Minigrisen Mille TV-debuterer i «Wisting»

Mens griser flest oftest forbindes med julehøytiden er minigrisen Mille fra Drammen i ferd med å bli en påskestjerne.

– Vi var på innspilling i Larvik, og det som skulle ta et par timer – viste seg å ta nesten hele dagen. Mille måtte gå masse fram og tilbake i gata, sammen med jenta som spiller venninnen til datteren til Wisting. Det ble nok veldig mange nye inntrykk – for hun var helt utslitt etterpå, forteller matfar og stolt griseeier Morten Freberg (32).

Sendes på skjærtorsdag

Nybakt skuespiller Mille gjorde etter sigende en flott innsats, og er med i andre episode av serien. Den ligger allerede ute på Viaplay, og sendes på TV3 i morgen – skjærtorsdag.

I sofaen hjemme hos mamma og pappa på Åssida i Drammen, sitter Morten med TV-stjernen på fanget. Hun grynter svakt når han rører litt på seg og sover seg gjennom besøket fra Dagsavisen Fremtiden.

Det var mamma Kari Freberg som først oppdaget etterlysningen på facebooksiden Minigriser. Skaperne av den nye påskekrimmen «Wisting» søkte etter en snill minigris, som kunne være med i en episode av serien.

– Så vi sendte inn bilder av Mille og fortalte litt om henne. Vi fikk svar nesten med en gang – om at jobben var hennes. De smelta nok helt, ler Kari.

For fire og et halvt år siden var det hun som smeltet.

– Jeg hadde akkurat kommet hjem fra en ferietur, også spør Morten om jeg ikke kan komme bort til ham og hjelpe ham med noe. Når jeg går inn døra – står det en bitte liten grisunge der. Hun var så skjønn.


Foto: Pernille Vestengen

Stort dyneforbruk

Selv har mamma Kari to pudler, men Morten ville gjerne ha et kjæledyr ikke alle andre har. Så er han ganske unik selv også. Han har Asperger, men er en velfungerende og oppegående kar, med egen leilighet – og gris. Siden han ikke jobber, tilbringer han stort sett hele døgnet sammen med Mille. Han har et stort talent for data – og tydeligvis også for griseoppdragelse. Vanligvis anbefaler man verken at griser bor i leilighet eller uten selskap av artsfrender.

– Jeg visste ikke mye om minigriser da jeg kjøpte Mille, men har lest meg til mye undervegs. Nå går det veldig bra med Mille, sikkert fordi hun er så lite alene – selv om hun takler det fint også, men jeg vil ikke anbefale andre å kjøpe minigris uten at de har mulighet til å ha dem ute også, sier han.

Mille, som med sine 30 kilo er sjeldent liten til gris å være, er da også veldig mye ute på tur med sin eier.

De to kan gjerne gå milevis, og er gjerne ute i flere timer hver dag. Om været er vått er de mer inne, men her får Mille tilfredsstilt sitt gravebehov ved hjelp av store mengder gamle dyner og puter.

– Vi har et stort forbruk. Hun ødelegger alt hun kommer over, men har det veldig moro. Det eneste hun ikke lager fillebiter av er to tepper hun er veldig glad i. Et ullteppe – også babyteppet hennes fra IKEA. Forresten må folk gjerne ta kontakt via hjemmesiden til Mille, hvis de har noen dyner og puter de kan avse. Men dundyner kan hun ikke få – det har vi prøvd før, for å si det sånn.

Les anmeldelse: Ny norsk krimserie: Tristingen Wisting (DA+)

Dramatisk tur

Morten og Mille er et velkjent syn i bybildet – og i skogene rundt Drammen. Ved to av byens sykehjem tar Mille innimellom på seg oppdrag som besøksgris. Lønn får hun i form av enda flere dyner og puter.

Det oppstår ofte muntre situasjoner i møte med andre folk og dyr, når gris og eier kommer gående. Men en gang, da også Kari og hunden Theo var med, måtte de til slutt tilkalle hjelp.

– Vi skulle gå til Risdalstårnet på Konnerud, men klarte å gå feil. For å gjøre en lang historie kort så klarte vi verken å finne tårnet eller veien hjem, og kaldt, glatt og stadig mørkere ble det. Etter tre–fire timer, da klokka nærmet seg midnatt, sa jeg at vi måtte ringe politiet, selv om det var kjempeflaut, forteller Kari.

– Ja, Mille og jeg hadde nok klart å finne fram til slutt altså, skyter Morten inn.

– Uansett ... Politiet klarte å spore oss opp via GPS-senderen Mille har på seg, for mobilene våre hadde nesten ikke dekning. Da hundeføreren, og politifolkene som skulle kjøre oss hjem, fikk se følget de reddet midt på natta holdt de på å le seg i hjel. Jeg skjønte dem jo godt–og var innom dem med en marsipankake dagen etter, som takk for super hjelp.