En pizza med utsendelse og rettssak, takk

Sola henger høyt på himmelen, selv om sommervarmen er i ferd med å vike litt. Det er et jevnt sig av gjester, akkurat nå mannen som henter én nummer 13 og én nummer seks, «tredici» og «sei» på den italienskklingende menyen på veggen, og som ber om litt hvitløksdressing ved siden av.

Det ligger en «uno» og «duo» i ovnen, og en barnepizza med skinke. Men det er ikke travelt på Louis pizza på Adamstuen i Oslo denne onsdagen i august. Det er lite og ingenting som minner om det dramaet som utspilte seg her inne i fjor, i juli 2019, da Sorab Abolfathi ble hentet av politiet, foran sjokkerte kunder, og ført til Trandum. To dager senere var han sendt ut av landet.

Det er ikke lett å merke i den rolige rytmen av kunder, men dramaet er ikke over. Louis pizza er dradd for retten enda en gang, og framtida trues av aktors påstand om en bot på 500.000 kroner.

Sorab Abolfathi sitter i Iran og lurer på hva som skjedde. Søstera Amanda jobber på Louis pizza og er redd for framtida. Og Live Glesne Kjølstad venter på en dom i Borgarting lagmannsrett. Det var ikke slik det skulle bli da Louis pizza ble etablert for snart to år siden. Det skulle være et levebrød for familien Abolfathi, en trygg arbeidsplass etter en lang og vanskelig kamp for å skaffe Amanda opphold.

Det lyktes. Men alt annet gikk galt. Og nå er framtida usikker og vanskelig.

Fra lykkeligere tider. Bildet er tatt på åpningsdagen i september 2018. Live Glesne Kjølstad og mannen måtte trå til på 

kjøkkenet da folk i nabolaget strømmet til. Foto: Privat. 

Les også: Moderskipets trygge kaptein (+)

Et ønske om å hjelpe

Vi kan kanskje si at denne historien begynte da Live Glesne Kjølstad leste om «Naznin» på nrk.no. Om en ung kvinne uten opphold i Norge, som hadde blitt skjelt ut av legen under ultralydundersøkelsen, for hvordan kunne hun være så dum at hun ble gravid når hun ikke hadde opphold? Det var en vond historie om papirløses vilkårlige møte med helsevesenet, om å vente et barn uten å ha det sikkerhetsnettet vi andre i Norge nyter godt av.

Glesne Kjølstad tok kontakt med journalistene som hadde laget saken, og ba dem formidle videre til «Naznin» at hun gjerne ville hjelpe henne, være en støtte. Hun fikk raskt svar. Utpå høsten 2016 møttes de to kvinnene for første gang, de gikk en tur sammen. «Naznin» skravlet og skravlet, «det var som å stikke hull på en ballong». Hun bodde alene med barnet, som hadde en norsk far.

Forholdet mellom mor og far var dårlig. Hun hadde hatt en tøff fødsel. «Naznin» bodde på en liten hybel, en ettroms, med en bror som hadde fått opphold. Hun fikk ingen støtte fra Norge, ikke engang barnetrygd. Hun var konstant redd for å bli kastet ut av landet, tilbake til hjemlandet Iran, som hun rømte fra etter å ha blitt arrestert etter en demonstrasjon.

– Jeg måtte hjelpe henne, det så jeg helt tydelig, sier Live Glesne Kjølstad.

Hun sitter på spisebordet sitt i Bærum og forteller om hvordan det hele begynte. Møtet med «Naznin» var første skritt mot det som skulle vise seg å bli et nært vennskap, og en solskinnshistorie om hvordan gode krefter gikk sammen og skaffet «Naznin» opphold i Norge. Men det var også begynnelsen på en lang og vanskelig prosess som bare er dager unna å avgjøres i retten når Glesne Kjølstad forteller historien sin.

Glesne Kjølstad startet en Facebook-gruppe for å hjelpe «Naznin» og barnet, som bare ble kalt «Lille L». Det var ikke så mange av dem i begynnelsen, men de samlet inn klær og utstyr til det lille barnet, og gavekort på mat. Og de skaffet en advokat til en ny søknad om oppholdstillatelse og til å løse den vanskelige barnefordelingssaken mellom mora og faren til «Lille L».

