Livet må gå videre

Lyden er ikke til å ta feil av. Skyhøye hæler av luksusmerket Louboutin lager en helt egen «klikk-klakk» når Ellen Arnstad kommer inn på Åpent Bakeri på Damplassen. Hun får øye på meg og vinker. Helst vil vi klemme, men covid sier nei. Isteden møtes blikkene våre over munnbindene. Jeg ser at hun har sorg, men det er meg som begynner å grine. I fjor døde eldstesønnen Joachim. Han ble 26.

For en gangs skyld blir det kompliserte styret med å finne bord, telle antall gjester og passe på riktig avstand en velkommen distraksjon.

[ Les også: Fikk beskjed om at de bare kunne besøke dødssyk far en gang i uka ]

– Ja, 2020 ble et vondt og surrealistisk år på alle måter, sier hun og tar av seg den svarte fuskepelsen. Til syne kommer en signalrød kjole og svarte, blanke tights.

– Det er store kontraster i mitt liv. Det er blitt veldig tydelig nå.

Foto: Mimsy Møller

Norske Elle kåret henne i fjor til en av de viktigste kvinnene i 2020. Fire år etter at hun sluttet i pressen står hun fortsatt som selve dronninga av norske magasinredaktører. Sett utenfra har livet hennes virket som en eneste lang opptur. Selvsagt er det bare halve sannheten. Ifølge Ingvar Ambjørnsen ligger de fleste sannheter et sted mellom kontrastene, og den andre delen av Ellens liv har vært så totalt annerledes enn det vi har sett på den røde løperen. Det har vært preget av eldstesønnens alvorlige sykdom.

Ellen og ektemannen Stein Støa har valgt å holde sønnens sykdom skjult mesteparten av tida, for at han selv skulle slippe å vite om sin skjebne. Det betydde at de måtte holde det skjult for de andre barna også, fra kamerater og kameraters familie. Og fra offentligheten.

– Jeg vil ikke si at jeg har levd et dobbeltliv, men det har vært et parallell-liv hvor mange har sett den ene delen, og bare veldig få den andre. De siste årene har vært vanskelige, men jeg er veldig glad for at vi valgte å skjerme Joachim.

I 19 år har de visst at sønnen ikke kom til å leve lenge.

– Jeg var såkalt vellykket. Rød løper, ambisiøs, og karriere. Hadde en stemme i samfunnsdebatten og kunne utrette det jeg synes var viktig i jobben min. Men så er det alt det du ikke ser. En av de mange tingene Joachim har lært meg er at det er forskjell på hva som er et vellykket liv og et lykkelig liv.

– Har du vært lykkelig?

– Ja, når vi først fant ut hvordan vi skulle takle hans skjebne, så ble det lykkelig. Det er klart det har vært faser der jeg har grått mine tårer. Men det må du stå i selv. Livet er ikke smertefritt.

Ellen og sønnen Joakim. Foto: Privat

Kanskje er hun, som hun sier selv, født med glitter i årene og anlegg for jåleri. Hun fikk i alle fall tidlig interesse for klær og sminke og husker sine første platåsko bedre enn hun husker sitt første kyss.

Barndommen i rekkehuset på Stovner sammen med mamma, pappa og en fire år yngre bror var preget av klassisk norsk syttitall. De så på mandagsfilmen, «Fjernsynsteateret», «Komikveld» og «Detektimen». Koste seg med lørdagsunderholdning, grillet kylling og pariserloff. Da skulle finklærne på.

Husker du denne? Kioskdamene: Livet og døden på Sotahjørnet (+)

Pappa jobbet som meieriingeniør og etter hvert personalsjef på Fellesmeieriet. Mamma var hjemmeværende, noe som ikke var uvanlig på 60-tallet. I venninneflokken var det kun én som hadde en mor som jobbet, og hun var lærer. På fritida drev Ellen med turn, og senere rytmisk sportsgymnastikk. På matta lærte hun å bli selvstendig. Trene mye og aldri gi opp, selv når det gikk skeis.

Foto: Privat

– Foreldrene mine støttet meg alltid. En gang ramlet jeg ned av bommen minst seks-sju ganger under en konkurranse, men de satt på sidelinjen med matpakke og termos og fulgte med. Hele tida kom de med oppmuntrende ord. «Opp igjen, Ellen. Dette greier du!» Det lærte meg mye om selvdisiplin.

