- Oj, nå må jeg være litt ordentlig her, sier Espen Barth Eide og avbryter seg selv midt i en lengre ordflom. Vi sitter i baksetet i regjeringsbilen hans, og Eide retter seg opp og rekker akkurat å legge ansiktet i seriøse forsvarsministerfolder idet vi svinger inn foran militærleiren på Sessvollmoen på Romerike. Der står en rekke alvorlige kvinner og menn i offisersuniformer klare på trappa, allerede i stram givakt foran møtet med Norges forsvarsminister. Og selv om Espen Barth Eide for lengst har klipt håret og lagt vekk Sigrun Berg-sjalet og alle sine «Nei til atomvåpen»-buttons, framstår han fortsatt ikke som en forsvarsminister av den autoritære NATO-hauk-typen. Nei da, ut av bilen stiger en liten, mørkhåret, bebrillet mann som mest av alt ligner den fredelige NUPI-akademikeren han en gang var. Han hilser på offiserene, det blir litt munter, men samtidig korrekt small talk, og så blir han eskortert inn en gymsal for å treffe noen av ungdommene Forsvaret har greid å rekruttere til Panserbataljonen på Setermoen.
Selv ble Espen Barth Eide rekruttert på Hellerudsletta. Det var en mild aprildag i 1979, verden lå ennå åpen, og på scenen spilte et for lengst glemt rockeband. På sletta myldret det av ungdommer, og midt i alt virvaret sto en langhåret, ung mann på stand for Oslo AUF. En like langhåret 15-åring nærmet seg forsiktig, tydelig interessert i brosjyrer og AUF-materiell. Ved første øyekast kunne 15-åringen sikkert virke som en guttunge, men på den tida hadde han allerede rukket å reise verden rundt med sine fredsaktivist-foreldre, han hadde personlig håndhilst på presidenten i Guinea-Bissau, og han ante nok allerede at internasjonal politikk var noe som lå for ham. Den langhårede unge mannen på AUF-standen, som senere skulle bli landets hardt prøvede statsminister, lurte på om 15-åringen var interessert i å få vite mer om AUF? Kanskje bli medlem og greier? 15-åringen nikket til dette, og fikk med seg noen brosjyrer hjem til Vinderen.
Allerede samme sommer dro Espen Barth Eide på sin første leir på Utøya.
Det tilfeldige møtet med Jens Stoltenberg på Hellerudsletta i 1979 ble begynnelsen på et langvarig vennskap og politisk samarbeid i Majorstua AUF mellom Espen Barth Eide og folk som Jens Stoltenberg og Øystein Mæland, to menn som i rollene som henholdsvis statsminister og politidirektør har stått midt oppe i etterdønningene etter 22. juli-kommisjonens sviende rapport om svikt i den nasjonale beredskapen. Så krass var rapporten at den førte til Mælands avgang torsdag kveld.
Og selv om også Forsvarsdepartementet har ting å ta tak i etter at den nasjonale beredskapen er blitt erklært som katastrofeområde, går Espen Barth Eide som forsvarsminister klar av kommisjonens kritikk. Han var ennå blitt ikke statsråd 22. juli 2011, og Forsvaret får dessuten ros i rapporten for å gjøre det de skulle, nemlig å gjøre sine ressurser tilgjengelige for politiet i tilfelle de ble spurt om hjelp. Men heller ikke Eide er upåvirket av rapporten, som har rystet hele regjeringsapparatet denne uka.
- Dette er en tøff periode for regjeringen. Men vi ba om en ærlig og usminket rapport, og det har vi fått. Nå gjelder det å ta tak i det kommisjonen foreslår for å forbedre beredskapen, sier Eide som allerede har fått skjerpet en instruks om tettere og mer smidig samarbeid mellom politi og forsvar.
Møtet på Hellerudsletta ble også begynnelsen til mange AUF-leirer på Utøya. Fra 1979 og fram til 1990 var Espen Barth Eide der hver eneste sommer. Siden lå han mer lavt i Ap, for på 90-tallet var han først og fremst forsker på internasjonal politikk. Han ble dessuten gift og far til tre sønner, og den eldste var fylt 16 da det var hans tur til å dra på sin første sommerleir på Utøya. 22. juli i fjor sendte sønnen fortvilet SMS fra sin andre sommerleir og fortalte at han gjemte seg for en mann som skjøt. Som gammel Utøya-veteran visste Eide da nøyaktig hvor liten øya egentlig er, og hvor vanskelig akkurat det kom til å bli. Etter en times flukt rundt på øya endte det med at sønnen la på svøm, og ble plukket opp av en av de frivillige heltene. Allerede klokka 18.45 visste Espen Barth Eide at 17-åringen hans hadde overlevd. På kvelden kjørte han til Sundvolden hotell for å hente ham. En som på avstand så faren bli gjenforent med sønnen, hevder at den ellers så selvsikre og energiske statssekretæren i UD var helt «grå» i ansiktet, og så ut som han hadde «krympet en halv meter».
