Av Anders Røren, spaltist i Dagsavisen Fremtiden
For en tid tilbake – en god stund før jeg i det hele tatt hadde hørt om koronaviruset, slo det meg plutselig at jeg nok hadde blitt smittet av noe. Det var ikke godt å si med en gang akkurat hva det var, men symptomene var irritasjon og oppgitthet over andre, ofte ispedd en følelse av å være krenket. Jeg la merke til at dette var noe som hadde dukket opp over tid, og da særlig om jeg leste eller hørte om noen som mente noe annet enn meg selv.
LES OGSÅ: Marianne mistet mannen sin – har skrevet bok for å hjelpe andre unge kreftrammede
Jeg har alltid sett på meg selv som en rimelig rasjonell fyr, og har derfor vært litt skeptisk til folk som vier sitt liv til det overnaturlige, eller er dogmatisk religiøse. Men nå la jeg plutselig merke til at jeg hadde ristet oppgitt på hodet av folk som fortalte at de hadde vært hos kiropraktoren, eller som påsto at de faktisk liker trekkspill.
Jeg lot meg hisse opp når noen uttrykte politiske meninger som avviker fra min egne, og hadde til og med en tendens til å stemple dem som misinformerte, eller rett og slett litt ignorante.
Etter nærmere ettertanke syntes jeg dette var ganske pussig, nettopp fordi dette ofte var mennesker jeg liker godt – både i offentligheten, og også gjerne blant venner og kolleger. Hva var det som gjorde at jeg hadde slike negative reaksjoner på folk som jeg setter stor pris på? Hvorfor kjente jeg stadig på en slags indignert skuffelse over at de tok andre valg enn jeg selv ville ha gjort?
Vel, min selvdiagnose var å erkjenne at jeg har blitt smittet av det jeg vil kalle for «Polariserende Media Syndrom» (PMS). Forkortelsen er forøvrig utilsiktet.
LES OGSÅ: Har fått 3,2 millioner til å bedre det kommunale helsetilbudet
I en medieverden hvor aktørene lever av å fange vår oppmerksomhet, og hvor stadig sterke og nye virkemidler og metoder blir tatt i bruk, er det ikke rart at vi som forbrukere også blir påvirket. Å spille på følelser er noe disse profesjonelle aktørene tidlig lærte seg, og en særlig effektiv metode er å skape en følelse av at det er «oss mot dem», altså polarisering.
Iboende i en slik metode er det å fokusere på forskjellene, snarere enn likhetene mellom folkegrupper eller fraksjoner. Kanskje det mest tydelige eksemplet er å finne i amerikansk politikk, hvor nå partitilhørighet i høy grad er viktigere enn partiprogram.
Tilsvarende kan man se innen idretten, hvor det snart er viktigere å hate motstanderlaget enn å juble over egne prestasjoner. Det kunne vært nevnt utallige eksempler, og når vi mediekonsumenter konstant blir bombardert med denne typen budskap, satt mer og mer på spissen, er det ikke rart vi blir smittet av PMS.
LES OGSÅ: Hold dere hjemme, for f...
Nå kan ikke dette sies å være medias feil, som i denne sammenhengen heller kan sees på som en katalysator – og dette er heller ikke noe nytt nå. I alt fra radioreklame til krigspropaganda har vi i alle år sett noe av det samme, hvor det spilles på følelser og gruppemotsetninger. Det nye nå er at vi hurtig er i ferd med å bevege oss ifra massemedienes tid og over i det vi kan kalle de sosiale mediers tid. Dog vil nok historikerne i fremtiden trolig benytte andre ord, for utpreget sosial er jo ikke utviklingen. Kanskje de heller vil kalle det diversifiserte medier, eller personifiserte medier, eller kanskje aller mest treffende: målrettede medier?
Dagens teknologi tillater nemlig at alt fra nyheter til underholdning og reklame i stor grad skreddersys målrettet til den enkelte, eller i det miste mindre grupper. Når det ikke lenger er nødvendig å forsøke å tiltrekke seg massene, kan også budskapet og virkemidlene spisses ytterligere, og man mister et slags «flertallets filter».
