Historien som suste over oss

Av: Nils Johan Rønniksen, lokalhistoriker

Jeg sanket gras og løvetannblad til kaninene våre, da jeg hørte dumpe kanondrønn og flydur. På østhimmelen dukket det opp fem-seks prikker med røykdotter rundt. Jeg skjønte at det var tysk luftvern som skjøt mot flyene, og at røykdottene var fra eksploderende granater. Og jeg skjønte at det måtte være engelske fly som ble beskutt. Flyene dukket ned og kom dundrende rett over huset vårt. Jeg måtte holde for ørene, det tordnet og ristet i bakken. På sidene av flyene så jeg ringene som viste at det var engelske fly. De fløy i rekke etter hverandre, det siste vagget med vingene og hilste til oss der nede på bakken. Jeg ble fylt med en intens glede; der oppe var våre venner! Vi vinket tilbake, men de så det vel ikke med den farten de holdt. Flyene var tomotors jagerbombere. Mosquitos, fikk jeg vite senere.

Jeg har tidligere fortalt om nyttårsaften 1944-45, da far vekket meg utpå natta en gang og sa: «Nå skal du få se julestjerna, Nils Johan!» I stua var blendingsgardinene rullet opp og lyset slukket, og gjennom vinduet mot sør kom det et sterkt lys, nettopp som fra en sterkt lysende stjerne. Far åpnet døra ut, det var ikke en lyd å høre. Ingen sa noe, det var en trolsk stemning. Opp mot stjerna gikk noen røde streker. Far måtte lukke døra igjen, det ble så kaldt i stua. De røde strekene var sporlysammunisjon fra tysk luftvern. Etter hvert fikk vi vite hva det var: engelske bombefly hadde droppet miner i Oslofjorden. For at flygerne skulle se bakken, slapp de en magnesiumbombe i fallskjerm. Det brennende magnesiumet lyste opp store deler av Østlandet.

På mine hjemtrakter bygget tyskerne med russiske krigsfangers hjelp Eggemoen flyplass. Der stasjonerte Luftwaffe fly. Jeg så med egne øyne ett av disse styrte i bakken. En dag brølte det fra flymotorer, og ikke før hadde jeg hørt det, så kom et bombefly, en Heinkel, dundrende på høyde med tretoppene. Svart røyk veltet ut av den ene motoren, og jeg så flygeren som satt foran. Han greide å heve flyet, og plutselig så det ut som det foldet seg ut to digre sopper bak flyet: Det var flygerne som reddet seg ved å hoppe ut i fallskjerm.

Da freden kom i mai '45, fikk vi en høyst ønsket flyopplevelse: Kommandanten på Eggemoen nektet å overgi seg til norske sivilister, det vil si hjemmestyrkene. Han forlangte å få overgi seg til en offiser i Royal Air Force, det engelske flyvåpenet. Dette ble ordnet ved at en sendte løytnant Ron Miller fra Australia over til Norge med et bombefly. Jeg husker jeg så flyet, og vi så det gikk inn for landing på Eggemoen. Kommandanten skrev under på kapitulasjonsdokumentet. Dernest kunne min far og laget hans være med å avvæpne tyskerne.

Tiårene gikk, vi ble en familie og datter Torunn fikk pennevenninne på New Zealand: Claire fra Wairoa. Torunn skrev at minnet om de allierte flygerne som fløy over Norge under krigen blir godt tatt vare på i Norge. Hun fortalte at det blir lagt ned blomster og flagget ved gravene deres på grunnlovsdagen 17. mai. Vi sendte også artikler med dette innholdet til de største avisene på New Zealand, og fikk veldig positiv reaksjon tilbake. Noen tidligere krigsflygere fra dette fjerne landet skrev brev til oss, og fortalte om tilværelsen de hadde i England under krigen. En av dem fortalte om 489 Squadron of Royal New Zealand Air Force, som var forlagt til en flybase i Skottland. «Vi fikk tilnavnet kiwis», fortalte de. Det var etter den berømmelige kiwien, fuglen med det lange nebbet som ikke kan fly – og som bare finnes på New Zealand.

«Kiwiene» fløy Beufighter to motors torpedobombere på Norge. De angrep skipstrafikken i fjordene vestpå. Det var vel helst transporten av jernmalm fra Narvik til Tyskland de var ute etter. Skvadronen deres hadde et tap på 70 prosent av mannskapene som fløy. Royal Air Forces tap over Norge var på 1.000 mann, deres totale tap i krigsårene var på 125.000 mann. De fleste omkom under bombetoktene over Tyskland.

Lokalt i vårt distrikt finnes det allierte krigsgraver for Royal Air Force i Sande og Sylling. Deres minne blir fremdeles aktet og æret hos oss.

Datter Torunn og jeg var også så heldige at vi fikk møte en mindre gruppe av tidligere krigsflygere fra New Zealand, da de besøkte Norge. Det ble et hjertevarmt møte. Det hadde sannelig ikke vært lett å fly i de trange fjordene på Vestlandet, fortalte de. På tokt til Norge fløy de nesten nede på bølgetoppene, for å unngå å bli oppdaget. De smatt inn, stupte ned og slapp torpedoen mot skipene. I de fleste tilfellene ble det fulltreffer.

Til sin store overraskelse fikk Torunn nylig e-post fra en kvinne nettopp fra New Zealand. Hun fortalte at hun var datter av en tidligere krigsflyger som hadde fløyet på Norge under krigen. Da faren døde for ikke så lenge siden, fant hun i hans etterlatenskaper utklipp av artiklene som hadde stått i avisene der nede.

Kontakt er opprettet, og vi forsøker å få kvinnen og hennes søster til Norge til 17. mai neste år. Vi får håpe vi får det til!