Sommerferiene ble tilbrakt hos slektninger på Arnstadgården i Trøndelag.

Les også: Dronninga

– Sånn sett var oppveksten min en fin kombinasjon av det rurale og urbane.

Tvillingkusinene Eli og Marit Arnstad husker godt hvor stas det var når Ellen kom på besøk med kofferten full av fine klær.

Ellen med sine to kusiner på hver side. Foto: Privat

– Det var mange skift om dagen, ja. Men den som sto lengst i potetåkeren og den som hesja mest – det var meg. Det tror jeg Eli og Marit også vil kunne underskrive på!

Skolejente i farge-koordinert antrekk. Foto: privat

Som 19-åring kom hun inn i ukebladet Allers som et friskt pust. Slo hjul i korridorene og skrev saker om norske kjendiser som de andre ikke hadde tenkt på. Ikke før var sommeren over før sjefredaktør Stein Støa ringte og tilbød den livlige sommervikaren fast jobb. Som kjendisreporter. Slik startet en lang journalistkarriere. Det ble også starten på noe mer.

[ Hun har fått mange hatmeldinger  ]

– For du gjorde det forbudte og forelsket deg i sjefen?

– Ja, nøyaktig det moren min hadde lært meg at jeg ikke skulle gjøre. Det var ugreit. Men jeg var veldig ung, Stein var 16 år eldre, gift og hadde barn. Så det tok tid før det ble oss.

Selvfølgelig tok det ikke lang tid før kollegaene luktet lunta, at de to var blitt et hemmelig par.

– Det var litt komisk. Men da vi offentliggjorde at det var blitt oss, valgte Stein å bytte jobb. Ellers hadde det ikke gått. Etter hvert giftet vi oss, og jeg sto åttitallsbrud i bløtkakekjole inspirert av Diana. Og Stein fikk jobb i Vi menn, men gikk senere over til å jobbe humanitært.

På seiltur med daværende kronprins Harald. Foto: privat

Konsernsjef Knut Haavik pleide å erte henne: «Ellen, du går kledd som om du skal i ditt eget formiddagsbryllup, du. Hver dag.»

– Tidlig i karrieren tok jeg et valg: Å være meg selv. Det var noe jeg fortsatte med både som redaktør, leder og etter hvert toppleder. Og jeg lærte at du godt kan ha korte skjørt, men ikke for korte. Og du kan gjerne ha høye hæler, men ikke for høye, ler hun.

Selvsagt ble det noen antrekkskriser. Som da hun vandret rundt i det fattigste strøket i Calcutta med høyt åttitallshår, rosa snekkerbukser, svarte plastøredobber og en paljettveske full av reisesjekker på jakt etter Mor Teresa. Eller da hun ble med seilbåten til landets kronprins, iført trang kjole og matchende høyhælte lakkpumps. Begge intervjuer gikk i boks. Og bildet av Ellen som blir velsignet av Mor Teresa endte som førstesideoppslag for Allers.

Ellen Arnstad var 27 år gammel og gravid da hun høsten 1993 fikk frie tøyler av Knut Haavik til å lage et splitter nytt magasin. 20 millioner lå i potten, og beskjeden var klar: Å fylle et hull i markedet for kvinner som var både samfunnsengasjerte og motebevisste.

«Men jeg er gravid», sa Ellen.

«Det gjør da ikke noe», sa Haavik. Egentlig hadde han foreslått at bladet skulle hete Ellen, men der satte hun foten ned. Det ble i drøyeste laget. Valget falt på Henne.

Foto: Privat

– For meg ble Henne et feministisk verdiprosjekt der jeg fikk bruke min redaktørrolle til å løfte fram både kjente og ukjente kvinner, heie på norske designere og på norske gründere.

Henne skulle stå klar i bladhyllene den 8. mars på Kvinnedagen. Den 4. mars var det lansering på Motemessen på Sjølyst. Da kom veene. Noen timer senere var lille Joachim født. Den røde leppestiften hennes var fortsatt fresh da de la den lille gutten på brystet hennes.

– Alt i livet var topp. Vi hadde fått en frisk og fin gutt. Og jeg hadde lansert Henne, som skulle bli en stor og viktig del av livet mitt.

Selv skulle hun også bli en viktig del av livet til mange av sine medarbeidere. Da jeg spurte KK-redaktør Ingeborg Heldal om hvordan denne driftige dama nå egentlig var å jobbe med, skrev hun på Messenger:

– Ellen har alltid løftet fram jentene. Jeg hadde ikke vært der jeg er i dag om det ikke var for Ellen.