LES OGSÅ: Koronaviruset ryster internasjonal politikk
Tilsvarende kan vi som forbrukere få et feil inntrykk av variasjonen i mediebildet, idet vi målrettet bare blir servert nyheter, underholdning og reklame som vi liker eller er interessert i, og tilsvarende ser lite til det motsatte. På toppen av det hele er det aktører som aktivt og bevisst benytter dette til å påvirke oss, enten det er russiske trollfabrikker, eller mer «stuerene» kommersielle aktører. Det er stor grobunn polariserende effekter i dette klimaet.
En vanlig fremgangsmåte ved smittsomme sykdommer, og som i disse tider er meget aktuelt, er å gå til verks på flere fronter. Alt fra smittevern og vaksineforskning, til å behandle symptomer og ødelegge smittestoffene hos de som først er rammet, settes som regel inn med vekslende hell.
Finnes det slike tiltak mot Polariserende Media Syndrom?
Jeg tror vaksine kan bli vanskelig, men akkurat som at håndvask er et enkelt og effektivt smittevern, så kan vi vel praktisere helt enkel kildekritikk og litt sunn fornuft? Barn og unge lærer å vaske hendene før hvert måltid, og oftere når det er smitte i omløp, og tilsvarende kan vi lære dem noen enkle mentale rutiner i møtet med dagens informasjonsflom.
Trolig vil nok omfattende voksenopplæring også være nyttig for oss som har vokst opp i en tid hvor man ble vant til å kunne tro på det som var i nyhetene.
LES OGSÅ: Lys i tunnelen
Og for vi som allerede er smittet? Den beste medisinen er nok eksponeringsterapi, og dessverre er det nok som med en del annet, at man selv først må innse hvor man er og ønske å gjøre noe med det. Deretter må man eksponere seg selv for ulike synspunkter- og vinkler, gjerne ved å aktivt oppsøke nyheter og medieinnhold fra andre kilder enn de som treffer deg best. Lese noe annet enn det som dukker opp i feeden din, og kanskje til og med lese noe fra «fienden» – kanskje du lærer noe?
Hvis vi i tillegg begynner å tenke på debatt og diskusjoner som en kilde til læring, snarere enn noe som skal vinnes, er vi på god vei til å bli sykdomsfrie.
Vi er nå oppe i en forferdelig vanskelig tid, idet koronapandemien raser over landet og verden. Midt i alle negative ting rundt dette, er det mitt inntrykk at media, som også lever under mye usikkerhet, har respondert på en positiv måte.
LES OGSÅ: Mens Nav i Asker holder åpent, har Nav i Drammen stengt dørene: – Ikke forsvarlig å holde åpent
Vi som nyhetskunder har et stort behov for kvalitetssikret informasjon, og mange formidlere later til å ha funnet tilbake til sitt journalistiske kall, og satt klikk-journalistikken litt i andre rekke. Jo da, det gjøres fortsatt feil iblant, og det har blant annet dukket opp en forskrudd 5G-konspirasjon, men hovedinntrykket er at bransjen har forstått alvoret, og vi har sett en ganske åpen debatt. Det har vært sprikende meninger, men form, språk og tone har vært bedre enn på lenge.
Jeg er overbevist om at en best mulig debatt vil være en styrke for oss, både med tanke på kvaliteten på de løpende beslutningene som tas for tiden, men også for hvordan vi vil se tilbake på dette i ettertid.
Når vi etter hvert skal tilbake til en mer normal hverdag, håper jeg vi klarer å ta med oss videre noe av de positive erfaringene man tross alt gjør seg i krisetider. Det har vært mye snakk om dugnad, og rundt oss i samfunnet ser vi faktisk at de aller fleste skjønner dette, og er med og bidrar.
Vi blir minnet på at vi tross alt har mye mer til felles enn det som skiller oss. Og jeg tror de fleste som blir tatt vare på inne på sykehusene av hardtarbeidende helsearbeidere, eller som blir betjent av vennlige ansikter bak pleksiglass, innser at dette er flotte folk som vi setter pris på – selv om noen av dem faktisk skulle vise seg å være for bompenger. Eller heier på Mjøndalen, for den saks skyld.