Arbeiderbladet sluttet i 1964 å trykke den ukentlige «Amerika Top Twenty». «Årsaken er at Storbritannia nå er sentrum for populærmusikken i den vestlige verden», var forklaringen mot slutten av året.
Jeg begynte å kikke i de 50 år gamle avisene våre for å finne igjen litt av spenningen fra dette året. Da The Beatles spilte på Ed Sullivan-showet, The Rolling Stones tok opp konkurransen, The Who og The Kinks ga ut sine første plater, The Supremes slo igjennom og Bob Dylan sang «The Times They Are A-Changing». Men den mest populære låten i Norge i 1964 var «I Love You Because» med Jim Reeves. Som allerede hadde ligget på topp i ti uker da sangerens døde i en flyulykke. Fint sunget, bevares, men ikke akkurat et uttrykk for at ei ny tid var i emning. På årslistene til Arbeiderbladets «Oslo Top Twenty» ble det likevel notert at både Elvis Presley og Cliff Richard var i ferd med å miste taket, etter mange års dominans. «Det er et meget stort spørsmål om årets to toppere, Beatles og Jim Reeves vil gjenta Elvis Presley og Cliff Richards utholdenhetsrekord. Vi får se i 1969», sto det i kommentaren. Vel, Jim Reeves var altså allerede død, men The Beatles klarte seg godt i fem år til.
De to norske platene som kom inn blant årets ti mest populære, var begge klare indikatorer på store omveltninger. Wenche Myhres «La meg være ung» talte for seg selv. «Pappan til Tove Mette» med Rolf Just Nilsen var en herlig harselas med de nye tidene, med faren til jenta «som er nr. 4. på barometeret». Han har oversatt fedrelandssangen, «sprekka’n opp radig i beaten og klangen», så datteren, i Birgit Strøms skikkelse, kan synge «Yes we love, love this land, baby» med ungdommelig entusiasme. «La meg være ung» og «Pappan til Tove Mette» låter like bra i dag, selv om de var ment som svært tidsbestemte kommentarer.
Den første av disse to platene førte også til et lite, lokalt oppstuss i Drammen. Wenche Myhre skulle få Arbeiderbladets sølvplate for «La meg være ung» under en konsert i byen, men avisens musikkansvarlige, Erik Heyerdahl, ble sittende fast i trafikken et sted sør for Hønefoss og rakk ikke fram. Hevdet arrangøren. Heyerdahl selv mente dette var besynderlig å høre, i og med at den samme arrangøren hadde hyret Heyerdahl til et arrangement i Trondheim samme kveld.
Ofte husker man disse årene som uskyldighetens tid, med popmusikken som et uttrykk for glad, bekymringsløs ungdom. 18. desember meldte imidlertid Arbeiderbladet at Dusty Springfield var deportert fra Sør-Afrika. Det vil si, lokale myndigheter mente at oppholdstillatelsen bare var utløpt, mens det for de fleste andre var tydelig at turneen var avbrutt fordi hun nektet å opptre for et segregert, hvitt publikum. I avisen var hun for sikkerhets skyld avbildet på flyplassen, foran et toalett med skiltet «Blanke mans/White men». Dette var uka etter at Martin Luther King hadde vært i Oslo for å få Nobels fredspris, men 20 år før popmusikken engasjerte seg for fullt i kampen mot apartheid. Å tenke seg tilsvarende politiske markeringer fra vestlige popmusikere i dag er vanskelig. Elton John drar riktignok fortsatt til Russland og belærer myndighetene om toleranse, men enn så lenge får han lov.
Var alt bedre før? Det holder bare å lese programoversiktene for å finne ut at dette ikke er riktig. Riktignok ble det meldt om en sesongavslutning for ungdomsprogrammet «Ten Plukk» på TV. Kavalkaden for tenåringene kunne lokke med Veitvet Storband under Gunnar Rugstads ledelse. Dag Frøland sang sin egen vise «Boyfriend», mens «kjente størrelser etter hvert passerer revy over notebladet». Blant dem Åse Kleveland, Odd Børre og den unge jazzballetten til Jorun Kirkenær. Vi hadde gjerne sett Åse Kleveland på TV i dag også. «Ti i skuddet» var bare noen måneder inn i framtida, men det aner oss at det fantes musikkinteresserte tenåringer som ikke syntes NRK traff tidsånden.
Hvorfor tror vi dette? Jo, for i Arbeiderbladets spalter raste ellers en debatt om hvem som var best av The Beatles eller Rolling Stones. Utløst av en «Beatles-fan fra Hokksund» som skapte forargelse med et innlegg kalt «Rolling Stones er forferdelige». Med et dedikert engasjementet musikken i dag mangler. Hvor er for eksempel leserbrevet fra «War On Drugs-fan fra Vikersund» om at «Mark Kozalek er forferdelig»? Kom igjen, da.
I alle fall er Beatles mot Stones-debatten kostelig lesning. «Den form for musikk som The Rolling Stones representerer, rhythm and blues, er en meget innviklet musikkform, som krever stor dyktighet og musikkbegavelse av utøveren», mente en leser fra Lambertseter. «En av innsenderne hevder at rhythm and blues er en innviklet rytme, hvilket bare er noe tøv. Denne spillestilen er meget enkel, den kan faktisk ikke blir enklere», skrev innsender O. H. S fra Rjukan. Mannen fra Lambertseter hadde mer på lager. «The Beatles’ piggtrådmusikk med tilhørende barneskrik tåler ikke sammenligning med The Stones, deres musikk ligger på et langt høyere nivå. Følgelig er tilhengerne til The Stones vesentlig eldre, fra 16 år og oppover, mens The Beatles appellerer til mindreårige». I dag er nok interessegruppenes alder noe forskjøvet.
Uansett, en æra var over, på mange måter. På årets siste musikksider, julaften 1964, takker redaksjonen for det enestående engasjementet rundt hvem som er best av Beatles og Rolling Stones, men «anser nå debatten som avsluttet».