Brenners hemmelighet

– Jeg liker ikke dette.

Hans Olav Brenner har et blikk som minner om anger, der han står på kjøkkenet sitt i sokkelesten. Med en fremmed på besøk.

Han er journalist sjøl. Prisvinnende, faktisk. Han vet hvilken risiko dette møtet innebærer. Å være en medieprofil som tar seg selv på alvor i avisa, er noe av det verre han kan tenke seg. Da var det pinlig at podkasten hans «Brenner deler dikt» ble kritisert for å være det verste man kan være, omtrent, i Brenners hode: Selvopptatt.

Vårt Land skrev: «'Brenner deler dikt’ handler aller mest om programleder Hans Olav Brenner.»

– Da jeg leste det, da ...

Han gnir seg i ansiktet.

– Jeg tenkte bare: Det må jeg slutte med. Det er skamfullt.

Heldigvis har Brenner en haug av forsvarsmekanismer for ikke å gå i fella denne gangen. Han vil helst ikke at vi tar bilde av hele huset, i alle fall ikke de arvede pyntetallerkenene som henger på veggen over sofaen. Da kommer han til å virke så snobbete. Heller ikke de fillete skoene skal med på bildet, de han pleier å bruke har fått en tyggis under sålen, så han må gå med de han vanligvis bruker til hagearbeid. Og så må han ha voks i håret. Og han får en sitatsjekk på de greiene her, eller?

[ Hans Olav Brenner om folkeeventyrene: – De tåler ikke metoo-filteret ]

---

Hans Olav Brenner (43)

• Programleder, kulturjournalist og skuespiller
• Fra Landåsbygda i Søndre Land
• Har studert statsvitenskap og religionshistorie
• Jobbet i studentradioen Radio Nova, deretter P2
• Ledet NRK-programmet «Store studio»
• Var med i «Bokprogrammet» og poesiprogrammet «Diktafon»
• I 2011 utga han boka «Om å skrive»
• I 2009 fikk han Arne Hestenes’ journalistpris

---

En snill gutt

Brenner har satt seg med god avstand fra meg på kjøkkenbordet, med en gul kopp formet som et lego-hode.

– Jeg tok denne her, jeg, så kanskje det virker som om jeg har en personlighet som er litt artig.

Han er pappa til to gutter på åtte og ni år. Det som har vært livsprosjektet de siste ti årene, tar plutselig litt mindre plass. Det er uvant. Han snakker om det i dikt-podkasten, i en samtale med komiker Sigrid Bonde Tusvik: «Sønnen min har blitt så stor at han av og til har begynt å spørre: Hvordan har du det, pappa? På den ene siden er jeg lykkelig for at han har utviklet empatiske sider. Men så blir jeg litt trist også. Han skal jo ikke passe på meg.»

Det er en forvirrende tilstand, at de er blitt så store.

– Det er litt sånn: Hvem er jeg nå?

[ Erling Lae fikk slag: – Jeg vil si at det alltid er håp (+) ]

Da Brenner fikk barn, ble han bekymret. Eller, han hadde sikkert alltid vært bekymret, når han tenker seg om. Men å plutselig ha to liv å ta hånd om, forsterket det.

– Hvis det stemmer at babyer bare puster med nesa, hva skjer når den blir helt tett?

Han kikket bekymret på de snørrete babyene sine. Google ga ingen svar. Ikke barnelegen han ringte heller. Til slutt måtte Brenner tvinge seg selv til å tenke at det sikkert gikk bra, at babyer helt sikkert pustet litt med munnen, om de absolutt måtte.

Han ler av seg selv med den barnslige koppen hengende under haken. Han ble en litt en annen, med denne forsterkede, engstelige siden.

– Men du har alltid vært bekymret?

– Jeg har alltid hatt en ansvarlig side. Vært en snill gutt. Jeg må ikke ta noen sjanser.

Han hvisker korrigerende til seg selv.

– Eller, ta noen sjanser. Jeg er opptatt av å komme utfordringer i forkjøpet.

– Kommer det av et ønske om trygghet, liksom? Kontroll?

Han tygger på ordene.

