Anders Danielsen Lie om skuespilleryrket: – Jeg skulle ønske jeg synes det var litt morsommere

– Jeg får høre at jeg ikke smiler nok, mange opplever meg som streng.

Anders Danielsen Lie pryder for tiden skjermer i kinosaler rundt om i verden med filmen «Verdens verste menneske». Han er skuespiller, bydelsoverlege, musiker og forfatter. Ja, han kan faktisk titulere seg med de nevnte fire titlene.

Det kan hende at Lie har blitt litt mørkere av å spille så mange mørke roller, innrømmer han. Men han tror at hovedgrunnen til at han av noen oppleves som streng, er at han egentlig er litt usikker, som igjen er beslektet med at han har høye kvalitetsstandarder. Han er kravstor, og det får ham til tider til å føle seg krevende.

– Det handler ikke om at prosjekter jeg er med i skal være så blodseriøse, egentlig. De smarteste filmene jeg vet om er komedier eller veldig morsomme, sier han.

Mye av det Lie setter høyt i livet er morsomt, forteller han. Det overrasket meg litt.

Å leve baklengs

Mens Dagsavisens fotograf tar testbilder av journalisten i håp om å finne det perfekte lys, skimter vi Anders Danielsen Lie (42) i enden av alleen ved Damplassen på Ullevål. Følelsen av at vi nå tar del i en ekte Joachim Trier-film skyller over meg. Oslo, Anders Danielsen Lie, sterk sol, høstfarger. Men Lie kommer rett fra hjemmekontoret som assisterende bydelsoverlege for bydel Nordre Aker.

– Jeg kjenner alle trærne i denne alleen, sier han mens vi snur og beveger oss i den retningen han kom fra.

Lie har bodd i Ullevål Hageby nesten så lenge han kan huske. Også er han jo en Oslogutt, født og oppvokst. I den friske høstluften spaserer vi rolig oppover alleen, forbi alle de store, gamle Hageby-husene, en barnehage og lekeplass og helt bort til Bakkehaugen kirke på Tåsen. De siste årene må ha vært heftig for Lie, tenker jeg. Innspilling av den siste Trier-filmen, to Cannes-nominasjoner og en pandemi oppå det hele, hvor han har gjort sin del av jobben som bydelsoverlege som flere ganger har tatt til orde i samfunnsdebatten. Dette blir et sånt mimre-intervju om de siste åra, og om hvor det hele starta. Så hvor starta det for Anders Danielsen Lie?

[ Portrettet med Anders Danielsen Lie: En mann for Cannes (+) ]

11 år gammel, i 1990, sjarmerte han det norske folk med hovedrollen i filmatiseringen av Lars Saabye Christensens roman «Herman». Men etter det forsvant han fra filmlerretet. Og det bevisst. Lie hadde overhodet ingen planer om å gjøre filmskuespill igjen. Men i 2006 fikk han en telefon. Det var produksjonsselskapet «4 ½», som lurte på om han ikke ville komme på audition til Joachim Triers nye spillefilm «Reprise».

– Jeg satt og leste til eksamen i rettsmedisin, og hadde aldri hørt om Joachim Trier før. Det passet meg egentlig utrolig dårlig, sier han til Dagsavisen.

Han gikk siste året på medisinstudiet og var inni sitt første år med legelisens. Men han ble nysgjerrig, så han la pensumbøkene til side og tok en titt på manuset han hadde fått tilsendt.

– Lang historie kort: Jeg endte opp på den auditionen.

På mange måter kan man si at to store kapitler i Lie sitt liv er ved veis ende: Trier-kapittelet og pandemi-kapittelet, i den grad man kan si at pandemien nærmer seg en slutt. Han representerer to ulike roller i kapitlene, skuespiller i det ene, lege i det andre.

– Det er noen som har sagt til meg at man lever litt sitt forlengs, og forstår det baklengs. Vi lever i nåtiden, men når vi ser tilbake på livet vårt, ser vi mening og sammenhenger.

[ Portrettet med Renate Reinsve: En enkel diva (+) ]

Oslo forsvinner ikke

Anders Danielsen Lie har spilt hovedrollen i Joachim Triers tre Oslo-filmer, som etter hvert har blitt hetende Oslo-trilogien. At det skulle bli en trilogi, var ikke bestemt da arbeidet med «Reprise» først begynte.

– Jeg kan ta feil, men jeg tror kanskje at det var min idé, sier Lie. I sidesynet skimter jeg det store smilet hans vokse frem.

