På tide å finne fram de gule vestene?

Debatt: Landene som har forpliktet seg til reduksjoner står for 15 prosent av verdens menneskeskapte CO2-bidrag. Resten av verden er ikke særlig engasjert.

Av Mathias B. Dannevig, cand. polit. og avtroppende fylkestingsrepresentant for Buskerud Ap

Vi lever i en historisk tid. Oljenæringens velferdsstat foreslås nedlagt, og 30–40 velferdsmilliarder brukes hvert år av alle ting i troen på å forandre vårt klima. Når historikere om 50–100 år skal forklare det som skjedde, vil fokus måtte settes på at spesielle politiske forestillinger i en kritisk periode ble presset fram. La meg fokusere på tre sentrale forhold rundt dette:

1. Myten om vitenskapelig enighet: At menneskelig aktivitet, samlet og over tid, har påvirket verdens klima er man stort sett enige om. Det er likevel en usannhet at 97 prosent av verdens forskere bekrefter at mennesker styrer det.

Usannheten er i årevis banket fast i diskusjoner om «det menneskeskapte klima» for å slippe å bli konfrontert med alternativ kunnskap om andre klimadrivere. Slikt stemples som «entartet», urent og ikke diskutabelt. Tilsvarende blir personer som viser til dette konsekvent utskjelt som «fornektere». 

Disse religiøse holdninger medfører så at vår evne til kost-nytte vurderinger og kompromisser vanskeliggjøres. Gjentatte ganger har det også vært fremmet petisjoner fra internasjonale forskningsmiljøer i Europa og USA i opposisjon mot de politiske føringer klimaforskningen utsettes for. Nylig mottok her FNs generalsekretær budskap med 500 underskrifter fra europeiske klimaforskere norske medier ikke forteller om.

2. Myten om CO2s klimastyring: CO2s temperatursensitivitet (hvor mye CO2 påvirker temperaturen) er sterkt omdiskutert i forskningsmiljøene, og det er ingen «fasit» her. Virkningen for CO2 som klimagass er logaritmisk og er med dagens konsentrasjon på 0,41 promille kanskje flatet helt ut ved ytterligere økning. Dommedags-scenarios om 3–5 graders global økning er kun modeller - faktiske observasjoner begrenses til rundt 1 grad.

FNs politiske klimapanel IPCC fremsetter sine klimamodeller der blant annet sterke stormaktsinteresser gjør seg gjeldende. Det politiske spill som finner sted i FNs korridorer og møterom er her ikke klimaforskning, men diskusjoner om hvilke forskningsrapporter det skal legges vekt på. Slike bisarre politiske prosesser har vi også i FNs menneskerettskommisjon der Saudi-Arabia (!) har ledervervet, og Venezuelas president Maduro nå er kandidat til medlemskap. For klima har mange land særlige interesser å ivareta, særlig når det kan utbetales betydelige midler fra et USD 100 milliarders klimafond. «Klimakampen» er derfor ikke primært drevet av blendahvit «nøytral» forskning, men av sterke nasjonale og økonomiske interesser.

Dette ser vi også internt i Norge og andre europeiske land som er alliert rundt dette. Det sier seg selv at når «alt fra motorsagen til cruiseskip skal byttes ut» slik Elvestuen begeistret forteller oss, så skal det mange steder tjenes masse penger. Du og jeg betaler. Nå er det investeringsbonanza i mange spennende grønne bransjer, og finanskapitalen støtter varmt opp. Mye kan være bra her, men det spørs om Fremtiden i våre hender vil applaudere den rovdrift på mineraler og råstoff som globalt eksploderer i bruk & kast-konsekvensen av Elvestuens visjoner. Slik er også klimabevegelsen blitt miljøets fiende, jf. vindmøller som ødelegger norsk natur og regnskoger som brennes for dyrking av bio-fuel.

3. Myten om Norges evne til å påvirke klima: Det er en usannhet at Norge kan påvirke sitt eget klima. Vi har ikke egen atmosfære, og om CO2 nå skulle ha noen videre betydning så er de internasjonale utslipp avgjørende. Ifølge siste utgave at BPs «Statistical Review of world energy» har Kina 28 prosentandel, og USA (14,9), Russland (4,6) og India (7,4). Disse land (alene over 50 prosent) vil ikke la seg binde av noen utslippsbegrensninger. Kina jobber hensynsløst for å bli verdens dominerende økonomi og øker årlig sine utslipp, også fra kull. Kina økte med 200 millioner tonn i 2018, cirka fem ganger Norges samlede utslipp. Bare selve økningen. De land som sammen med oss har forpliktet seg til CO2-reduksjoner, har kanskje ikke mer enn cirka 15 prosent av verdens menneskeskapte CO2-bidrag, mens resten av verden ikke er særlig engasjert.

Det må da også være et tankekors at naturen selv produserer over 95 prosent av verdens CO2-utslipp og at under 5 prosent er skapt av fossilt brensel. Og av disse 4,5 prosent har Norge altså 1,2 promille. Og som kjent kan ikke musene påvirke flo og fjære ved å tisse i havet.

Så kan likevel internasjonal CO2- «nedrustning» så absolutt være et fornuftig «føre var-tiltak». Poenget er at dette da som en hvilken som helst annen nedrustningsavtale, må skje i et GJENSIDIG internasjonalt fellesskap der alle har sine forpliktelser. Men dette finnes ikke i dag, og kostbare, ensidige norske reduksjoner – uten kost-nytte-vurderinger – er da meningsløst fra et «føre-var»-klimasynspunkt.

Her styrer andre drivkrefter med bortkastede velferdsmilliarder, ødelagt norsk natur for tyske vindmølleinteresser og mer profitt til særinteressene.

Særlig må vi beklage at norsk venstreside opp i alt dette har glemt Karl Marx og i stedet lar seg forlede med gasser i luften de ikke skjønner så mye av. Snart er det tid for oss å ta på de gule vestene.