– Ja. Trygghet og kontroll, ja.

– Hvor stammer det fra?

Han tenker og sukker, lener overkroppen tungt tilbake.

– Kan jeg svare genetikk nå?

Han bruker tid på å le når han først gjør det. Så faller han tilbake til den alvorlige, knirkete tonen sin.

– Jeg var nok vendt mot voksenverdenen som liten. Jeg tenkte: «Ah, bare vent til jeg blir voksen, det blir fint.» Jeg hadde en sånn følelse av at jeg ikke var barne-typen.

[ Gisken Armand: – Ikke skjønte jeg hva som skjedde, men plutselig ble vi forelsket igjen (+)  ]

Ikke fall i silo-kummen

Vi er i Ullevål Hageby. Turen hit har vært som i et eventyr – opp smale steintrapper blant trær og private hager. Her inne i stua er det i grunnen litt eventyraktig også. Han og kona, Nina, har valgt ulik farge og tapeter på veggene, og putene har ulikt mønster. Kanskje mer livlig enn det man kan ha en fordom om når man er i det Brenner selv kaller «et belastet område». Hvis man skal være dømmende, da. Og det hender det jo at folk er.

Men røttene hans er langt fra plantet i noe snobbete strøk. Han vokste opp i Landåsbygda i Søndre Land, med tre hundre innbyggere. Med en far som var tålmodigheten selv og en mor som aldri ble raskt nok ferdig med ting. Han ser henne for seg på toppen av hustaket mens hun dyttet snøhauger ned fra taksteinene. Våren kom sent til bygda, og det skulle hun bestandig kjempe imot.

Brenner selv var veslevoksen, han som uansett ikke passet noe særlig til å være et barn. Av og til var det slitsomt. Som den ene klassefesten på ungdomsskolen, da de skulle få være alene hjemme hos en jente. Alle gledet seg. Så kom moren til jenta bort til Brenner rett før hun smatt ut døren, og sa: «Da ringer du meg, da, hvis det skjer noe?»

Han likte ikke de voksnes regler så godt, å være fanget i deres tidstabeller. Men han elsket å tilbringe tid med dem som var eldre enn ham. Spesielt viktig var morfaren hans.

– Det var ingenting som var katastrofe når jeg var sammen med ham.

Brenner lekte mye på gården hans og fikk bruke melkemaskinen helt selv. Morfaren så mildt bort på ham, som for å si: «Ja, dette går jo fint. Bare fortsett.» Det eneste han og kusinen Mona måtte passe på, var å ikke falle i silokummen. Da døde man.

Jeg spør hva en silokum er og innser den fatale feilen idet jeg får en flere minutter lang detaljbeskrivelse: «Et lagringsrom for tørt massegods, med mange lommer, betong nederst, fylles med strå.» Dette liker Brenner å snakke om. Dette er mye bedre enn det historien om morfaren ender med.

– Han fikk kreft.

Brenner husker flaggene på halv stang som vaiet i vinden den dagen han døde. Naboene hadde fått vite det på et blunk. Og de visste hva de skulle gjøre når kriser inntraff. Stå sammen om det.

– Det er bygda på sitt fineste.

Brenner henter seg mer kaffe i koppen sin. Det ser ut som om han kverner på noe.

– Det var noe som var over når han døde.

Brenner kremter.

– Eller, da han døde. Jeg må ikke blande de to.

[ Kaveh Rashidi: – Det er ikke den verste mestringsstrategien, da. Jeg kunne jo ha begynt å drikke (+) ]

Zlatan i baren

Brenner har, om mulig, trukket seg enda lenger inntil veggen nå, så opptakeren på bordet så vidt fanger opp den lave stemmen. Klokka er ti om morgenen, så hagene utenfor er rolige og grå, som om det snart skal begynne å regne. Vi har begynt å snakke om rollene hans. Eller birollene.

– Hvis du egentlig ikke liker å bli så sett, hvorfor er du skuespiller?

Han tenker. Så tenker han høyt.