Det var en vanskelig prosess. Advokatregningene ble store, og gruppa måtte søke bredere, og startet en åpen innsamling. På 36 timer fikk de samlet inn de 30.000 kronene som behøvdes.

Samtidig som alle disse store prosessene gikk sin gang, kom Live Glesne Kjølstad og «Naznin» stadig nærmere hverandre. Glesne Kjølstad fikk møte familien til «Naznin», blant annet storebroren Sorab Abolfathi. Han var familiens overhode, og den som snakket best norsk. Hele familien, «lille L» og «Naznin» og brødrene hennes, feiret jul hjemme hos Live Glesne Kjølstad og familien to år på rad. De ble venner. Nesten som en familie.

Sorab, «den mest skravlete» av brødrene, hadde lyst til å bli elektriker. Han hadde tatt elfag på en videregående skole i Oslo, men det var vanskelig å få lærlingplass. Det klarte heller ikke Live Glesne Kjølstad og nettverket hennes å hjelpe ham med.

Sorab, som var i arbeid på en butikk på dette tidspunktet, hadde tidligere jobbet som pizzakokk. En dag kom han til Live og fortalte at han hadde funnet et egnet lokale på Adamstuen, og at han hadde lyst til å åpne en pizzasjappe. Hva trodde hun om den ideen?

Det var jo en god idé, tenkte hun. Der kunne jo hele familien jobbe. Hun sa det til ham: Det synes jeg du skal gjøre.

Sorab prøvde å starte på egen hånd, men han hadde en gammel inkassosak, og fikk derfor ikke lov til å opprette en bedriftskonto, fortalte han Live. Og han spurte: Kunne du opprette kontoen og være eier av pizzarestauranten?

Det var ikke akkurat noe Live Glesne Kjølstad hadde sett for seg. Hun jobber med film. Hun måtte tenke på saken, og undersøke litt. Men hvorfor ikke, egentlig? Hun fikk de svarene hun trengte om økonomien i en slik pizzasjappe, og bestemte seg for at jo, dette kunne hun være med på. Da har jo også «Naznin» et sted å jobbe den dagen hun – forhåpentligvis – får oppholdstillatelse, tenkte hun.

Det koster 30.000 kroner å opprette et aksjeselskap. Glesne Skjølstad stilte med egenkapitalen, og Sorab tok etablererprøven som kreves av den som vil være daglig leder på et serveringssted. De åpnet sjappa i september 2018. Og det ble en knallsuksess fra dag en. På selve åpningsdagen skulle Live Glesne Kjølstad og mannen bare innom for å si hei og lykke til, men det var så stor pågang at de måtte stille seg på kjøkkenet og jobbe. Lokalavisa Vårt Oslo kom innom etter åpningen og intervjuet Sorab, som fortalte helt åpent om sin egen historie som flyktningen fra Iran som nå drev en pizzasjappe i Oslo.

Les også: Stadig flere mener innvandrere blir diskriminert i Norge

Hvem var Sorab?

Hvilken bakgrunn hadde Sorab Abolfathi? I dommen fra tingretten kommer følgende fram: Sorab Abolfathi kom første gang til Norge som asylsøker i 2000. Han fikk avslag på søknaden om beskyttelse høsten 2001, men fikk innvilget arbeidstillatelse i familiegjenforening med sin kone. Han og ektefellen flyttet fra hverandre i 2004. Ett år senere fikk Sorab Abolfathi varsel om tilbakekall av arbeidstillatelsen. Enda et år senere fikk han avslag på søknad om bosettingstillatelse.

Han giftet seg på nytt samme år, og søkte om familiegjenforening. Denne søknaden ble avslått da UDI ikke anså ekteskapet som reelt. Anker førte ikke fram, og i februar 2009 ble Sorab Abolfathi sendt ut av landet. Han kom seg tilbake til Norge høsten samme år, og søkte om asyl. Søknaden ble avslått, og senere anker ble avvist. Dommen fastslår: «Utlendingshistorikken viser etter rettens syn at Abolfathi selv var godt kjent med at han ikke hadde lovlig opphold i Norge».