Da han leste manuset til den siste filmen, «Verdens verste menneske» (2021), som for tiden fyller kinosalene rundt om i Norge, fikk han en følelse av at den hang sammen med både «Reprise» (2006) og «Oslo. 31. august» (2011). I hans øyne hadde filmen en leken, assosiativ fortellerstruktur, men også et psykologisk karakterportrett. Det har de tre filmene til felles. Og Oslo, da. Oslo er både en slags hovedkarakter og en scene for fortellingene til karakterene som portretteres.

– Vi hører stadig om folk som drar til Oslo på Trier-safari, sier Lie og humrer litt av tanken. Han har også hørt om folk som har flyttet til Oslo etter å ha sett filmene, men det vet han ikke helt om han tror på.

– Det forteller meg at fortellinger og karakterer som folk kan kjenne seg igjen i og identifisere seg med i egne liv, er ganske knyttet til tid og sted. Steder blir ofte noe man går til for å minnes.

Det er en forbindelse mellom stedet, som alltid er i virkeligheten, og fortellingen, som er fiksjon. Mens fortellingen forsvinner, er stedet det som står igjen. I «Oslo 31. august» vises de stedene hovedkarakteren «Anders» har vært på avslutningsvis i filmen. Som om stedet er en slags etterlatt.

– Men stedet er der fortsatt, det kommer alltid til å være det, selv om alle menneske som vi er så knyttet til og har ledd og grått med, forsvinner. Det tenker jeg er en slags bærende idé i alle filmene, sier Lie.

Karakteranalysen

Noen vil kanskje mene at de tre Trier-filmene, og kanskje spesielt rollene Lie spiller, er variasjoner av samme tema. Det synes ikke Lie. De to første karakterene, «Phillip» og «Anders», er ganske langt fra ham selv. Den siste derimot, «Aksel», som han spiller i «Verdens verste menneske», begynner å nærme seg noe som ligner Lie. Praten vår går over i en personanalyse av de tre karakterene.

Philip er en mystisk karakter som blir betraktet litt utenfra. En uransakelig skikkelse som publikum ikke kommer helt inn på. Så har vi Anders, som er for smart for sin egen psyke. Som har kontroll over det man ikke har kontroll over. Derfor kan ikke andre hjelpe ham. Nesten aktivt motarbeider han omverdens forsøk på å hjelpe. Det er egentlig en forferdelig ting å gjøre, synes Lie.

– Han setter så mange mennesker rundt seg i en vanskelig situasjon, også er noe av tragedien at han ikke klarer å gjøre noe med det heller. Han er fastlåst i egne tanker. Det må gå an å synes synd på en sånn person, også.

Lie synes Anders er den minst sympatiske av de tre mannlige karakterene. Men Aksel har også noen trekk som irriterer ham. Trekk Lie håper han ikke har så mye av selv.

– Han er belærende. Vi ville at han skulle ha en side som bar preg av at han føler at han er i utakt med tiden, at mange av høydepunktopplevelsene i livet hans ligger bak ham. Aksel har levd. Og det høres jo litt sutrete ut å si når han bare er i førtiårene.

– Men det er litt knyttet til hva han kommer fra og hva som har vært meningsfullt for ham i livet. Han er en type mann som kanskje aldri blir helt voksen.

[ Lars Saabye Christensens «Byens spor» blir teater: – Mildt sagt en stor overgang (+) ]

Takknemlighetsgjeld

Joachim Triers filmer har betydd mye for Lie både som menneske og skuespiller. Helt konkret fordi han ikke hadde jobbet som skuespiller hvis det ikke var for «Reprise», som sendte ham ut på en lang reise. En reise som ennå ikke er ved veis ende.

– Filmene er oppdiktede fortellinger, men de føles som en slags refleksjon over egne og andres liv, personer som vi egentlig, på en eller annen måte, har vært tett på. Det kommer til et punkt hvor det er vanskelig å trekke grensen.

– Trekke grensen?

– Ja, mellom fiksjon og virkelighet. Men det er jo også da det blir spennende å lage film. På mange måter er det vanskelig å ikke bringe inn noe fra sitt eget liv i filmer som er såpass nære på en virkelighet man kjenner til.

Samarbeidet med Trier har vært Anders Danielsen Lie sin teaterhøyskole. Alt han kan og har gjort av skuespill er veldig knyttet til samarbeidet de har hatt gjennom årene fra arbeidet med «Reprise» begynte i 2006. Trier har også blitt en av Lie sine beste venner.

– Jeg står i veldig dyp takknemlighetsgjeld til Joachim. For å ha fått muligheten til å gjøre så fine roller i så bra filmer og med så mange bra folk. Det er ganske sterkt å se tilbake på.