«Det har skjedd noe alvorlig i mitt liv, men jeg er ikke i stand til å snakke om det», lød Ellens e-post til kollegaene i Henne-redaksjonen. Det var oktober 2001. Høstferien var nettopp over. Hun og mannen hadde fått en knusende beskjed: Sønnen Joachim på sju led av en alvorlig genetisk sykdom.

– Vi har aldri levd noe A4-liv, mannen min hadde jobbet humanitært i mange år og sett det verste du kan tenke deg av katastrofeområder og barn i krise. Når krisen kom innenfor vår egen dørstokk, var han vant til å ordne opp. Selv hadde jeg også alltid bare gønna på og tatt alle utfordringer som kom min vei. Vår første tanke var at dette måtte vi fikse.

Dialektdilemmaet: Derfor dropper noen dialekten (+)

Det hadde startet med at gutten så litt dårlig i fire-fem-årsalderen.

– Men så fikk vi vite at han kom til å miste synet og etter hvert alle andre sanser bortsett fra hørsel og at han kom til å bli multifunksjonshemmet, som han etter hvert ble.

De begynte å google. Det måtte da finnes spesialister rundt omkring i verden, genforskere og andre som kunne hjelpe dem å snu dette?

– Til slutt hadde vi en samtale med en nevrolog på sykehuset. Han sa: «Dette kan dere ikke fikse.» Vi visste at han hadde en sønn på samme alder, så vi spurte: «Hva ville du gjort?» Og han svarte: «Gå hjem, være sammen med Joachim og lev så normalt dere kan. For det blir vanskelig etter hvert, i tenårene.» Og det hadde han jo rett i.

– Det ble et vendepunkt. Da vi fikk vite sannheten om hvilken skjebne Joachim kom til å få, besluttet vi at her måtte vi skjerme han først og fremst.

Ellen med sine to sønner. Foto: Privat

I tillegg til den knusende nyheten var Ellen, nå redaktør og forlagsdirektør for flere blader, gravid med barn nummer to. Og fikk vite at det var 25 prosent sjanse for at det neste barnet ville få samme sykdom.

– Alt den høsten var helt grusomt. Lille julaften fikk vi beskjed om at vi ventet en frisk gutt. Men hadde svaret på morkakeprøven kommet for sent, hadde jeg måtte stått i nemnd for å få innvilget abort.

Hun blir rasende når hun hører politikere snakke om sorteringssamfunn.

– Joachim hadde alle lovmessige rettigheter. Så da vi fikk vite om sykdommen og hans behov, tenkte vi at nå åpner vel alle dørene seg automatisk. Det skjer ikke. Derfor er det enormt provoserende å høre politikere si i abortdebatten at vi ikke vil ha sorteringssamfunn, men sørge for å tilrettelegge for dem som trenger hjelp. Ingen av etatene snakker sammen eller koordinerer den hjelpen du trenger. Den delen av pårørendestemmen skal jeg fortsette å bruke.

Joachim ble nå den stolte storebroren til lille Alexander. Å komme hjem sliten fra jobb til lyden av hyl og skrik fra lekerommet i kjelleren kan være sånt som gjør foreldre matte og sure. For Ellen var det lyden av lykke. Det betydde at kameratflokken kom. Vissheten om at det en dag ville ta slutt lå alltid i bakhodet.

– Og jeg så det senere, kameratene som kastet seg på syklene og skulle hit og dit, og han som ble sittende igjen. Flokken skulle videre. Han kunne ikke bli med.

Det er sånt som river i et mammahjerte.

– Men Joachim var en veldig glad og tålmodig gutt som levde seg inn i alle fasene på en beundringsverdig måte. Da han ikke ville gå på ski mer, satte han bare bort skiene. På fotballen slo han seg til ro med å være flaskesjef på sidelinjen når de andre spilte. Han hadde grunn til å tenke at han var annerledes, men han spurte aldri om det.

De bestemte seg for å reise. La sønnen se og oppleve så mye som mulig av verden før han mistet synet helt. Det ble safariturer, eksotiske matretter og spennende menneskemøter.

– Vi var privilegerte og kunne gjøre det. For oss ble det til spennende familieprosjekter som vi kunne glede oss til sammen. Og til viktig læring, også for Alexanders minnebank.