- Sønnen vår ringte kona mi og meg minutter etter at skytingen hadde begynt. Han hadde ringt oss tidligere på ettermiddagen også, for å høre om alt var i orden med oss etter bomben. Men etter at skytingen begynte, holdt vi kontakten med ham på telefonen hele tida, sier Eide, som nå blir påfallende stille og lavmælt her i baksetet.
- Vi holdt kontakt med ham på telefonen mens han var på Utøya. Det var spesielt. Det var det.
Lang pause mens regjeringsbilen kjører uforstyrrelig videre på motorveien mot Gardermoen.
Han har ikke villet snakke særlig om dette offentlig tidligere. Espen Barth Eide har i alt tre sønner, han på 17, en på 13, mens den yngste er 9 år gammel. De bor alle i Espen Barth Eides gamle barndomshjem på Vinderen, mens foreldrene hans har bygd seg nytt hus på det samme tunet. Han vokste opp som enebarn, og ble tidlig med i de voksnes samtaler, som gjerne dreide seg om internasjonalt fredsarbeid og solidaritet. Faktisk er det fortsatt noe litt «veslevoksent» over Espen Barth Eide, noe som gjør at du bare vet at han gjør det irriterende bra i Trivial Pursuit.
Faren hans er av vestlandsk bondeslekt og har jobbet mye med menneskerettigheter, mens moren er en datter av det liberale borgerskapet i Sarpsborg og har sosial ernæring som spesialfelt.
- Hva slags far er du selv? Av den typen som tør å ta «Spin Spider» med ungene på Tusenfryd, eller…?
- Ja, DET er da ikke noe problem, sier Eide tilfreds, og lar oss forstå at han også er av den typen far som drar ungene med på sykkelturer i skogen. Ellers får vi vite at han gjerne løper turer i skogen sammen med den spanske kona. Eide traff henne i i Barcelona på slutten av 1980-tallet, mens de begge var aktive i Europabevegelsen. Selv var han ihuga nei-mann under EU-avstemningen i 1972, åtte år gammel, men har siden vært overbevist ja-mann. Og selv om Espen Barth Eide har gått i demonstrasjonstog mot atomvåpen med Ole Kopreitan, har han aldri vært pasifist. Med iver gjennomførte han militærtjenesten i Sjøforsvaret på Madla, og flyttet seinere over til Heimevernet. Som forsvarsminister er han en erklært tilhenger av et enda tettere NATO-samarbeid med USA, og i sommer tok han til orde for mer amerikansk forhåndslagring i Norge.
- Men selvsagt ikke lagring av atomvåpen, syns Eide han må påpeke for sikkerhets skyld.
Mobilen hans ringer her vi sitter i baksetet, og plutselig blir Espen Barth Eide forvandlet til en latiner. En latiner fra Vindern.
- Hola! sier han vennlig, og slår over i flytende spansk. Vi er ikke sikre, men mest sannsynlig handlet nok den korte samtalen om middagsplaner eller noe sånt. Trolig blir det noe med chorizopølse.
- Var det kona di?
- Ja. Vi snakker både spansk og norsk om hverandre hjemme. Hun er et av sju søsken, så når vi er på ferie i leiligheten vår utenfor Barcelona, er vi en del av en skikkelig latinsk, livlig og høylytt storfamilie.
- Det må da være en stor kontrast til ditt stille liv som enebarn på Vinderen?
- Jeg trives veldig godt med både svigerfamilien og støynivået! De sier det, i svigerfamilien, at de er glade for at søsteren deres har funnet seg en latiner i Norge.
- Så du blir høylytt du også, og vifter med armene og slikt?
- Jeg vifter med armene, ja! Jeg gjør det ellers også, men akkurat nå sitter vi jo i bil, så… Jeg vifter jo litt med armene, Ingrid? Gjør jeg ikke det?
- Du er i alle fall veldig blid, sier hans rådgiver Ingrid Aune lojalt fra forsetet.
- Jeg har hørt at du er veldig raus med smilefjesene når du skriver tekstmeldinger?
- Ja, han ER virkelig det! sier rådgiveren, og snur seg ivrig mot oss igjen.
- Ellers pleier jo menn bare å skrive «OK», punktum?
- Ja, jeg gjør i alle fall ikke det. Det faller meg veldig naturlig å bruke smileys. Jeg syns man skal anstrenge seg litt for å være hyggelig når man tekster til folk.
- Hva med de andre forsvarsministrene i Europa, sender du smileys til dem også?
