Hvem: Royane Harkati (28) fra Drammen.
Hva: Musiker og influenser.
Hvorfor: Deltok på årets MPG med sangen «Circus».
Hei, Royane! Har du rukket å lande litt etter deltakelsen din i MPG?
− Ja, jeg begynner å lande litt. Det har gått litt i ett, men nå som det er full lockdown blir jeg tvunget til å lande.
Klarer du å være kreativ under nedstengningen da?
− Jeg har faktisk vært veldig kreativ. Vi slipper snart ny låt og har hatt mye forberedelser til musikkvideoen vi har filmet. Men dette er også en tid hvor man får tid til å slappe av og lytte til kroppen.
Når man ser kameraene vet man at folk sitter hjemme og ser på deg akkurat nå.
— Royane Harkati
Føler du at du er flink til det – å lytte til kroppen?
− Nei, men jeg prøver. Jeg legger mye press på meg selv og det finnes mye jeg har lyst til å være med på. Jeg sier ja til det meste og tar de mulighetene jeg får. Det kan være veldig positivt, men også være negativt i lengden.
Hvordan reagerte du da du ble spurt om å bli med på MPG?
− Jeg var veldig sikker på at det var noe jeg hadde lyst til å være med på. Jeg kom sent inn og var den siste som ble med, derfor hadde jeg ikke forberedt en låt til MPG. Men vi hev oss rundt og spilte ferdig inn en låt jeg hadde.
Hvordan vil du beskrive selve opplevelsen?
− Det har vært veldig gøy! Jeg ble veldig glad i folkene og det lille teamet jeg fikk av designer, koreografer og dansere. Det var så mange rå mennesker. Det var nok det tristeste med at man ikke fikk fortsette til finalen, fordi man ble så glad i hverandre.
[ Exit-Simon: – Det er en risiko å være mann med makt ]
Var det ikke rart å opptre uten noe publikum til stede?
− Det ble noe helt annet. Nå har jeg ikke opplevd å opptre på MPG med publikum før, men jeg har jo hatt publikum på konserter før, og man «connecter» ikke med mennesker på samme måte. Men jeg prøvde å fokusere mer på kameraet.
Klarte du å gire deg opp på samme måte?
− Adrenalinet var ikke det samme. Men jeg fikk uansett giret meg opp, fordi man visste at det var nå det gjaldt. Når man ser kameraene vet man at folk sitter hjemme og ser på deg akkurat nå. Det var veldig gøy, herregud.
Dere hadde jo veldig mye sceneshow og mye som skulle klaffe på ett forsøk. Gjorde det deg ekstra redd, i og med det var din første Live-sending på TV?
− Jeg går jo all-in, og det jeg begynte å innse var at vi hadde veldig få prøver til å få ting til å sitte 100 prosent. Det er jo ikke sånn at man får flere sceneprøver om man har mer opplegg. De som visste hvor galt det kunne gå, var utrolig fornøyde med hvordan det gikk. Men det var jo selvpåført. Det handler om hele følelsen av å skape en visjon som er noe av det morsomste.
Du har jo en stor følgerskare med over 46.000 følgere på Instagram, og over 31.000 følgere på TikTok. Du er da både influenser og artist, men hvilken rolle trives du best i?
− Artist. Jeg føler influenser-navnet henger over meg fordi det var der jeg startet. Hadde jeg debutert som artist først, og deretter bygget en følgerbase, ville jeg ikke blitt kalt det. Men på grunn av rekkefølgen er det bare der. Det er ikke noe galt i det, men jeg føler meg mer som artist. Det er det som er drømmejobben.
Hva gjør deg lykkelig?
− Å se barna mine vokse opp og bli til gode mennesker. Å kunne jobbe med det jeg liker og det jeg føler jeg er født til å drive med. Det gjør meg lykkelig å føle seg hjemme i det man gjør.
Hvem ville du helst stått fast i heisen med?
− Rihanna. Hun var en av de artistene som jeg virkelig var vært helt «lost» i. Hun har vært en stor inspirasjon helt fra ungdomstiden. Jeg møtte henne faktisk en gang, men da stivnet jeg helt til og turte ikke å si et ord, så å få noen minutter med henne hadde vært kult.
Hvilken superkraft skulle du gjerne hatt?
− Å kunne fly.
Er det noe du kunne gått i demonstrasjonstog for eller mot?
− Jeg ville gått for at rettigheten til at alle mennesker skal få være den de er, uansett hudfarge eller kjønn. Når jeg var liten følte jeg meg veldig «midt imellom» Norge og hjemlandet, og det kunne være ubehagelig å sitte å høre på ignorante folk snakke. Derfor har jeg alltid vært en person som snakker høyt.
Føler du da at musikken blir en form for tilhørighet for deg?
− Ja, musikken er friheten til å kunne være den jeg er. Jeg lager mye «girl empowering» musikk. Jeg har alltid følt behovet for å være den sterke dama som kan inspirere andre.
Hva gjør du for å koble av?
− Da liker jeg å være alene, fordi jeg trenger alenetid for å lade opp. For eksempel å bare ligge i sengen og spise – bare nyte livet.
Er det noe du angrer på?
− Nei. Man kan fort komme på situasjoner, men jeg har lært noe av alt jeg har vært igjennom eller gjort. Man må tåle å gjøre feil.