– Det gir ikke helt mening for meg at jeg ønsker å bli sett. At det kommer derfra. Da må det være at jeg ble så sett som barn at jeg ønsker å opprettholde det. Hvis jeg skal prøve å gjøre en psykoanalyse, da.

Han smiler og gnir seg over haka.

– Eller så kan det handle om det der med å se opp til dem som «tar ordet».

Pappaen og bestefaren var gode til det. I bryllup og sånn. De hadde forsamlingen i sin hule hånd.

– Det syntes jeg var veldig flott. Å klare å si noe fornuftig, kanskje noe morsomt.

Brenner hadde en tanke om å bli skuespiller. Men da han ikke kom inn på Teaterhøgskolen etter tre forsøk, ble han irritert, og så tok livet andre retninger. Men så har han jo hatt disse små rollene innimellom – noe han kaller «ganske tilfeldig».

[ Renate Reinsve: – Jeg var helt fucka i mange måneder etterpå (+) ]

Han spillefilmdebuterte som «Thomas» i Joachim Triers «Oslo, 31. august». (Du husker ham kanskje ved et kjøkkenbord med artist Ingrid Olava). Noen prosjekter har vært en suksess, som «Verdens verste menneske», verdens mest kritikerroste film. Eller prisvinnende «Barn» av Dag Johan Haugerud.

Men ett prosjekt har, ifølge anmelderne i alle fall, vært en katastrofe.

NRK-serien «Nesten voksen» fikk kollektiv anmelder-slakt og ble etter hvert kansellert etter at flere skuespillere trakk seg fra prosjektet. Der var Brenner med, iført en litt for liten lue og burgunderrød, høyhalset genser. Dagsavisen skrev: «Det er vanskelig å skjønne hva programleder Brenner gjør i en situasjonskomedie (..) Han er i hvert fall ikke komiker, knapt skuespiller.»

Han la ut en ironisk instagram-post om det. Men egentlig var det ubehagelig. Brenner var vant til at prosjekter landet på beina, at han kunne stole på at det ble bra til slutt. Og så ble det ikke helt sånn.

– Det var en lærepenge. Jeg hadde for mye tillit til at verden ville meg vel.

Heldigvis var det noen målgrupper som digget serien, en litt annen gjeng enn de som vanligvis dukker opp på bokbad eller ser ham lede kringkastingsorkesterets sommerkonsert med stor iver. Disse ville ha en bit av han artige med lua.

– Vi var på et hotell i Åre, hvor Zlatan satt i baren. Han fikk sitte i fred, mens jeg måtte skrive autografer.

[ Unge som vokser opp i dag, tror ikke på at de vil få det bedre enn sine foreldre ]

Nei til alt

Kvinnen som skaffet Brenner hans første hovedrolle, var Nina. Hun var scenograf på studentteateret. Han som skulle spille Gilgamesj datt ned fra et stillas hun hadde vært med å bygge, så Brenner ble erstatter like før premieren. Og så ble de forelsket. Giftet seg. Fikk barn. «Hele den greia der», som Brenner kaller det.

– Kan du fortelle om Nina?

– Hun er tre år yngre enn meg. Jobber i Gyldendal forlag. Er fra Oslo.

Brenner ser ned i duken.

– Jeg tror jeg er mer ute etter hva du føler for henne?

Han ler.

– Herregud. Men det er jo helt overveldende!

Han kom inn i et møte på studentteateret, det var litt over jul. Der satt hun og pratet og gestikulerte. Han hadde sett henne før, men ikke sett henne sett henne.

– Jeg tenkte bare: «Å.»

Det har ikke vært noe spørsmål siden.

De er ganske ulike, sier Brenner. Hun er argumentativ, så hun har lært ham litt om det. Med bakgrunn fra rød ungdom (hun var «litt sånn halvveis blitzer») ble hun kalt for «Nei til alt» av en felles bekjent en gang. Jo da, hadde Brenner svart, det stemmer, det. Nei til narkotika, nei til ditt og datt.

Han fridde etter sju år, i form av en rebusløype gjennom leiligheten de bodde i. Så kom barna.

– Og det var det.

