Eventyrlige Appelsin-Herman

Kommer du til Konnerud og treffer skikkelig voksne folk, tar det ikke lang tid før Appelsin-Herman blir nevnt, og så får du den eventyrlige historien om Herman Hansen, en fattig Christianiagutt med aner på Konnerud. Og treffer du noen i familien Halden, vet de sikkert med stolthet å fortelle deg at Appelsin-Herman tilhører Haldenslekta. Og hvem ville ikke være stolte over det? Hør bare:

Herman ble født i Pipervika 1821. Faren var skomaker ved Arsenalet på Akershus festning og døde 1833, 39 år gammel, i koleraepidemien det året. I en kvistleilighet i Lakkegata måtte enkemor og to tenåringer greie seg som best de kunne. Herman ble visergutt, var gløgg og foretaksom og lærte av alt rundt seg. Særlig av kjøpmennene lærte han hvordan han kunne se muligheter til en handel. Herman fant det vi i dag ville kalle et nisjeprodukt: appelsiner. Appelsiner var i 1830-årene en ny og ukjent vare i Norge. Her så han muligheten; han skaffet seg en dragkjerre, kjøpte partier med appelsiner og dro rundt i byen og falbød varen. Suksess; salget gikk strykende. Han ble kjent i bybildet og fikk selvsagt tilnavnet Appelsin-Herman.

Herman viste seg å være et organisasjonstalent. Appelsinsalget tok av, han tok opp andre varer for salg, blant annet slåbroker (viktigste kunder: petumrøykende akademikere!). Han startet egen systue, solgte og leide ut karnevalsdrakter. Det ble fart i virksomheten, han startet marsjandiseforretning, (et finere navn på en bruktbutikk), solgte alt mellom himmel og jord.

All denne virksomheten var ikke nok for Herman: han startet et liv som akrobat, gjøgler og hurtigløper, han var den fødte akrobat og trakk mye folk til sine forestillinger. Hans CV inneholder også engasjement ved Madame Grues Sal i Vognmannsgata. Der var han leietjener, lampepusser, fordanser og billettør.

Herman var en spreking og var den beste blant hurtigløperne den gang, vel å merke på kortere distanser. Langdistanseløpingen overlot han til samtidas storløper Mensen Ernst, han som løp strekningen Paris - Moskva på 14 dager!

I 1841 var Herman her i Drammen med Det Gauthièr-Manciniske Selskab som i mars måned ga forestillinger i det Drammenske Theater med «Høiere Gymnastik, teatralsk Dands samt mimiske og plastiske Præstationer».

Vi siterer hva Drammens Tidende skrev den gang:

«Også en anden, endbedre Bekjendt gjenfinner vi paa det Drammenske Theater, nemlig Hr. Herman, der først for et Par Maaneder siden skal have ombyttet sin forrige Metier, Handelen, med Brædderne, men som i denne korte Tid haver utviklet sig til en Smidighed, der næsten grændser til det Utrolige og lader vente av Fremtiden noe ganske Vidunderligt. Det er f, Ex. Denne Unge Mand en let Sag at tage det eene eller begge Been paa Nakken, og fortsætte sin Vei med det andet Been alene eller med Hænderne».

Det var knapt grenser for hans idérike foretak: Han åpnet menasjeri med eksotiske og fremmede dyr. Dyrene fikk han rimelig kjøpt av gipsmaker Guidotti på Hammersborg; han brukte alltid levende modeller.

Herman havnet til slutt i Tromsø og der bestemmer han seg, 22 år gammel, for å dra til Russland. Vi tar et sjumilsskritt og finner ham etter år igjen i Uralfjellene der han arbeider i en diamantgruve. Så snart han hadde tjent seg opp en pen sum penger, starter han egen handel med diamanter. På kort tid tjente han en formue, som straks ble investert i konsernet som eide gruven. Herman blir medeier i en diamantgruve, fattiggutten fra Lakkegata!

Han reiser til Tbilisi i Georgia, Kaukasus. Der utvides varesortimentet hans til kostelige østerlandske produkter, edle metaller, tepper, silkevarer, diamanthandelen fortsetter. Krimkrigen raser (1855), Herman blir leverandør av varer til den russiske arsenalforvaltning og formuen øker raskt.

Herman løper ikke fra sine gode menneskelige sider. Han glemte ikke Norge, ikke hvor han kom fra. Han ble en mesen; han støttet kunst og kultur; nordmenn og andre skandinaver kom ikke forgjeves til hans hjem.

Ved Nevskij Prospekt, hovedgata i St Petersburg, kjøper han en stor, palasslignende forretningsgård som står der ennå. Her innreder han en luksuriøs privatleilighet (med to tjenere) og en storslagen og stilfull juvelerforretning med omsetning av edelsteiner.

På en forretningsreise til Warszawa i 1876 treffer Herman en ung, nydelig polsk dame, Helene Sumowaska. Det ble de to, men aldri et formelt ekteskap. Det var 38 års aldersforskjell mellom de to, Herman var en gentleman og behandlet sin kvinne med kjærlighet, respekt og godhet. De fikk to sønner sammen, Herman Carl og Oscar. Juvelerforretningen fikk adelen i Russland som kunder. Selveste tsaren, Alexander II, storhertuger og de aller fineste av de fine handlet der. Herman ble mottatt i audiens hos keiserinne Maria Fjodorovna, tidligere prinsesse Dagmar av Danmark. Til henne berettet Herman om sitt eventyrlige liv - på klingende norsk! Et liv som det Herman førte tok på helsa. Etter sitt 65. år skrantet han, han pådro seg en nyresykdom og døde 30. oktober 1892, 71 år gammel. Han er begravet ved Mitrofani kirkegård i St. Petersburg. Arven ble fordelt mellom de to sønnene, den unge enken og søsteren Martina Hansen. En del av hennes arv gikk til å bygge et sykehus i Bærum, Martina Hansens Hospital.

Ønsker du å vite mer om familietilknytningen Herman Hansen har til Konnerud og Halden-familien har vi dette rådet: Spør en av dem!