Valgte bort et barn med Downs

- Jeg har mistet et barn, og jeg valgte det selv, sier Benedicte Bekkelund (44).

22. august fødte hun datteren Aurora etter bare fire måneders svangerskap. Fire dager tidligere hadde fostervannsprøven vist at barnet hadde Downs syndrom. Benedicte Bekkelund og Gaute Øiseth måtte ta sitt livs vanskeligste valg.

- I bilen på vei til Oslo ville vi beholde henne. Da vi kjørte hjem igjen, var vi i tvil, sier Bekkelund.

Hun fortalte først historien sin i en kronikk i Dagbladet. Møtet med legen på Rikshospitalet helte kaldt vann i blodet på dem. Legen hadde allerede kontaktet Drammen sykehus med tanke på abort, og foreldrene oppfattet at det var det eneste alternativet.

- Legen frarådet oss å kontakte foreninger for barn med Downs. Han sa at det bare er de friskeste vi ser i mediene, forteller Øiseth.

Kort tidsfrist

På det tidspunktet var Bekkelund og Øiseth bare venner. Legen ga dem en tidsfrist på to dager og sendte dem hjem, fullstendig overlatt til seg selv.

- Det var et helt umenneskelig valg, sier Bekkelund.

- Jeg hadde hatt henne i magen i fire måneder, kjent bevegelsene hennes. Hun var en del av meg, og vi hadde gledet oss til hun skulle komme.

Hun og Øiseth bestemte seg raskt for at de måtte være realistiske og ærlige med seg selv. Hva ville et barn med Downs og kanskje andre alvorlige sykdommer gjøre med dem og de tre barna deres? Personer med Downs har forhøyet risiko for blant annet hjertefeil.

Å ikke strekke til

- Jeg har kjent på følelsen av å ikke strekke til hele livet. Denne gangen kunne jeg faktisk velge, sier Øiseth.

Allerede som barn fulgte han foreldrenes kamp mot systemet for å få hjelp til storebroren. Det var møte på møte, tiltak etter tiltak uten at broren fikk det han trengte. Først da broren var 30 år, fikk han riktig diagnose.

Da Øiseth var 17 år fikk faren han MS. I ti år gjorde han sitt beste for å hjelpe. Mens studievennene gikk på kroa på Lillehammer på kveldene, kjørte Øiseth hjem til Drammen for å besøke faren.

- Jeg ville så gjerne gi han et godt liv. Men uansett hvor mye jeg prøvde, følte jeg aldri at jeg strakk til, forteller han.

Lagde kiste

Nå har Øiseth selv et barn med spesielle behov, mens Bekkelund har to barn. For begge var det viktig at de barna de allerede hadde ikke skulle bli skadelidende.

- De hadde ikke bedt om å få en søster med Downs. Jeg måtte spørre meg selv om jeg kunne utsette barna mine for det. Et slikt barn ville krevd så mye av meg at jeg fryktet de ville følt seg forbigått og usynlig, sier Bekkelund.

Da avgjørelsen om abort var tatt og abortnemnda hadde sagt ja, måtte hun føde barnet.

- Vi hørte babyer som skrek fra de andre fødestuene. Vi visste at vi ikke hadde noe å glede oss til, sier Øiseth.

Han lagde selv en bitte liten kiste til datteren, og de kjøpte et saueskinn hun kunne ligge på. Asken har foreldrene spredt på et godkjent sted.

Åpenhet

Benedicte Bekkelund har brukt skriving som terapi og planlegger å gi ut en bok om opplevelsene sine. Både hun og Øiseth mener det er viktig å være åpne om det som har skjedd.

- Jeg har ikke funnet noen annen mening med det enn at vi gjennom åpenhet kan gi noe til andre i samme situasjon. Dette skal ikke være forgjeves, sier Bekkelund.

- Jeg vil oppfordre til å kjenne på sorgen og jobbe med den. Det har vi gjort, og det har ført oss nærmere hverandre.

Bekkelund fikk tilbud om fostervannsprøve fordi hun er over 36 år. Hun mener at også yngre kvinner bør få mulighet til å sjekke om fosteret de bærer har Downs slik at de har et valg.

- Vi er glade for at vi fikk det valget, sier Bekkelund.

silje.skiphamn@dagsavisen.no