Selv forteller Sorab at han var av den oppfatning at han ikke hadde fått permanent opphold, men at han hadde lov til å oppholde seg i Norge, og til å jobbe. Han hadde personnummer, fikk skattekort, sto i arbeidstaker- /arbeidsgiverregisteret, betalte skatt, gjennomførte videregående opplæring i Norge, og holdt jobber også forut for Louis Pizza. Han ble sågar, forteller han, sjekket av politiet ved to anledninger forut for opprettelsen av pizzasjappa. Begge ganger fikk han beskjed om at alt var i orden.

Live Glesne Kjølstad og Sorab Abolfathi på Louis pizza – før alt det vanskelige begynte. Foto: Privat

Les også: Live er pizzaens svar på Gunnar Stålsett

En stor suksess

Louis Pizza gikk bra. Pizzaen, ekte italiensk med de beste råvarer, ifølge egenreklamen, fikk gode tilbakemeldinger i nabolaget. Da «Naznin» fikk oppholdstillatelse sommeren 2019, så alt ut til å ha løst seg for den lille iranske familien. Nå kunne Live Glesne Kjølstad fortelle de 600 medlemmene i støttegruppa på Facebook at «Naznin» i virkeligheten heter Ameneh, eller Amanda i lett fornorsket versjon. «Lille L» heter Louisa, som pizzasjappa.

De hadde lyktes i å kjempe mot byråkratiet. Framtida lå endelig åpen.

Et stort nederlag

Verken Amanda eller Louisa var der akkurat da det skjedde. Heldigvis ikke, for Sorab var som en far for den lille jenta. Han var der da hun slo opp øynene for første gang, og siden var han der alltid, hele tida, som en trygg havn i livet. De hadde forlatt restauranten noen timer før Politiets utlendingsenhet kom inn på pizzasjappa og tok med seg Sorab. For han hadde jo ikke opphold i landet, sa de, og sendte ham til Trandum.

To dager senere var han sendt ut av landet. Selv forteller han at det var som om han ikke var våken, for dette kunne jo ikke være sant. Han bodde i Norge, og hadde jobb og familie her, og han hadde jo ingenting å skjule?

Det siste året har han befunnet seg i Iran. Han har vært fengslet, og hevder å ha blitt utsatt for tortur i fengslet. Han har kritisert regimet i landet åpent, og frykter for sitt liv, sier han. Da han ble løslatt mot kausjon, stakk han av. Nå sitter han i skjul et sted i landet.

Live Glesne Kjølstad skjønte ingenting da de ringte henne og sa at politiet hadde tatt Sorab, og at han var sendt ut av landet. Det tok noen dager før hun fikk vite det. Familien skammet seg sånn at de ikke fikk seg til å fortelle hva som hadde skjedd.

– Jeg kunne ikke tro det. Jeg skjønte ingenting. «Hva mener du?», «hvorfor?».

Det hadde ikke falt henne inn at Sorab ikke hadde oppholdstillatelse i Norge. Han hadde jo skattekort. Bankkort. Han betalte skatt, han jobbet, han hadde tatt videregående utdanning her.

Og nå var han borte. Sendt ut av landet.

De måtte stenge Louis pizza, for det lar seg ikke gjøre å drive en pizzarestaurant uten daglig leder og pizzakokk. Lille Louisa merket at noe var galt. Rapportene fra Iran var illevarslende. Sorab ble fengslet. I begynnelsen av august laget VG en sak om ham: «Sorab Abolfathi (45) ble forrige uke pågrepet og returnert til Iran etter 18 år i Norge. Allerede på flyplassen ble han pågrepet og fengslet, og hevder selv han har blitt utsatt for tortur og er i livsfare». Saken var prydet av bilder av en rygg full av piskeslag.

Nå vet Live Glesne Kjølstad at Sorab Abolfathi har fortalt mange ulike historier for å få opphold i Norge, etter at hun har fått tilgang til mappa hans. Men, sier hun også:

– Men nå er han jo i alle fall en fiende av regimet. Nå har den piska ryggen hans vært i VG.

