Lyset dempes, og orkesteret lager de første lydene som gir tegn om at de er klare til forestilling. Sceneteppet i det rød- og gulldekkede rommet begynner sakte å smyge seg opp. I salen sitter tre år gamle Mari Maurstad sammen med faren sin. Et sug av forventninger: «Reisen til julestjernen». Det er første gang hun skal se et stykke ved hovedscenen på Nationaltheatret. Og det skal bli mange, mange flere.
Mari Maurstad har tilbrakt store deler av livet sitt ved Nationaltheatret, hvor hun har vært fast ansatt skuespiller siden 1981. Velkjent er det også at hun er datter av Alfred Maurstad og halvsøster til Toralv Maurstad, begge to sentrale i Nationaltheatrets historie. Sistnevnte var også teatersjef.
- Jeg tror vi er mange som har hatt disse store opplevelsene som barn. Man kommer inn i en fantasiverden. En positiv fantasiverden. Det puster historie, det puster dramatikk og skjebner. Det er som om man hører sverdet til Hamlet, sier hun.
Veggene har rommet mye. 113 år med teaterhistorie. Bygget ble finansiert med private midler, og det tok åtte år å bygge det. Stilen er tyskinspirert og en blanding av nyrenessanse og nybarokk. Innvendig er interiøret i publikumsdelen nyrokokko: Storslått, med malte dekorasjoner i taket og gullornamentikk. I 1983 ble bygget fredet av Riksantikvaren, og det setter klare grenser for hva man faktisk kan gjøre med teatret.
Men det må gjøres noe. Nationaltheatret er slitt, og det kan koste opp mot en milliard å fikse det. Du skal ikke gå lenger enn over dørstokken ved hovedinngangen før resultatet av jernbaneutbyggingen viser seg i form av store sprekker i steingulvet.
- Grunnmuren rundt teatret er utsatt for vanninntrengning, og det må lages en fuktsperre under grunnen for å forhindre at det smuldrer opp i framtida, forteller teaterdirektør Thomas Gunnerud.
Det er sprekkene i gulvet, den trange plassen for skuespillerne, det utdaterte tekniske anlegget, de dårlige logistiske forholdene og manglende lagringskapasitet som gjør at det haster med å pusse opp teateret. Seksjonsleder for kulturminneavdelingen ved Riksantikvaren, Ulf Holmene, er bekymret for dekoren innvendig.
- Malingen i takene i publikumsdelen av teateret er jo utført av betydelige dekoratører. Christian Skredsvig har laget mye av nyrokokkodekoren og er vel den mest kjente. Denne dekoren er viktig i norsk kunstsammenheng. Og så har vi skulpturer av Lars Utne, som også er en del av norsk kunsthistorie. Alt dette er nedslitt og delvis retusjert. Det er en kritisk tilstand slik det er nå, og det krever en stor grad av konservering, sier han og peker på hvordan det har vært forsøkt å bevare dekoren.
- En del steder har det vært forsøkt reparert på en tilfeldig måte. Her er materialbruken feil, og det er heller ikke riktig malingstype som er brukt. Man har ikke holdt seg helt til de opprinnelige nyansene i farge og uttrykk, sier han.
I 2010 ble det anslått at det ville koste 100 millioner kroner å pusse opp teatret. I fjor vokste summen til 500 millioner, og ifølge den siste analysen Statsbygg har gjort, vil det koste om lag 885 millioner kroner å få teateret til en vedlikeholdsstandard som er tilfredsstillende. Nå er det opp til Kulturdepartementet å vurdere Statsbyggs siste anslag, som ble gjort fordi departementet syntes forrige anslag var for høyt.
- Det er ikke satt dato for gjennomgangen av Statsbyggs rapport om Nationaltheatret. Nå skal departementet bruke tid på å gå ordentlig gjennom rapporten og deretter innlede en dialog med styret i Nationaltheatret om saken, for å kartlegge deres behov. Og så får vi nesten komme tilbake til videre prosess når vi kommer så langt, sier statssekretær Lubna Jaffery i Kulturdepartementet til Dagsavisen.
- Vil departementet gå inn for en oppussing av bygget selv nå når det anslås å koste såpass mye?
- Det er ikke tatt stilling til om vi vil gå inn for oppussing, og eventuelt i hvilken grad. Vi vil først gjennomføre møter med teatrets styre. Deretter vil det bli gjennomført grundige analyser av omfang og lignende.
- Hvorfor har man ikke kommet i gang med oppussingen før?
- Med ordningen for rammetilskudd er det institusjonene som selv har ansvar for vedlikehold av bygg. Det viser seg at etterslepet er stort, samt at bygningen er i dårligere stand enn forventet. Dessuten har bygningen en spesiell plass i bybildet og norgeshistorien. Vedlikeholdsetterslepet er et forhold som strekker seg langt tilbake i tid. Nå er det viktigste at vi sørger for at det blir en god og solid prosess, for å finne de beste løsningene for teatret.