Etter «Reprise» visste Lie at han hadde lyst til å jobbe med Trier igjen. Han ble positivt overrasket da han ble spurt om å spille i «Oslo 31. august», og slapp nærmest alt han hadde i hendene da han takket ja til tilbudet. Men etter innspillingen var det akkurat som om han følte at han hadde tømt seg og var forsynt. Vi vandrer i solsteken oppover mot kirken på Tåsen og jeg tenker at jeg egentlig burde ta av meg et av de mange lagene jeg har tatt på meg for å beskytte meg mot høstkulden.

– Det var en følelse av at jeg ikke visste om jeg hadde mer å bidra med. Kanskje det var nok med de rollene jeg hadde gjort, liksom, sier Lie.

– Skal vi rusle tilbake igjen? Jeg bare går og går, jeg, legger han til.

Vi blir enige om å snu og vende snuten mot Damplassen igjen. Lie forteller meg om yrkeskvalen han alltid har hatt, med et ben i legebransjen og et i filmbransjen. Etter innspillingen av «Oslo 31. august» gikk han tilbake i turnus som lege.

Ikke forsynt likevel

Jeg hang meg litt opp i det Lie sa om at han allerede i 2011, etter arbeidet med «Oslo 31. august», følte seg forsynt med filmbransjen. For det har jo bare gått oppover for ham siden, med roller i store serier som «Nobel», og filmer som «Den største forbrytelsen» og «22 July». Men han har også slått gjennom internasjonalt. I 2016 spilte han med Kristen Stewart i filmen «Personal Shopper», som ble nominert til Gullpalmen i Cannes. Han har gjort flere roller i franske filmer, senest i filmen «Bergman Island», som i likhet med «Verdens verste menneske» var nominert under den prestisjetunge filmfestivalen i år.

– Men det som flyr verden rundt, er de filmene folk identifiserer seg med, uansett om de er internasjonale eller ikke.

Lie understreker at han er veldig takknemlig for de erfaringene han har hatt i utlandet og for at han har fått jobbe i en internasjonal filmbransje og spilt roller på andre språk. Det har vært både lærerikt og krevende. Men det er vanskelig å kombinere med livet hans hjemme i Norge.

– Man må planlegge godt for å få det til å fungere over tid. Hvis det er en innspilling som innebærer at jeg blir lenge borte, må familien også forflyttes.

Lie er gift og har to barn, en på seks år og en på to år. Tidligere har familien flyttet med ham, men nå går eldstemann på skolen, og da er det litt vanskeligere å få til.

– Det kan godt hende at jeg tar en jobb utenlands igjen, men det høres ut som en dans på roser, og på mange måter er det kanskje det, men det er ikke veldig familievennlig.

[ Anmeldelse: «Verdens verste menneske» hyller Oslo og kjærligheten (+) ]

Bakkekontakt

– Har det aldri vært et alternativ å slutte å jobbe som lege og satse alt på skuespill?

Lie ler når jeg stiller spørsmålet. En del av meg blir redd for at jeg har fornærmet ham.

– Det er et godt spørsmål. Jeg burde nok ha tatt et valg på et tidspunkt, da hadde jeg fått en mer oversiktlig kalender, svarer han.

Men så har det vært så meningsfullt for ham. Han har fått noen erfaringer som lege, en måte å se verden på, som har vært nyttig i arbeidet som skuespiller. Det har gitt ham et annet blikk.

– Det er klisjé å si, men jeg føler at jeg har stått med et bein i den virkeligheten som vi prøver å portrettere i filmene, sier han.

Å jobbe i filmbransjen kan bli litt smalt, forteller Lie, som tror at det kan gjøre at man mister litt kontakten med omverden og hverdagen. Han er glad for at han har bakkekontakt. Med det får han autoritet og selvtillit.

– Det er som om jeg gjør en slags kontinuerlig research, også kan jeg reflektere over det arbeidet i filmene.

Det er derfor han har holdt i legejobben, for egentlig er det mange krefter som har jobbet imot at han skal gjøre begge deler.

– Noen vil nok tenke at det er umulig, sier han.

De mørke rollene

Tiden er inne for å tenke fremover. Snakke om fremtiden. Hva skal Anders Danielsen Lie gjøre nå? Flere ganger i løpet av samtalen vår har han snakket om de gangene han trodde han hadde fått nok. At han var ferdig med skuespill, mettet på film. Men så har han jo ikke gitt seg. Lie har en annen jobb å falle tilbake på hvis det går lang tid mellom hver gang han får et tilbud han gjerne vil takke ja til. I motsetning til mange andre skuespillere trenger han ikke å si ja til roller han ikke vil gjøre fordi han trenger pengene.

