På veien igjen

En gang var Trond Granlund en av Norges største popstjerner. Tidlig på 80-tallet solgte han plater i bøtter og spann. Han fikk synge det første «tenk at det kan nytte» i «Sammen for livet» i 1985. I sin selvbiografi «På vei til rock’n’roll» forteller Granlund om da han fant 42.000 kroner i lomma på ei bukse som hadde hengt i skapet i et halvt år. Sånn suksess varer sjelden evig. Men Granlund har fortsatt å gi ut plater med innbitt stahet, fordi han fortsatt har mye på hjertet.

Den første opptredenen, den som Granlund feirer nå, var å synge «She Loves You» på en leirskole på Høvringen for 50 år siden. Sånn passer det godt at han for tida er med på konsertforestillinger som presenterer de gamle Beatles-låtene, år for år. Trond Granlund er født på Torshov, og vokste opp på Manglerud. I tittelsangen på albumet «Bror min og jeg», fra 2012, synger Granlund at broren og han var amerikanere i barndommen: «Vi ble fanga i en kultur/som snakka med oss». Storebroren Pål var formann i den norske Elvis-klubben, til og med en av de få nordmenn som møtte Elvis, for å overrekke en av Arbeiderbladets gullplater.

Trond Granlunds platedebut kom på samlealbumet «Rock» i 1973, der han var en av fire vokalister som framførte gamle rockeklassikere. Det kom tre LP-er til i samme stil. - Jeg framsto som det nye håpet for folk med høye sveiser, fortalte han oss langt senere. Granlund gikk fort videre til mer oppdatert musikk. Ikke alle var like glade for dette, for da han kom tilbake til en av de gamle rockeklubbene litt senere kom de høye herrene på scenen og klinte håret hans inn med brylkrem. - Jeg skjønte de mente alvor, og de godtok meg aldri siden, fortalte Granlund.

Trond Granlunds gjennombrudd kom etter Elvis Presleys død. Han lagde minnesangen «Say We‘re Not Apart», som skilte seg fordelaktig ut i skredet av hyllester. Ikke et forsøk på å etterligne Elvis i det hele tatt, verken i stemme eller stil, bare en vemodig og vakker vise om savn og sorg. Den kom fra albumet «Made In Manchester», spilt inn gjett hvor, for egen regning i 1978. Da han kom tilbake fikk han tiårskontrakt med det store plateselskapet CBS. Granlund fikk gullplate for «Pleasant Surprise» i 1981. Albumet var nr. 2 på VG-lista i fire uker, bare holdt nede av den beslektede «Jive Talking» med Jon Eberson Group. Granlund fikk Spellemannprisen i popklassen, Eberson i jazzrock. De Press vant prisen for ny rock. Som var noe helt annet igjen.

Den sofistikerte, slicke vestkystpopen produsert av Georg Keller ble ikke like godt anerkjent i alle kretser på begynnelsen av 80-tallet, da den nye rocken gjorde sitt inntog i Norge. Granlund hadde selv et ambivalent forhold til sin popstjerneperiode, og til Georg Kellers produksjoner. - Keller pakka musikken inn i sølvpapir. Det var snakk om å barbere meg og stille opp på alt mulig, mens jeg heller ville dra til England og se fotball. Jeg var nok udisiplinert, og tok det som det kom. Da jeg gikk bort fra denne stilen minket salget. Men etter å ha vært der, er ikke behovet så stort lenger, mente han.

I dag går det godt an å høre igjen de mest sofistikerte innspillingene til Trond Granlund med glede. Dessverre er bare «Pleasant Surprise» allment tilgjengelig. - Innad i bransjen er det ikke tvil om at «Stay The Night» (1982) er det beste jeg har gjort. Georg Keller skulle vise svenske musikere som Janne Schaffer og Björn J: son Lindh hva vi kunne, og lagde så avanserte arrangement at jeg ikke kunne spille dem ute med bandet mitt etterpå. Men plata kom ut i et billig popcover, og folk trodde det var noe helt annet, fortalte Granlund.

En stund ble salgstallene doblet fra album til album. Så ble de halvert fra gang til gang. Da 90-årene kom innså Granlund at han like godt kunne lage den musikken han selv likte best. Først med «I Can’t Quit Now» i 1993.

- Jeg har bestemt meg for å gjøre det så godt jeg kan innenfor country- og rootsmusikken, og jeg gir meg aldri, sa han. Neste skritt var å synge på norsk igjen.

- Nå synger jeg akkurat sånn som jeg snakker, det er da det blir mest ekte. Østkantdialekten er jo nesten bare blitt brukt i revyviser, men Jokke & Valentinerne dro den fram igjen i rocken, og viste at folk har behov for noe å identifisere seg med i Oslo også, sa han foran innspillingen av «Tida er’e ingen som kan snu» i 1995. Som var starten på den siste fasen i Granlunds karriere, en som har vart helt fram til i dag. Musikken var fortsatt inspirert av den amerikanske bygda, mens tekstene ofte er sterkt forankret i Oslo og omegn. Det er denne delen av Granlunds karriere som står igjen som hans store livsverk. Og som nådde sitt høydepunkt med albumet «Sanger jeg lærte av faren min» i 2010.

I den nye boksen «50 år på veien» gir Trond Granlund et innblikk i sin lange historie. Med en bok (som bare går fram til 1982), en presentasjon på DVD (fram til 1983), og tre CDer, som gir et lite tverrsnitt av hele historien, helt fra de første hjemmeopptakene hans. Det aner oss at det må komme en del 2 av boksen før eller siden.

Trond Granlund har ofte hatt en uhøytidelig holdning til bransjens krav. Mildt sagt. I selvbiografien forteller han om hvordan bandet Roots Writers, med Granlund, Hilde Heltberg, Henning Kvitnes og Bill Booth, falt sammen etter OL i 1994. De hadde tilbud om en godt profilert spillejobb på Lillehammer, mens Granlund heller ville være hjemme og se skistafett på TV. Dette viste seg å være en vikarierende grunn for å si farvel til gruppa som hadde planer om utstrakt turnering på sommeren - samtidig med fotball-VM.

- I 1972 gikk jeg alltid hjem fra øvinger med bandet for å se «Familien Ashton». Jeg håper det fortsatt går noen Granlund-historier når jeg en gang er borte, mente han om den saken. Foreløpig er vi fornøyde så lenge det fortsatt kommer nye Granlund-historier mens han fortsett er her.