- Det gjør jeg sikkert! Vent litt, nå må vi ha empirisk bevis…
Forsvarsministeren fisker fram mobilen og skroller nedover. Der er for eksempel en hyggelig SMS fra den svenske forsvarsministeren Karin Engström. Verken hun eller Eide har sendt smileys, men tonen er meget løssluppen og personlig: «Det låter toppen! Ha en trevlig helg!» skriver hans svenske kollega. Dagsavisen rakk ikke å se hva Eide hadde sendt først, men antakelig var det svaret på noe sånt som: «Juhu! Har nettopp kjøpt en drøss nye panservogner av typen CV-90 til ti milliarder kroner! Stikk den!»
- Og her er en SMS fra forsvarsministeren i Latvia, sier Eide.
- Vi har en spesielt god tone. Nei, ikke noen smileys der heller, men jeg skriver i alle fall «best regards» til ham til slutt.
Vi følger forsvarsministeren inn i gymsalen på Sessvollmoen. Her går han rundt og småprater med de nyinnrykkende rekruttene, som virker litt svimeslått over at de samme kveld skal sendes med fly til Panserbataljonen på Setermoen i Troms. Han følger interessert med når rekruttene sitter i nervepirrende intervjuer der det i løpet av minutter blir avgjort hvilke oppgaver de skal ha det neste året. Han smiler medfølende når en av ungguttene nedslått må finne seg i å bli sjåfør, og ikke skarpskytter.
- Forsvaret har endret seg enormt siden 1980-tallet, da jeg var rekrutt. Da ble jo alle kalt inn enten de ville eller ikke. Nå som vi trenger færre, er det ikke sikkert du får komme med. Jeg får selv brev fra skuffede mammaer: «Lille Johan har jo alltid oppført seg pent og vært en idrettsmann, men ble likevel ikke valgt», sier Eide med et smil, som tydelig føler seg hjemme i denne verdenen av stridsvogner og uniformer. Han var lenge «den evige statssekretær» i både UD og Forsvarsdepartementet, men folk har alltid mistenkt ham for å trives best i UD. Ja, er det ikke Jonas Gahr Støres jobb han egentlig ønsker seg, gammel NUPI-forsker som han er?
- Jeg føler meg veldig hjemme begge steder. Det er virkelig sant!
- Men hør her, du kan jo ikke ha to hjem?
- Mitt hjem er Arbeiderpartiet og regjeringen! Jeg skjønner hva du vil ha meg til si, men egentlig vil jeg jo være forsvarsminister. Nå. Men hvis jeg blir noe annet, så vil jeg egentlig det. He he!
Det er ikke før vi nærmer oss hans kontor i Forsvarsdepartementet igjen at vi kommer inn på ettermiddagen 22. juli, da sønnen hans var savnet på Utøya.
- Jeg tror vi, og ikke minst han, reagerte ganske rolig og rasjonelt den ettermiddagen. Jeg tror du får litt den at det viktigste er å håndtere situasjonen nå så godt du kan, og prøve å ikke bli hysterisk. Så får du kanskje reaksjonen etterpå... Vi var jo blant de heldige. Men selv om du sitter med den utrolige lettelsen over at det gikk bra med ditt eget barn, så blir du jo en del av det hele. Først senere på kvelden fikk vi vite det store omfanget av det som hadde skjedd, og hvor mange som egentlig ble drept og skadet. Dette dreide seg om hans venner, det var mine venner, det var barna til mine venner, følelsesmessig skjedde det noe i alle kanaler. Det var …ekstremt.
- Hva syns du som far om politiets innsats den dagen?
- Kommisjonen har kommet med en grundig og god rapport som taler for seg selv. Jeg har ikke noe behov for å legge noe fra eller til. De har kommet med mange viktige observasjoner. Men det er klart, vi som var pårørende den ettermiddagen, følte nok på at det tok for lang tid før hjelpen kom.
Eide forteller at han var med på politiavhørene av sønnen i tida som fulgte, siden han var mindreårig. Så han vet i detalj hva sønnen opplevde der ute. De to har også gått sammen på Utøya etterpå, i det som en gang var Eides eget sommerparadis.
- Kan du med lett hjerte sende flere sønner på sommerleir til Utøya?
- Nå tror jeg ikke min sønn oppfatter at jeg «sender» ham til Utøya! Han er tross alt 17 år. Men det er jo helt åpenbart at det på neste leir antakelig vil være en helt annen kontroll av hvem som kommer til øya. Samtidig håper jeg den kontrollen kan skje på en måte som gjør at vi beholder øya mest mulig slik den var. Jeg tenker, folk drar jo på ferie til London og New York selv om det har vært terrorangrep der. Verden er jo ikke farefri. Hvis man blir hysterisk redd for alt som er potensielt farlig så får man ikke levd livet sitt.
- Har du forandret deg dette siste året, etter at du nesten mistet sønnen din?
- Det tror jeg faktisk. Du setter jo mer pris på livet og det du har. Ja, det er blitt et nytt alvor i livet mitt, men også en ekstra glede over alt som er bra.
hanne.mauno@dagsavisen.no