[ Erlend Loe så henne og tenkte: Deg skal jeg være sammen med (+) ]

En dårlig venn

Vi har satt oss på Åpent bakeri på Damplassen like ved huset til Brenner. Han spøker med at det er godt han kommer her med fotograf og journalist, så folk tenker at det foregår litt greier rundt ham for tida. Likevel setter han seg i et hjørne innerst ved veggen med blikket festet foran seg.

– Jeg har jo hørt på podkasten din, «Brenner deler dikt». Det er en episode der jeg må spørre deg om.

– Ja. Den med Mattis Herman?

«Er jeg en dårlig venn?» heter episoden. Den skiller seg ut. Samtalen om det utvalgte diktet og dets tematikk, forvandler seg til et oppgjør.

Det er skuespiller og bestevenn Mattis Herman Nyquist som er gjest. Han mener Brenner aldri setter av tid til ham mer. Dialogen går omtrent sånn her:

Mattis Herman: Vi var veldig mye sammen. Fram til vi ikke var det mer.

Hans Olav: Men hva skjedde?

Mattis Herman: Du har sittet hjemme. Du har sittet hjemme i 16 år. Du rydder ikke plass. Hvorfor rydder du ikke plass?

Mattis Herman gir seg ikke. Han stiller spørsmålet flere ganger, og en forfjamset Brenner forsøker å svare for seg. Var det ikke Mattis som først forsvant da han startet på Teaterhøgskolen, da? «Forsvant», svarer Mattis skarpt. «Jeg er da her, jeg.»

– Ble du overrasket?

Brenner smiler svakt.

– Han kan finne på å si meg noen sannheter noen ganger. Og harselere over mitt forutsigbare familieliv. Men det var veldig overraskende at han skulle ta det opp i sin fulle bredde i den settingen der og holde så lite igjen.

Han var glad på podkastens vegne. Men ganske forfjamset. Han klarte ikke svare for seg.

– Har du vært en dårlig venn, da?

Brenner svarer før spørsmålet er ferdigstilt.

– Jeg opplevde vel at han ikke forsto meg helt. Det er noen formildende omstendigheter her. Å få barn er en unntakstilstand. Men jeg er viktigere for ham enn jeg har tenkt. Det var den hyggelige delen av det.

[ Elin Ørjasæter om venstresida: – Jeg hater den selvgode moralismen (+)  ]

---

Fem favoritter

Film: Ingmar Bergmans dokumentar «Fårö document» fra 1970

Bok: Hamsuns «Mysterier»

Musikk: Arthur Rubinsteins innspilling av Chopins Nocturnes. Begynner å gråte av opus 32, nr. 2

Mat: Kamskjell og sjøkreps hvis anledningen byr seg

Sted: En odde i barndomsbygda mi der sola går ned klokken 23 om sommeren

---

Hemmeligheten

– Hva er det du er redd for at skal bli avslørt, egentlig?

Det har vært noen litt seige timer for oss begge. Brenner er ivrig i gang med maten og stopper opp i et av tyggene sine. Han forstår at jeg refererer til at han ikke liker å snakke om seg selv. At det ikke kommer uten motstand, i alle fall.

– Jeg er redd for at jeg virker dum, eller har gitt inntrykk av at jeg kan mer enn jeg gjør. Eller at jeg er litt grunn. Og så er jeg redd for å svare veldig inderlig på spørsmålene dine, så folk skal tro at jeg innbiller meg at det å være mye på TV er et problem.

Han ser på meg med et litt alvorlig blikk.

– Jeg må holde en viss standard.

Brenner har opplevd at folk blir overrasket når han viser seg å være litt morsommere enn de hadde sett for seg. Fordi «han der litteraturfyren» kanskje er noe mindre allsidig enn den egentlige Brenner.

– Jeg har tenkt at distansen er hemmeligheten. Hvis folk ikke vet hvem jeg er, vet de heller ikke hvor tankene og spørsmålene mine kommer fra.

Det er lange pauser nå, mellom svar og spørsmål.

– Har du blitt oppgitt, i løpet av dette intervjuet?

– Oppgitt?

Han tenker lenge.

– Bare på meg selv.