– Man skal jo leve av noe, kanskje skal man forsørge barn, og da må man gjøre ting man ikke liker. Jeg har veldig stor respekt for skuespillere som klarer å levere fine ting innenfor prosjekter hvor ingenting ligger til rette for det.

– Men hva tenker du selv, da? Om veien videre?

– Jeg har tenkt mye på det. Som skuespiller er man veldig prisgitt andres ideer og visjoner, men jeg skal ikke utelukke at jeg en dag vil prøve å lage noe selv, skrive og regissere.

Lie ser plutselig beskjeden ut, hvert fall tenkende, og stopper opp litt før han fortsetter.

– Det er så dumt å si noe bestemt om hva jeg ser for meg videre, for da blir jeg litt bundet til det. Plutselig møter jeg en journalist som forteller meg at jeg sa til Dagsavisen i 2021 at jeg ikke ville fortsette som skuespiller, i et intervju om en ny film jeg er med i.

– Også har jeg jo holdt på med dette i 15 år, selv om jeg alltid har vært ambivalent.

Jeg utfordrer ham til å utdype hvorfor han er ambivalent til skuespilleryrket. Igjen er hans umiddelbare reaksjon latter.

– Jeg skulle ønske jeg synes det var litt morsommere enn jeg synes det er.

– Hva da? Skuespill?

– Ja, men nå har jo jeg gjort mye mørke roller, da. Det har kanskje noe med det å gjøre.

Blant annet har han spilt Anders Behring Breivik i Netflix-filmen «22 July». I tillegg har alle de tre karakterene han spiller i Trier sine filmer, et slags underliggende mørke.

[ Nå skal dokumentarfilmen om Trond Giske vises for første gang ]

Identitetsutforskning

Å gå inn og ut av roller er en identitetsutforskning for Lie. Det er som om han tester ut ulike potensialer i seg selv.

– Jeg skulle gjerne ha utforsket mer. Om ikke komedie, så i hvert fall noe litt lysere, sier Lie. Nå ler han av tanken på at han har gjort så mange dystre og mørke roller, tenker jeg.

– Men mener jeg egentlig det jeg nettopp sa? Jeg vet ikke. Jeg elsker komedie, i hvert fall, men jeg vet ikke om jeg har så lett for å gjøre morsomme roller, egentlig, sier han.

At han blir castet til mørke roller har bare skjedd, på en måte. Ballen begynte å rulle etter at han hadde fått vist at han var god i de rollene. De siste årene har han prøvd å jobbe mot å ta sånne roller.

– Det har jo ikke gått så bra, som du vel har sett. Jeg har blitt mørkere og mørkere, jeg vet ikke om det kan bli noe verre, jeg.

Jeg trenger ikke å snu meg mot ham for å skjønne at også dette blir sagt med latter. Slik Lie er nå, når han går ved siden av meg nedover alleen i Ullevål hageby, er han verken mørk eller dyster.

På legekontoret

Lie gikk tilbake til legekontoret med en gang innspillingen av «Verdens verste menneske» var over. Så kom lanseringen, som tok mye tid og krefter, og som han nå har måttet ta avstand fra.

– Å lansere en film er nesten en jobb i seg selv. Jeg får ikke reist så mye rundt med filmen og sånt. Jeg hadde nok vært mer til stede hvis det ikke hadde vært for at jeg jobber fulltid som lege.

Og mens vi er inne på legejobben. Lie er veldig takknemlig for erfaringen jobben som bydelsoverlege i pandemitid har gitt ham.

– Det er den største medisinske begivenheten og den største krisen i vårt århundre, omtrent. Det er ganske spesielt hvordan det har påvirket samfunnet på en så gjennomsyrende måte.

Som bydelsoverlege har han stått sentralt plassert i håndteringen av viruset fra dag til dag. Også er det jo ikke over. Fra et globalt perspektiv er pandemien i hvert fall på ingen måter ferdig, understreker Lie. Jeg tenker på noe av det første Lie sa til meg da vi møttes i dag: om å forstå livet sitt baklengs, se mening og sammenhenger når man ser tilbake på noe. Flere ganger har han bekreftet en slik måte å tenke på.

– Men du er jo en kjent norsk skuespiller. Hender det at folk blir forvirra når de møter deg som lege?

– Det skjer fra tid til annen at jeg blir gjenkjent, men jeg har alltid prøvd å skille de to rollene. De har ikke noe med hverandre å gjøre, egentlig, og jeg kan forstå at det kan være et problem for noen at jeg er kjent.