Og i lokalavisa Vårt Oslo. Og nå har historien blitt fortalt i Dagsavisen.

Tanken var å bruke nettverket i Facebook-gruppa til å skaffe Sorab hjelp til å få saken sin opp på nytt, eller til å saksøke Norge. Men så kom det noe annet i veien for Live Glesne Kjølstad. Hun måtte selv møte i retten.

Eller: Måtte og måtte. Etter at Sorab ble sendt ut av landet, fikk Louis pizza en bot på 25.000 kroner for å ha brukt ulovlig arbeidskraft.

– Hvorfor vedtok ikke dere boten for å bli ferdig med saken?

– Jeg synes det var så horribelt. De har sendt ham i fengsel i Iran, og så kommer de og krever penger av oss etterpå. Og det var jo ikke meg personlig, men den lille bedriften de gikk etter. Vi hadde allerede tapt over 100.000 i omsetning [da sjappa måtte stenge etter at daglig leder ble sendt ut av landet, journ.anm.].

– Og vi handlet i god tro. Ingen prøvde å snike seg unna noen ting her. Det føltes veldig feil.

Det lages fortsatt pizza på Louis pizza, selv om Sorab ikke lenger står for pizzabakingen. Foto: Jessica Allande

Rettsrunde #1

Live Glesne Kjølstad visste at det kunne ende med rettssak. Hun ble likevel så redd da brevet fra politiet lå i postkassa hennes at hun ikke torde åpne det. Ektemannen gjorde det. Han kunne fortelle at saken var berammet til januar i år.

Hun skaffet seg en advokat, og fikk innvilget fri rettshjelp på grunn av det prinsipielle i saken. Er arbeidsgiver å laste om man, i god tro, har ansatt en utlending som ikke har arbeidstillatelse?

Ja, mente aktoratet, som i tingretten ikke bare krevde dom, men la ned påstand om en straff på 500.000 kroner, opp fra boten på 25.000.

Nei, mente tingretten, som frikjente Louis pizza og styreleder Live Glesne Kjølstad. «De konkrete omstendighetene i saken tilsier etter rettens syn at Kjølstads manglende undersøkelse av om Abolfathi hadde arbeidstillatelse, i dette tilfellet ikke kan sies å være «svært klanderverdig» og gi «grunnlag for sterk bebreidelse». Retten finner følgelig at Kjølstad ikke har handlet grovt uaktsomt», slår retten fast.

– Det var deilig, sier Glesne Kjølstad.

– Det var litt sånn: «Takk og lov, det er ikke alle som har lyst til å gjøre det vanskelig for oss».

Det var en lettelse for Sorab Abolfathi også. Han var redd for at det han hadde bygd opp, skulle forsvinne. Nå kunne han fortsatt sitte i Iran og tenke høyt om driften. Var det ikke på tide nå å bytte navnet til Louisas pizza, nå som både Amanda og Louisa var trygge i Norge?

Slik holdt han på, forteller Live Glesne Kjølstad. Hans eget liv var det så som så med, men han snakket fortsatt med Louisa så ofte han kunne, og han hadde fortsatt store planer for den lille pizzasjappa på Adamstuen.

Sorab Abolfathi oppholder seg nå i Iran. Han drømmer om en dag å komme tilbake til Norge. Foto: Privat

Les også: Papirløs og uten rettigheter etter 18 år i Norge

Rettsrunde #2

Men gleden skulle ikke vare lenge. Statsadvokaten anket frifinnelsen i tingretten, og fikk medhold i anken. Den gikk i Borgarting lagmannsrett fredag 14. august.

– Jeg ble mye mer satt ut enn jeg hadde trodd da anken gikk gjennom. Piffen gikk litt ut av meg, sier Glesne Kjølstad.

Hun syntes det var så unødvendig, så nedring. Som om det offisielle Norge virkelig ville straffe henne og restauranten for å ha forsøkt å gjøre noe godt for sine medmennesker. Men hun kunne ikke gjøre annet enn å brette opp ermene og ta runde to. Også denne gangen var påstanden et forelegg på 500.000.

