To pleiere ved et av Drammens sykehjem bryter tausheten. Beskriver eldreomsorgen som en skam - og ren oppbevaring. ILLUSTRASJONSFOTO: JOACIM JØRGENSEN

- Uverdig behandling av gamle og syke

EN SKAM: - Det er helt umenneskelig å stue vekk gamle mennesker på denne måten, sier en hjelpepleier ved et av Drammens sykehjem­.

Kommunale politikere og ledere liker å tro at hos dem er det helt greit å varsle om uholdbare forhold på arbeidsplassen. Likevel har det vist seg nesten umulig å få snakke med noen ansatte innen Drammens eldreomsorg. Inntil nå. For ved ett av byens sykehjem jobber to pleiere som synes det er på høy tid at noen forteller hvordan det virkelig er stelt. Siden de ønsker å være anonyme, kaller vi dem «Eva» og «Anne».

I møte med Dagsavisen Fremtiden virker begge litt nervøse over å skulle sette ord på sine bekymringer i avisen. Likevel ønsker de å fortelle, de føler det er for viktig til å tie lenger.

 

Les også: Etterlyser politisk ansvar

 

Dystre utsikter

- Dette er de gamles siste hjem, og de fortjener så mye bedre. Men dess rikere Norge blir - dess mindre penger til de gamle og pleietrengende, sier «Eva».

Hun opplevde at det var mulig å tilby de gamle beboerne mer enn bare medisin, stell og mat den gangen hun begynte i yrket. Nå kan ingen av de to huske sist de hadde tid til å ta med seg en av de gamle ut i hagen.

- Det er sikkert mer enn tre år siden jeg tok med noen ut. Det burde jo være en menneskerett - å komme ut i dagslys hver dag, men sånt er det bare ikke tid til. Etter de forrige nedskjæringene er vi bare 2,5 stillinger per avdeling, med åtte til dels sterkt pleietrengende og/eller med demens. Da rekker vi ikke mer enn det aller mest nødvendige. I verste fall er det også bare én sykepleier på hele huset - og det betyr at hun må løpe mellom alle avdelingene. Beboerne her trenger at en av oss er til stede - til enhver tid, for mange er engstelige. Det nytter lite å si «kommer snart» om vedkommende ikke lenger forstår hva disse ordene betyr, sier hun.

- Det føles så veldig feil alt sammen. Man går hjem for dagen og kjenner på skamfølelsen og sorgen, for man skulle så gjerne gjort mer for disse menneskene, men tida og energien strekker ikke til. Om vi prøver å klage på forholdene får vi bestandig bare høre at det er enda verre andre steder. Som om det gjør situasjonen noe bedre. Om ingen snart gjør noe med dette systemet, er det bare å begynne å grue seg til alderdommen, for den er ikke morsom - det kan jeg love, fastslår «Eva».

 

Les også: Tid for handling, ikke strid

 

Mange ekstra plikter

De to, én hjelpepleiere og én sykepleier, er helt klare på at det å bo på sykehjem i dagens Drammen er ren oppbevaring. De forteller at der de tidligere brukte samtale og flere andre teknikker for å roe ned situasjonen, går det i dag stort sett i medisinering.

- Ja, det går adskillig mer medisiner i dag. Vi har ikke mulighet til noe annet, Den gangen bemanningen var bedre, hadde vi tid til å skjerme, trøste og roe ned - om noen fikk et anfall av sinne eller redsel. Nå ringer vi etter mer medisiner. Det er så mye vi skal rekke i løpet av en vakt - også av rutiner som ikke har noe med pleie av de eldre å gjøre. I stedet for kjøkken med egne ansatte får vi nå levert all varmmat, mens vi selv må ordne med de andre måltidene - og oppvasken, innimellom stellet av de gamle. Det er ikke særlig hygienisk, mener «Anne».

 

Les også: - Må tenke nytt om eldreomsorgen

 

Nesten aldri pause

Nå frykter begge for framtida. De mener alt som heter yrkesstolthet er borte, og nå ser det ut til at sektoren deres skal gjennom nye nedskjæringer.

- Men det går rett og slett ikke. Disse gamle menneskene betaler allerede svært dyrt - for å få bo under direkte skammelige forhold. Jeg valgte å bli sykepleier for å kunne bidra med noe godt. Det er ingen jeg gikk på skolen sammen med som kan skjønne at jeg valgte å jobbe med gamle, men for meg var det naturlig - siden jeg har slektninger som jobber innenfor det samme feltet. Men nå lurer jeg på hvor lenge jeg orker. Jeg er ennå ikke 30 år, men kjenner meg konstant sliten. Jeg føler på ingen måte at jeg er der for beboerne her, når jeg stort sett bare kan svare: «Jeg har ikke tid», til alle spørsmål, sier hun.

- Ikke sjelden ser jeg folk som er så slitne at de går gråtende hjem. Vi tar oss nesten aldri tid til en pause, selv om vi blir trukket for en halvtime om dagen, og mange jobber lenger enn de skal - bare for å få unna flere oppgaver de synes de burde fått gjort. Det er ikke rart folk gruer seg til å gå på jobb.

«Anne» synes det er et paradoks at kommunen ikke kan ta seg råd til å ha flere pleiere på vakt, mens den store omorganiseringen eldreomsorgen i Drammen nylig var igjennom, medførte ti nye ledere. Totalt styres nå denne sektoren av 17 ledere. Ifølge kommunen skulle omleggingen skape tydeligere tjenestelinjer og motvirke fryktkultur ved å skape større nærhet til nærmeste leder.

 

Les også: Ber ordføreren om skjerping av eldreomsorgen

 

Tør ikke å stå fram

Det har ikke hjulpet. I hvert fall ikke om du spør disse to pleierne. De vil ikke for noen pris stå fram med navn og bilde i avisen - ei heller navn på institusjonen de jobber på.

- Jeg vet hvordan vi ville blitt mottatt på jobben om vi ikke var anonyme. Det ville fort ha dreid fra sak til person - og gått over i kommentarer som: «Ja, hvis du misliker jobben så sterkt, så er det bare å finne seg noe annet», påpeker «Anne».

«Eva» forklarer at det også er en utbredt redsel for ikke å få nok vakter, siden det i utgangspunktet er så få fulle stillinger. En varsler ville neppe stå først i køen.

- Og så er det så mange nettverk mellom ledere, en skjult kultur som det ikke er lett å komme inn på. Dermed er det ikke bare bare å skulle bytte jobb heller, sier hun.

- Men om det kuttes mer nå, så er jeg redd for at jeg må kaste inn håndkleet uansett. Jeg kommer ikke til å takle det om vi blir enda færre på jobb. Vi snakker faktisk om å ivareta en gruppe svært sårbare mennesker her, men det er ikke det jobben går ut på nå. Og enten man er ferdig for dagen, eller på ferietur, så lurer man på hvordan det går med beboerne. Jobben og følelsen av utilstrekkelighet er alltid med en, sier «Anne».

- Nei, Herren bevare meg fra å bli gammel og pleietrengende. En slik tilværelse unner jeg ingen, konstaterer «Eva».

pernille.vestengen@dagsavisen.no