Jeg har hatt kjærlighetssorg før, har sørget over tap av besteforeldre og venners død, men aldri kjent på sorg på den måten jeg nå gjør.
Jeg sover dårlig, har lite matlyst, klarer ikke konsentrere meg når jeg leser noe eller når noen snakker til meg. Stadig vekk forsvinner tankene innover. Inn til sorgen.
Det er som om noen filmer livet ditt utenifra, du lever utenpå deg selv.
Når du havner i en livskrise, får du andres livskriser servert. Rett i øret, i ansiktet, via brev, meldinger eller over en flaske vin. Sorg er med andre ord veldig vanlig, enormt mange opplever det hver dag, hver uke og hvert år.
De som forteller meg sine sorgfulle historier, sier det kommer til å gå bedre etter hvert. Likevel forteller de sårt om savnet som om det rammet dem for et kvarter siden.
Det er interessant.
Det har rørt noe ved meg å høre om alt dette folk har båret og fremdeles bærer på
Sorg er altoppslukende. Den er stor som en elv i starten til det ender opp i savn og vemod. Noen er i sorg hele livet. Andre lærer å leve med den. Men det har rørt noe ved meg å høre om alt dette folk har båret og fremdeles bærer på.
Så mange hemmeligheter og vonde tanker. Så lite åpenhet rundt det.
Litt som psykiske lidelser, bare at sorg ikke er en sykdom. Det er en naturlig reaksjon når du mister noen. Og dem jeg har møtt, har virkelig opplevd noe av det verste.
Hver dag dør ett barn under fire år i Norge. 170 av dem var barn i dødfødsel i 2020.
Flere hundre familier sørger over disse barna. I tillegg kommer alle som sørger barn over fire år som dør, folk som sørger over voksne barn, ektefeller eller sine egne foreldre.
Det må være hardt for alle som kommer inn til fastlegen med sorg i hjertet og må finne på en diagnose. For sorg i Norge finnes ikke på papiret. Sorg er ikke en sykdom.
Fastlegen eller den sørgende må komme opp med noe annet.
I juni skrev Sorgstøttealliansen, som består av blant annet Kreftforeningen, Landsforeningen uventet barnedød og Landsforeningen for etterlatte ved selvmord, et åpent brev til daværende helseminister Bent Høie om dette med kapasitet og arbeidsevne rundt sterke sorgreaksjoner.
De ba om nye ordninger for etterlatte og pårørende i arbeidslivet i forbindelse ved dødsfall. Sorg er ikke en sykmeldingsgrunn i seg selv, og gir ikke folk rett til sykepenger. Fastlegene må derfor benytte kategorier innen psykiatrisk diagnostikk for å beskrive sorgreaksjoner.
I det åpne brevet skriver de: «Problemet med denne praksisen er at naturlige forløp etter et tap blir diagnostisert som en sykdom, selv om de fleste i helsesektoren er opptatt av at til dels sterke reaksjoner etter et dødsfall er naturlige og forutsigbare prosesser. Videre kan eksempelvis diagnosen depresjonsfølelse eller psykisk situasjonsbetinget ubalanse indikere et behandlingsforløp med antidepressiver, som i de fleste tilfeller ikke er til hjelp ved sorgreaksjoner.»
Derfor foreslår de heller sorgmelding! Det er en praksis de har i flere andre land.
I Danmark har foreldre som opplever dødfødsel og dødsfall blant barn opp til 18 år nylig fått rett til sorgpermisjon med full lønn i inntil 26 uker. Også i Sverige og i Finland har etterlatte foreldrepermisjonsordninger som gir rett til full lønn for en periode etter tapet. Frankrike har sorgmelding som system.
Alle disse landene liker vi å sammenligne oss med. I Norge får ikke far permisjon i det hele tatt. Han får to ukers sykmelding. Mor får seks uker ved barnedød. Du må sykmeldes for å sørge hvis du mister et barn. Landsforening uventet barnedød (LUB) ønsker et bedre system som forstår at sorg går i bølger.
Sorgen over å miste har ikke uketall. Og det er hvert fall ikke over etter seks uker. LUB erfarer at sorgen kan være sterkere etter tre-fire måneder, enn i begynnelsen. Selv om dette er individuelt. Mange vil ikke være i stand til å gå tilbake til arbeid så fort som det kreves i dagens system.
Jeg har fått fortalt historien om en far som etter at han mistet et barn, jobbet redusert i en periode. Han var delvis sykmeldt. Med diagnosen psykisk lidelse. I etterkant førte det til at han fikk dette svaret fra Gjensidige rundt helseforsikringen sin: «Søknaden din er godkjent, men du er ikke dekket hvis kravet skylder psykiske lidelser.
Vi har lagt vekt på opplysninger fra deg og din lege om perioder med sykemeldinger grunnet psykisk ubalanse krisereaksjon. Psykisk ubalanse kan føre til kortere eller lengre lengder med arbeidsuførhet og gi behov for utredning eller behandling. Du får derfor unntak i forsikringen».
Denne pappaen hadde mistet ungen sin, han var ikke psykisk syk, han var i sorg!
Da er det stigmatiserende å bli sett på som psykisk syk. Han får heller ikke gjort om journalen sin hos fastlegen. Hun har ikke noe annet å sette opp enn en psykisk lidelse. Hun måtte da ha funnet på at han hadde vondt i et kne. Som igjen hadde gjort knestatistikken mangedoblet. Denne måten å sette diagnoser på, oppleves som uetisk for enkelte fastleger fordi de ikke kan være 100 prosent ærlige.
Ved bruk av sorgmelding på riktig grunnlag vil det ikke gi økt kostnad for staten siden disse menneskene allerede er sykmeldte ved bruk av psykiatriske diagnoser som: psykisk lidelse, depressiv lidelse, angst, nervøsitet, anspenthet, søvnforstyrrelse, redusert funksjonsevne og hundre andre ting. Ingen journaler inneholder den virkelige grunnen.
Jeg trenger ikke noen diagnose eller sorgmelding i den sorgen jeg bærer nå, selv om jeg har vært innom fastlegen og fått medikamenter for å takle den. Men for dem som har opplevd noe av det verste i livet, som å miste et barn, vil en slik type ordning gjøre livet litt lettere. Det handler om valgfrihet!
For noen kan det være fint å jobbe fort igjen, for andre gradvis opptrapping.
Målet er at en sorgmelding følger ditt løp, ikke at du må løpe ned fastlegens dører for å få en ny sykmelding på feil grunnlag. Gi dem som har opplevd noe slikt, tid og rom til å lære seg å leve med sorgen. Det vil gagne enkeltmennesket og samfunnet