Gråhårsdager

«Man føler seg ganske ensom i å være grå 36-åring. Flere forteller meg hvor fint det er – men å droppe hårfargen selv, det gjør de ikke.

Og nå etter svangerskapet gjør det meg

usikker

sårbar

trist og utilpass.

Da frister det veldig å gjøre noe med noe man kan gjøre noe med på 1–2–3 … som det å farge håret.»

I sommer tok jeg et bilde av meg sjøl, etter noen uker i sola. Jeg hadde fortsatt sand i øret, solbleket hår med bittelitt sånn oransje preg (som man gjerne får om man først farger håret mørkt, men så bleker det litt, som jo solstrålene gjør). Men jeg var ganske fornøyd med bildet, jeg syntes sjøl jeg så så … avslappa ut. Feriemål oppnådd, med andre ord! Men bildet avslører også noe jeg kanskje aldri har vist fram tidligere: ved tinningen er det lyst. Ikke solbleket, nei, det er sølvrev-lyst.

Jeg er sikker på at blant dem som så bildet mitt med hilsen fra Danmark, la ikke én merke til at jeg kunne begynne å tenke om opptak i Silver Sisters. Men jeg måtte påpeke det i den lille følgeteksten på Instagram, allikevel. Tøyse litt «høh, nå blir jeg også gammal, liksom ...»

Det kan hende du tenker «hva er problemet?». Er du kvinne, tror jeg du kan relatere deg til det jeg går og kjenner på her … navnlig noen sterke, uføyelige hår som sprenger seg ut. Og så skal jeg avsløre en ting til: Det er ikke noe nytt. Nei da, de har trengt seg på i over ti år. Hvor mange jenter på 30 kjenner du med grått hår? En miniskam, føles det som!

Forresten, la meg omformulere: hvor mange damer på 30 kjenner du med grått hår? Jeg ser det ekstremt sjelden. Jeg kan vel telle to venninner, blant dem som har begynt å gråne, som ikke fikser det med hårfarge. Og nå er vi i førtiåra. Hos gutta har jeg hatt venner, kolleger, familiemedlemmer helt siden midten av 20-åra som bærer grå eller hvite hår. Ikke alle med stolthet, selvsagt. Men vi har vel alle hørt om de «sexy sølvrever», eller at det ligger autoritet i gråsprengte tinninger? Skuespiller George Clooney har det nærmest som varemerke. Hvor mange av bandekvinnene i «Ocean’s Eight» har samme gråspreng? Jeg kan fortelle deg det uten å sjekke rollelista: Ingen.

Det er et godt hår jeg har. Jeg bekymrer meg aldri for hårtap. Det kan settes pent opp til fest. Det er ingenting feil på det. Tvert imot, håret mitt er en del av kroppen jeg bør takke for. Det er et stort, sterkt hår som kan brukes til mye. Og dermed også et slit å farge, og det vokser så fort. Rundt spesielle perioder, som barnefødsel, har håret mitt vært naturlig. Men i hovedsak har jeg farget det siden jeg entret 20-åra. Det startet vel med barndommens lengsel etter å se ut som Månestråle (hah! Gother allerede som 9-åring!). Det har vært blått, rødstripet, gullfarget, svart og platina. Men oftest en slags mørk versjon av det mellomblonde fra naturens side. Det starta med lek med uttrykk, men endte i førtiåras mer, ehm, eksistensielle tvil.

Med stadig hvitere tinninger blir også kontrasten mellom det naturlige og det unaturlige sterkere. Dette vil kanskje kjede noen av dere, men treffe andre med desto høyere nivå av gjenkjennelse: Det. Er. Vanskelig. Å. Bestemme. Seg. For. Å. Slutte. Du må ha frisøren din med på laget. Du må gå igjennom måneder, kanskje år, med rare overgangsvalører. Bordet fanger, sånn er det å farge håret. (De siste årene har en viss «ombre»-effekt vært poppis, altså at en farge glir over i et belte med en annen farge. Kan vi få noen influensere til å gå i bresjen for det samme med grå røtter, eller? Må vi vente til Sophie Elise nærmer seg førti?)

Det er litt farlig å stå fram med at «jeg skal la håret bli naturlig». Tenk om det ikke blir bra! Jeg skal gjøre det smått. Starte med noen striper. Ikke noen hestekur her, nei. Bare gjøre hverdagen litt lettere. Én ting mindre å bry seg om.

Og dette er et lite problem. Greta Thunberg og Leger uten grenser – de snakker om store, skikkelige problem! Vil du ikke farge håret? Ikke gjør det, da. Gå videre. Men du som har hengt med så langt er nok enig med meg om at det egentlig er knytta til noe dypere. Mitt dekkede grå hår er i slekt med

* normaliseringa av å fikse på en kropp man ikke er «fornøyd» med

* selvredigeringa av seg sjøl i sosiale medier. Visse vinkler funker. Under 20 likes er uakseptabelt. (Legg til at mange sover med mobilen like ved hodeputa, og multiplisér selfieangsten med hver gang et innlegg med for få <3 må slettes, du.)

* «hårløs-kropp-som-et-barn»-trender

* kampen om rampelyset, når kampen for å holde seg frisk burde være prioritet én … Narsissus holder illusjonen om sitt unge jeg nært hjertet. Vi lever innenfor altfor snevre rammer for hvordan et menneske i en viss alder, en viss situasjon, i en viss sammenheng skal både opptre og se ut. Pussig nok har dette bare tiltatt de siste femti årene, tross bølger med naturlig-trender. «Få Jennifers naturlige look! Her er produktene du trenger ...» Og samtidig føles det som aldersvinduet for visse jobber bare blir trangere.

Dette er jeg selvsagt ikke imot: Å gå opp i en stil. Å leke seg med kjønnsstereotypier. Å finne seg en stil fra et gitt tiår, kanskje til og med fylle den med egne verdier (ikke ukjent blant mange 50-tallsentusiaster). Å leke seg med farger. Å uttrykke sin identitet. Og så videre. Det jeg vil til livs er stresset. Avvisninga av levd liv, kunnskap og de følger de har på kroppene våre. Og dessuten at noen krav stilles, helt i det stille, annerledes kun til ett kjønn. Det burde være like akseptert at menn dekker sine grå hår, som det ikke trengte kjennes så forbanna forventa at vi kvinner gjør det. Sånn sett bort fra at det selvsagt er ganske unødvendig, at mennene skal følge etter. Det er mange liter kjemikalier som skylles rett i vasken.

Det finnes noen forbilder. Jeg ser fram til (forgjeves, sikkert) den dagen Madonna står fram med stylet, in-your-face-gråhårssveis. I mellomtida ser jeg til Liers ordfører Gunn Cecilie Ringdal, journalist Mona Levin, moteikon Vivienne Westwood og en lokal instagrammer som viser fram naturlig hverdagsliv; Anette Foss. Det er Anette jeg siterte øverst, hun som målbærer usikkerheten så godt. Anette er yngre enn meg, og den eneste naturlige grå i sin krets. På Instagram har hun lagt ut bilder av overgangen. Sølvtrådene hennes spiller i det mørke håret.

Følg henne hvis du også vil inspireres: «Men jeg veit jo at det sjelden hjelper å bare fikse noe på utsiden når det egentlig er innsiden som må fikses først og fremst. #ditchingthedye»