- Ja, det var jo betryggende, sier Mari Maurstad når hun får høre hva Kulturdepartementet svarer.
- Det er viktig for oss å vite når ting vil skje. Man går og venter på noe. Det er litt som å ligge på sykehus med brukket hofte, og så må legene vurdere om de kan vurdere om du kan legges inn, sier hun.
Thomas Gunnerud viser til den nyeste scenekunstmeldingen som konkluderer med at når samme virksomhet skal ta vare på bygning og kunst, så fungerer det ikke.
- Jeg har jobbet med dette siden jeg kom for fem år siden. Det er ikke sånn at vi ikke tar det på alvor, men det er helt uoverkommelig med hensyn til økonomien vår. Politikerne vil på den ene siden at vi skal lage best mulig og mest mulig teater, men da er det på den andre siden ikke nok midler til å ta godt vare på bygningen, sier han.
Forholdene gjør arbeidsdagen på huset tyngre. For å frakte scenografi teaterets amfiscene, må man trykke alt man skal ha av dekor, kulisser og annen scenografi inn i en vareheis på få kvadratmeter og frakte det opp og gjennom trange dører. Heisen har stoppet flere ganger.
- Vi kaller den heisen for Løkkeberg-ruten fordi Pål Løkkeberg, som jobbet her, hadde et rykte på seg for å være veldig sakte og omstendelig. Det er den heisen også. Han visste at vi kalte heisen det. Ja, hans kone visste om dette også. Hun syntes også det var helt passende, sier Mari Maurstad.
På hovedscenen er det også litt av en prosess å få inn kulisser. All scenografi må bygges i moduler og skrus fra hverandre for å komme igjennom døra og inn i teateret.
- Litt som IKEA-møbler?
- Ja, litt som IKEA, ja. Og det tar jo tid. Så bortkastet tid for alle, sier Maurstad.
De ansatte ved Nationaltheatret klager lite, mener Maurstad. Den trange plassen og de dårlige arbeidsforholdene med mangelfull ventilasjon har vært en del av folks hverdag i flere år. Ledninger henger ned fra taket i trange kontorganger.
- Da pappa jobbet her, da jeg bare var ti år, var det kantine her nede, og da lå det en eim av røyk, folk drakk øl, og de holdt på. Det var kjempegodt humør her: Det var tider, det!
- Vi merker logistikkproblemene spesielt med hensyn til prøver. Vi må jo ofte ha prøvene ute på Brobekk, og det er noe alle hater. Det er jo en stor fabrikkhall oppe i lia. Alnabru, er det vel. Og du vet; det er jo ikke noe teatersted. Det teateret gir, det får vi ikke der, sier Maurstad.
Vi besøker teatret midt i en prøveperiode på «Anna Karenina», som settes opp på hovedscenen. Skuespiller Bernhard Arnø spiller rollen Levin. Utenfor rollen er Arnø tillitsvalgt blant de ansatte.
Bak scenen og opp trappene til en gang med ulike møbler og gjenstander, som sikkert er samlet over mange år, står et strykebrett midt i gangen med strykejern på. Inn døra til herregarderobene er det først en enmannsgarderobe: Et rom på tre til fire kvadratmeter, anslått på øyemål. Her er det huller i gipsveggen. Et stort hull nederst i veggen går nesten helt igjennom til neste garderobe. Veggene slutter slik at det er en omtrent 40 centimeters glipp opp mot taket, slik det gjerne er ved offentlige toaletter. Arnø viser oss hvordan han pleide å sitte og forberede seg i denne garderoben, før han etter noen år fikk en noe bedre. Han sitter på en liten puff foran et lite bord med speil. Du skal ikke være veldig langbeint hvis du skal ha det behagelig her.
- Se, her er det jo et tegn på forfall, kan man si, sier han og peker på de store sårene i gipsveggen.
- Her har jeg sittet i tre år og sminket og forberedt meg. For oss er dette et arbeidsrom også, ikke sant? Vi leser tekst og forbereder oss. Og det er ikke vegger helt opp til taket heller, sier han og peker oppover.
- Dette er vel ikke et ideelt sted å øve tekst om naboen gjør det samme?
- Nei, det er ikke et konsentrasjonsrom, sånn sett.
- Men hvor kan du gjøre det da?
- Nei, det blir vel hjemme, da.
Han kommer seg ut av båsen og viser oss de andre garderobene. Tomannsgarderoben har en gammel seng som fungerer som sofa. Tremannsgarderoben har bord med flere speil ved siden av hverandre. Dette ligner mer på det man kan forvente bak scenen. Men stort, det er det ikke. En etasje opp viser Arnø fram garderoberommet som har blitt omtalt som speiderleiren.
- Her er vi 12 stykker på det meste.
- Hvordan er det her da, når dere er så mange?
- Det er ikke alltid det er fullt, men vi blir jo sittende i sofaen her mye. Vi er jo kompiser, da.
- Ja, dere kan vel ikke være uvenner her?
- Nei.
- Men hadde det gjort en forskjell om dere hadde hatt bedre garderober?
- Ja, det er viktig å ha et sted hvor man kan forberede seg og slappe av ordentlig. Og hvor man har vask og dusj. Vi bruker mye sminke og sånne ting. Mer muligheter for å fjerne det hadde vært bedre for oss.
I en blå container utenfor teateret ligger «Rockeulven». En kjempesuksess for teateret før den ble tatt av for å gi plass til nye stykker. All scenografi skal kjøres ut i denne konteineren til lageret på Brobekk. Det er andre stykkers scenografi som trenger lagringsplass ved teateret.
- Vi kunne jo spilt «Rockeulven» i flere måneder framover, men det går ikke med hensyn til kulissene. Det er ikke plass, sier Maurstad.
Hun står bak teatret og ser på konteineren sammen med Gunnerud. Han peker mot bygningen bak seg.
- Bygningen blir ikke større. På 1980-tallet hadde man noen foreslåtte prosjekter med å ekspandere noe på baksiden av teatret. I forbindelse med jernbanegjennomføringen i sentrum på 1990-tallet var det et stort hulrom under plassen foran teatret. Da prøvde Ellen Horn seg med et prosjekt med en glasskuppel foran teatret hvor man kunne se ned på en ny scene med publikumsområder under bakkenivå, men det forslaget ble avvist, sier han, og legger til:
- Alt som gjøres med hensyn til bygging må godkjennes av Riksantikvaren.
Seksjonsleder Ulf Holmene ved kulturminneavdelingen mener de skal kunne finne gode løsninger i samarbeid med Statsbygg og teateret når de får kommet ordentlig i gang med restaureringen.
- Jeg tror det er mulig å få bygningen i tilfredsstillende stand innenfor noen begrensninger. Bygningen er jo med på å sette noen premisser, og det må bli et kompromiss mellom å kunne drive et moderne teater og å kunne bevare bygningen, sier han.
- Altså, jeg gleder meg om morgenen når jeg står opp fordi jeg skal få lov til å glede så mange mennesker. Når jeg står der og skal formidle musikken, og dramatikken, og det at mennesker kan gå ut og føle at de har opplevd noe unikt, er vel det som er drivkraften. Så disse utenforliggende tingene som behov for oppussing preger nok ikke oss på annen måte enn at vi er presset på tid og plass, sier Maurstad.
Etter omvisningen i teatrets mange kroker og ganger har hun satt seg ned i en sofa utenfor en av balkongene til hovedscenen. «Anna Karenina»-ensemblet øver innenfor de lukkede dørene. Inni denne salen har de magiske øyeblikkene hun snakker om vært mange. Som skuespiller var oppsetningen av «Tolvskillingsoperaen» for noen år tilbake et høydepunkt. Som publikum husker hun godt de forestillingene hun så som barn.
- Teater var fremdeles magisk. Altså, barn tenker på magi på en annen måte, og de bildene forsvinner ikke heller. Jeg så på Kardemommeby også, og husker at jeg ble båret ut skrikende da løven kom. Faren min var så flau.
- Kan man bli glad i et bygg?
- Ja, jeg har jo vært her fra jeg var liten. Nationaltheatret vil ikke kunne sammenlignes med et nytt bygg. Det har historie, sier Maurstad.
- Men man kunne jo vært litt frekk og sagt: «Ja, men da bygger vi et nytt nasjonalteater, da, også kan dette være museum»?
- Man kan snakke om engler eller hva man vil, men her er det noe i veggene. Her er det noe. Det er nettopp det at folk er glade i dette bygget. For meg er det hjertet i Oslo.
- Klarer du å sette ord på hva det er som gjør at dette bygget har et hjerte?
- Det er historien. Det sitter i veggene. Men det kjenner vel dere også?
- Man får vel en følelse av ærefrykt ...
- Ja, det er litt som en kirke. Det er noe hellig over det, på en måte. Og det er en ære å jobbe her. Når du sitter nede i salen og ser gullbuen og fløyel; det er sånn du vil at teater skal være. Alle vi som bor i Oslo har vel en sterk tilhørighet til teateret, vil jeg tro. De fleste har vel startet sin teaterdebut med å se «Reisen til julestjernen», og dette teateret er som skapt for den forestillingen. Hvis man sier ordet teater, så er det et sånt hus man tenker på. Ikke en funkisbygning. Det er det magiske og det eventyrlige. Det er ikke noe du liksom bare kan skape på nytt, sier Maurstad.
Hun blir stille en liten stund. Vi snakker ikke mer om et nytt bygg før hun tar opp tråden når vi skal skilles ved utgangen.
- Det er ikke bare å bygge et nytt nasjonalteater. Vi kan jo kanskje bare rive ned domkirken også, da? Og bygge en ny kirke?