Portrett
Sanna Sarromaa pirker i norske selvbilder
Mange mener skribent Sanna Sarromaa burde pelle seg hjem til Finland. Det er få ting hun heller vil.
Sanna Sarromaa.
Mimsy Møller
Klokka 11.30 står Sanna Sarromaa på togstasjonen på Lillehammer for å ta imot «kommunistene» fra Dagsavisen. Hun har blå boblejakke, ørevarmer med snøstjerner, og i hendene: et norsk og et finsk flagg. Hun smiler velvillig når «kommunistene» sier vi vil til hoppanlegget for å ta bilder først, før det lille dagslyset som ligger som et vått ullpledd over byen denne blygrå mandagen, forsvinner helt. På noen måter synes hun Lillehammer minner om hennes oppvekstby Lahti.
– Det er jo litt rart at jeg skulle ende her, jeg som kommer fra en by som også er best kjent for hoppsporten, sier hun myser mot bakken der en ung hopper kommer susende gjennom luften og lander i unnarennet.
– Vet du, de feirer fortsatt OL her på Lillehammer. De feiret da det var 10 år siden, 20 år siden og så videre. Det er jo bare tull, sier hun lattermildt oppgitt før blikket sveiper over den vintergrå byen.
