i Tjeldsund, for jeg MÅ ha store doser med Nord-Norge i løpet av året. Og huset vårt i Quesada, Spania hvor en kan leve et spansk slaraffenliv. To ytterpunkter, men steder jeg elsker!

---

[ Enten hun er centimetere unna hjerneslag eller uenig om noe på jobben, Live Nelvik sier ifra tydelig. Det er ikke alltid like populært ]

Hun sier hun føler seg ekstremt privilegert som får lov til å leve av hobbyen og interessen sin, og ikke minst at hun har en mann som deler den samme lidenskapen. Fortsatt må hun klype seg i armen hver gang hun skal på scenen, om det er på en stor festival eller et lite privat lag, for å kjenne at det er virkelig.

De store forbildene er artister som Wenche Myhre og Lill-Babs, sterke kvinner som har klart å få familielivet til å gå opp samtidig som de har vært der for publikummet sitt – stått på scenen i godt voksen alder, fullproppet med energi og kan se tilbake på et liv med masse musikk og opplevelser.

– Jeg vil være en av dem, og selv om jeg ser på fødselsdatoen at det nærmer seg 60, så føler jeg meg ikke mer enn 24 i hodet. Jeg tror jeg blir å finne på scenen helt til de bærer meg ut i pennalet.

Til neste år fyller Jenny 60 år, samtidig som hun kan skilte med over 50 år på små og store scener, noe som skal markeres med en storslått turné både rundt om i Norge og for nordmenn i Spania, der familien har feriehus. Planleggingen av det musikalske dobbeltjubileet er godt i gang, og takket være det siste snaue halvårets transformasjon kommer det også med en bonus.

Hjemme i familien Jenssen-Sørengs romslige enebolig på Nesbru får vi nemlig komme inn i «det aller helligste» – som i rettferdighetens navn er en overfylt kjellerbod der den ene av veggene er dekket med fargerike jakker, skjørt og kjoler med og uten paljetter.

De gamle sceneantrekkene som nå passer henne for første gang på mange år.

– Det har jo også vært en motivasjon på den helsereisen her. Jeg hadde faktisk ærlig talt tenkt å planlegge et hagesalg, og selge ut kostymene mine. «Jeg kommer jo aldri inn i de igjen», men nå er jeg der, røper hun stolt.

– Så jeg skal ha en sekvens på jubileumsshowet mitt, hvor det kommer bilder fra 80- og 90-tallet på storskjerm. Kostymene henger framme på scenen, og så kan jeg ta de på meg. Og ikke minst kan jeg hoppe og sprette rundt på scenen med danserne mine, og ikke høres ut som en blåsebelg når jeg gjør noen enkle steg!

Før jul måtte hun en tur innom fastlegen for å gi ham en flaske vin som takk for de overbevisende ordene som dyttet henne over den berømte dørstokkmila.

– I kveld skal jeg på boot camp, og så på stretch-time. I morgen er det crossfit, i går var jeg på yoga, og på mandager er det zumba. Så jeg gjør trim hver eneste dag, avslutter hun, sprudlende av energi.

[ Prisene hagler. Likevel virker folk litt overraska over at Pia Tjelta har det i seg ]

[ Shahid Rasool ble utpekt som gjengleder. Nå mener han at han har funnet lyset ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen