Bevegelsesglede

Du forsker på barneidrett – hvorfor begynte du med det?

– Jeg begynte som forskningsassistent etter å ha tatt en master i pedagogikk. Da jeg kom over motivasjonsteoriene, skjønte jeg at dette var det riktige for meg. Så da jeg ble syk og ikke rakk OL i Sotsji var det bittert – men det gjorde at jeg fikk startet på doktorgraden jeg hadde utsatt.

Hvor viktig er dyrt utstyr for motivasjon – og er det prestasjonsfremmende?

– Dette er komplekst, for mange faktorer spiller inn. Men det kan være veldig uheldig for en gruppe barn om noen har penger og ressurser til bedre og kulere utstyr enn de andre. Straks det blir mye fokus på utstyr og prestasjoner, tror man det er helt nødvendig for å vinne med et halvsekund. Men når du er liten, behøver du ikke flere par ski, hvis de du har har skarpe kanter og riktig svingradius. Det kan man finne på et godt bruktmarked eller på vårsalg.

Hvordan skiller vår barneidrett seg fra andre lands?

– De fleste land har en tendens til at spissing skjer tidligere, og mange land har lenge hatt private klubber for talentutvikling. I høst var jeg på FIS' forskningskonferanse, med folk fra Canada, USA, Østerrike og til og med Brasil. FIS prøver å ha kontakt med alle skiforbundene, nettopp for å bremse at spissing skal skje for tidlig. Målet er å beholde utøvere så lenge som mulig.

Hvordan var utstyrsfokuset da du var liten?

– Jeg har alltid har hatt mye indre motivasjon, og var i miljøer som ikke var konkurranseorientert på den måten. Jeg drev med skihopping, og arvet mye av broren min. Alle byttet innad i gruppa, det var gammelt utstyr.

Hva med foreldre, sto noen og preppet for dere hver kveld?

– Mamma hadde ett strykejern, som egentlig skulle vært til klær, men hun tok skiene våre noen ganger i løpet av vinteren. Vi hadde ikke preppebenk hjemme, slik jeg husker noen hadde i langrennsklubben ved siden av. Vi møttes til ukentlig konkurransekarusell, i Røyken og Lier annenhver gang, og miljøet var veldig hyggelig.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– «Kunsten å være i bevegelse» av Halldor Skard, om gleden ved det å være leke. Det er egentlig filosofi, og ga meg innblikk i ny verden. Lånte den av søsteren min som hadde den som pensum på idretttshøgskolen. Hun fikk den aldri tilbake!

Hva gjør deg lykkelig?

– Bevegelsesglede. Pudder i skogen eller porter fordi det er gøy, å stupe i havet eller surfe når det er god vind. Da spør jeg ikke om meningen med livet!

Hvem var din barndomshelt?

– Roger Ruud. En gang kom han på besøk til klubben vår og hoppet bakken ut.

Er det noe du angrer på?

– Helt sikkert – kanskje jeg burde vært mer glad i det strukturerte treningslivet? Hadde jeg restituert mer etter trening, i stedet for å dra rett og skate eller surfe, ville jeg kanskje holdt ut lenger i alpint. Men det ga meg drivkraft og motivasjon.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– En av vennene fra laget, og det har jeg faktisk gjort: En gang satt Gro Kvinlog og jeg fast i en skiheis i Zermatt og ble hentet etter tre timer – med helikopter! Det var kaldt, men vi lo og skravlet og det ble en bra flytur!