Ordet blind ble ikke brukt.

– Joachim sa aldri selv at han var blind, og da brukte ikke vi det ordet heller. Vi sa til alle rundt at han ikke definerte seg selv som blind, og da var det viktig at ikke de gjorde det heller.

– Det har lært meg mye. Jeg har vært leder gjennom 25 år og prøvd å gi konstruktive råd når folk har ønsket det. Men det å definere andre som noe eller gi altfor argumenterende råd – det har jeg lært meg å la være. La folk få snakke og definere seg selv.

De to sønnene i hagen. Foto: Privat

For Ellen ble det å fortsette å jobbe en frisone. På kontoret hang hun opp bilder – av Pippi Langstrømpe, Madonna, Coco Chanel, Kate Moss. Og Gro Harlem Brundtland. Kvinner som i likhet med Ellen selv, har våget å ta plass. Karrieremessig gikk det fra høydepunkt til høydepunkt, selv om Otto Jespersen tømte malurt i begeret med karrierekvinneparodien Tårnfrid. Det tok hun med humor.

– Jeg var stolt av det jeg gjorde og fikk muligheten til å skape sammen med andre. Om det betydde at folk ville parodiere meg, kunne jeg godt ta en for laget. Jeg fikk jo også mye backing både fra kvinner og menn ellers. Til og med fra redaktørforeningen, der jeg var med på å gjøre opprør mot gubbeveldet.

Ellen Arnstad på motevisning med Mette-Marit. Foto: Privat

Attpåklatten Gabrielle ble født samtidig som storebror Joachim flyttet ut. Han hadde fått en psykose, og det var ikke forsvarlig for han å bo hjemme lenger.

– Det var en merkelig følelse. Som mor er man jo innstilt på at dagen kommer da båndet skal brytes, men når du har et alvorlig sykt barn, blir båndet ekstra sterkt. Nå fikk Joachim etter hvert et godt liv på Grefsenkollen bo- og avlastningssenter, og det som er ekstra rørende, er at flokken kom tilbake. Vi kunne lese i dagbøkene at gamle barndomskamerater kom på besøk i tur og orden.

28. mai døde Joachim av underliggende sykdom etter å ha blitt smittet av covid-19. Ellen skrev et hjerteskjærende innlegg på Facebook og avsluttet med «god tur til Nangijala», et sitat fra en av sønnens favorittbøker, «Brødrene Løvehjerte». Den evige beredskapen var over.

– Jeg har gått rundt med ventesorg i nesten 20 år. Men det er umulig å forberede seg på å miste et barn.

Begravelsen ble forrettet av Ellens gode venninne, Sunniva Gylver.

– Hun har alltid sagt til meg: «Jeg skal være der den dagen det er over.» Det er mange måter å ta avskjed med et barn på, og hun laget en nydelig Harry Potter-begravelse, der kirken var pyntet med flaggene og fargene fra Joachims favorittbøker. Han elsket Harry Potter.

Tomheten etterpå var enorm.

– Jeg hadde sett for meg at Joachim skulle dø på et sykehus i en situasjon der vi kunne ta farvel på en annen måte. Isteden lå han på isolat, og vi kunne ikke engang ta med barna eller moren min inn. Det var mange dager vi som foreldre ikke fikk komme inn heller. At den definitive sorgen og døden kom i en sånn situasjon, sitter hardt i. Og det vil det ta lang tid å komme over. Men jeg klandrer ingen. Alle gjorde sitt beste. Det var en pandemi vi visste så lite om.

Gabrielle fikk velge gravstein. Et hjerte.

– Fordi han var så ung, sa hun. Barn får sagt det så enkelt og direkte.

Ellen med minstejenta Gabrielle. Foto: privat

Det er blitt 2021. Ellen Arnstad har fått nye arbeidsoppgaver å bryne seg på. Hun er i sving med et nytt boligutviklingskonsept som skal lanseres i Europa i løpet av året. Etter et langt mørke ser hun lyst på framtida. Hun er gründer igjen.

– Jula var vanskelig. Og vi har mange merkedager igjen som vi skal gjennom for første gang som en familie på fire. Jeg har hatt godt av å ta fatt på nye arbeidsoppgaver og engasjere meg i en spennende jobb som handler om å tenke nytt og stort.

Hun tar av seg de elegante, svarte brillene, og jeg spør om det er Tom Ford. Da kommer latteren.

– Nei. Det er Nille.