– Det synes jeg faktisk er helt vilt, sier Glesne Kjølstad.

– Skal det være slik i en rettsstat at man kan risikere at boten blir 20 ganger høyere om man ønsker å prøve en sak for retten?

Les også: Jane (43) i paradoksal kamp mot Nav: – Jeg har gjort alt de har bedt meg om

Aktor: Grovt uaktsomt

– Ja, slik kan det bli i enkelte tilfeller.

Det sier politiadvokat Hans Petter Pedersen Skurdal. Det er han som var aktor saken mot Louis pizza, i begge rettinstansene. Grunnen til anken er enkel, sier han:

– Oslo ting anvendte feil juss. Etter påtalemyndighetens syn er foretaksstraff ikke betinget av at noen som har handlet på vegne av foretaket, har utvist subjektiv skyld, slik Oslo tingrett la til grunn for sin frifinnelse. Utvist skyld inngår imidlertid som et moment i vurderingen av om foretaksstraff bør ilegges.

Skurdal forteller at han kontaktet advokaten til Glesne Kjølstad og anmodet dem om å vedta boten, fordi han kom til å legge til grunn en høyere sum i retten. Han forklarer bakgrunnen for det høye nivået på forelegget slik:

– Den opprinnelige boten på 25.000 kroner er ikke skrevet i henhold til de nye bøteforskriftene om arbeidslivskriminalitet. Bruk av ulovlig arbeidskraft er en vesentlig del av arbeidslivskriminaliteten. Oslo politidistrikt har derfor økt innslaget på foreleggene. Selskap som bruker ulovlig arbeidskraft bøtelegges 50.000 kroner fra dag én, sier han.

Om saken går som en hovedforhandling for retten mister man strafferabatten som ligger i å vedta et forelegg, forklarer Skurdal. Med riktig innslagsnivå på boten og manglende strafferabatt, er vi dermed oppe i et sted rundt 75.000 kroner, sier han.

– Så kommer antallet dager bedriften har brukt ulovlig arbeidskraft. Mens det i forelegget var lagt til grunn en dags ulovlig arbeid, ble perioden utvidet til å gjelde september 2018 til juli 2019 under hovedforhandlingen. Størrelsen på straffen øker med antall dager den ansatte har jobbet ulovlig, sier Skurdal.

– Er ikke dette regelverket skjerpet på grunn av frykt for sosial dumping? Og det er vel vanskelig å si at det dreier seg om sosial dumping her?

– Bruk av ulovlig arbeidskraft er en del av regelverket i bekjempelsen av arbeidslivskriminalitet. Misbruk av utlendingens sårbare situasjon er et hensyn bak dette regelverket, misbruk av legale strukturer til å undergrave velferdsstaten et annet. Mennesker med lov til å jobbe i Norge kunne hatt arbeid her om ikke arbeidet ble utført av ulovlig arbeidskraft.

– Men denne jobben ble opprettet for Sorab Abolfathi.

– Mennesker som oppholder seg ulovlig i Norge er et samfunnsproblem. De har ikke de samme rettigheter som norske statsborgere, for eksempel rett til å arbeide, og står i fare for å bli utnyttet av useriøse arbeidsgivere. Uten at det er påvist at Sorab ble utnyttet ved Louis pizza.

Det er ikke Live Glesne Kjølstad som menneske som er dratt for retten, understreker Skurdal. Det er Louis pizza, der hun er styreleder. Styreleders plikt er å undersøke om den ansatte har lov til å jobbe.

– Det er grovt uaktsomt av en styreleder å ikke ringe servicetelefonen til UDI og sjekke om arbeidstaker har rett til å jobbe.

– Så en arbeidsgiver som ansetter noen med utenlandskklingende navn må sjekke bedre enn om den ansatte har et norsk navn?

– Det er mange med utenlandskklingende navn som er norske statsborgere. Men når det gjelder utlendinger, er svaret: Ja, åpenbart. Vi må forvente at arbeidsgiver undersøker om utenlandsk arbeidstaker har lov å jobbe i Norge før denne settes i arbeide.

– En utlending må, til forskjell fra norske statsborgere, ha en tillatelse til å være her, og til å jobbe. Det bør være kjent for de aller fleste, sier politiadvokaten.

Les også: Woke bitch (+)

Selv nå, etter alt det vonde og vanskelige, er Louis Pizza et populært innslag i nabolaget. Foto: Jessica Allande

Mellomspillet

Live Glesne Kjølstad venter på dommen. Hun fyller dagene med jobb, med å filme ungdommer i Oslo, men vet at advokaten når som helst kan ringe og fortelle at nå foreligger dommen. Det var aldri meningen hennes å gjøre som tidligere biskop Gunnar Stålsett, som ansatte en kvinne uten arbeidstillatelse med åpne øyne, for å hjelpe henne. Glesne Kjølstad ville bare hjelpe en familie hun hadde blitt glad i med å klare seg økonomisk.

Men nå er hun er slags «pizzaens svar på Gunnar Stålsett», som denne avisen har kalt henne. Hun er sliten, men angrer seg ikke på at hun ikke vedtok boten på 25.000 kroner i fjor. Det er verdt det, sier hun, å få opp debatten, om og om igjen.

Selvsagt har Glesne Kjølstad vært sint på Sorab Abolfathi.

– Men jeg er jo også veldig glad i ham. Og savner ham, sier hun.

Sorab Abolfathi sitter i Iran og følger med. Han vitnet i retten via WhatsApp, som han også bruker når han snakker med journalisten. Det går ikke så bra, sier han, men det går. Han sier at han har en bror som kommer med matvarer en gang i måneden, og at han har en liten hund han leker med.

Han nekter å tro at boten på 500.000 står seg. Da vil bedriften gå konkurs, og Amanda miste jobben. Og alle de andre. Han snakker med dem jevnlig, med brødrene og søstera, og med Louisa. Det er verst når hun blir sur på ham, og sier at «du har lovet å komme hjem. Hvorfor kommer du ikke?»

– Så må jeg lyve da, og si at jeg kommer snart, det er bare noe jeg må gjøre ferdig først. Det er vondt, sier Sorab Abolfathi.

Les også: Brølet etter Bøhler (+)

Retssrunde #3?

Dommen i Borgarting lagmannsrett kom fredag ettermiddag. Det gikk ikke Louis pizzas vei. Ikke Live Glesne Kjølstads vei, ikke Sorab Abolfathis, ikke Amandas eller lille Louisas.

Louis pizza ble ilagt en foretaksstraff for langvarig overtredelse av utlendingsloven. Beløpet ble satt til 250.000 kroner.

«Vi kommer til å anke», skriver Glesne Kjølstad i en sms omtrent umiddelbart etter å ha mottatt dommen. Det er med andre ord ikke over ennå heller.

Etter å ha fått summet seg litt, danset litt latinsk dans og begynt å forberede fredagstacoen, er det en kampklar Live Glesne Kjølstad som forteller at dommen og den høye boten kom overraskende, og er skuffende.

– Jeg er ikke bekymret for at Louis Pizza skal gå konkurs, for nå er det så mange som støtter opp om oss at jeg tror vi skulle klare å samle inn dette på en spleis. Men jeg er bekymret for konsekvensene ellers om denne dommen blir stående.

Det er to konsekvenser hun frykter mer enn noe annet:

– For der første betyr det at alle arbeidsgivere må sjekke arbeids- og oppholdstillatelse for samtlige arbeidstakere – alltid. Om man bare sjekker dem med mørkere hudfarge eller utenlandsk-klingende navn, må jo det kunne regnes som diskriminerende.

– For det andre sender det et signal om at du må være forberedt på minst en tidobling av opprinnelig forelegg om du ønsker å prøve en sak i retten.

Live Glesne Kjølstad legger også ut en melding til sine venner på Facebook. Hun forteller at dommen skal ankes, og ber om hjelp:

«I mellomtiden håper jeg dere kjøper så mye pizza dere orker, jeg kan ikke la denne sjappa gå konkurs».