Koronaviruset ryster internasjonal politikk

Den liberale verdensorden svekkes og verden var på vei over i noe ukjent da koronaen traff oss. Viruset rammer med langt større kraft enn finanskrisen.

«Hvordan gikk du konkurs? Først gradvis, så plutselig» (Ernest Hemingway, Og solen går sin gang, 1926).

Kloden er én. Klimaendringer og pandemier kjenner ikke landegrenser. Men det politiske verdensbildet sprekker opp. Det har skjedd gradvis. Handels- og teknologikriger og økonomiske sanksjoner har utfordret globaliseringen. Internasjonale normer, institusjoner og avtaler faller fra hverandre. Den geopolitiske rivaliseringen mellom Kina og USA hardner til. Den liberale internasjonalismen er i nedgang, og vi er på vei til noe annet vi foreløpig ikke kjenner – litt etter litt. 

Det var en slik overgangsfase verden befant seg i da koronaen traff den. Den rammer med langt større kraft enn finanskrisen fra 2008.

Når imperier forvitrer skjer det først gradvis, så plutselig. Det ottomanske riket hadde vært i nedgang i lang tid da det brått forsvant og Ataturk satt tilbake med dagens Tyrkia. Det britiske var tappet for krefter da den mislykkede intervensjonen i Suez i 1956 ga det banesår. Sovjetunionen hadde lenge vært i stagnasjon og forfall da unionen ble oppløst. Likedan med internasjonale institusjoner. USA lever høyt på sitt jerngrep om den økonomiske verdensordenen, men legitimiteten har dalt. Hvor langt vil den falle før noe plutselig skjer?  

Lest denne?: Pandemiforsker mener vi bare ser toppen av isfjellet i koronapandemien (+)

Koronaen har kraft til å sette fart på maktskifter og kursendringer. Noen virkninger synes klare, om ikke sikre. Globaliseringen vil ikke fortsette som før. I møte med pandemien har statene satset på nasjonale tiltak, hver for seg. Berge seg den som kan. Noen har til og med forsøkt seg på piratvirksomhet. Trump har veltet seg i «Amerika først». Når trykket letter kommer det sikkert krav om mer selvberging og mindre avhengighet av enkeltstående land og forsyningskilder. I all sikkerhetspolitikk gjelder det å spre avhengigheten på flere andre, særlig for små land med åpne økonomier. Så kan vi håpe at de nasjonale tryggingstiltakene blir komplettert med styrking av WHO og andre internasjonale faginstanser. Mange vil jobbe for det.   

Les også: Ekspert advarer mot uante konsekvenser av ekstreme koronatiltak

Den sterke staten har vært nøkkelen til god håndtering av krisen. Tre faktorer har vært avgjørende: økonomisk styrke, beslutningskraft, og tillit mellom styrende og styrte. Den første er ikke fullt så innlysende som mange kanskje tror. Vietnam, med beskjeden økonomi men betydelig gjennomføringskraft og et helsevesen over gjennomsnittet, har fulgt omtrent samme strategi som det rike Sør-Korea med omtrent samme suksess. I USA går det dårlig.

De to andre faktorene er nøye forbundet med hverandre. Tilliten mellom styrende og styrte er en nøkkelfaktor. Beslutningskraften i autoritære systemer er i regelen stor, men ikke alltid. I Hong Kong har 60 prosent av befolkningen liten tillit til styresmaktene, som sliter med effektiviteten i tiltakene. Regjeringen i Iran også. De religiøse lederne i Qom sa først nei til å stenge de hellige stedene, og mange ignorerte påbudet om å holde seg hjemme. En undersøkelse basert på 33.000 intervjuer i 28 land viser at tilliten til de styrende er størst i Kina, mens USA er nummer 24 og Russland sist (Edelman Trust Barometer 2020).

Sigbjørn Mostue: Han skrev roman om pandemi fra Asia. Nå ser han det skje (+)

Både autoritære og demokratiske regjeringer har hatt blandet suksess med håndteringen av pandemien. Det er ikke grunnlag for å fremheve de autoritære. For eksempel har de skandinaviske regjeringene vist gjennomføringskraft på linje med Kina, med utgangspunkt i demokratisk konsensus og frivillig medvirkning. En annen sak er at flere sterke ledere har benyttet anledningen til å dyrke sine kjepphester og trekke sine land i autoritære retninger.

Ved å abdisere fra internasjonalt lederskap har USA lenge spilt i hendene på Kina. Pandemien har dessuten synliggjort det amerikanske systemets indre svakheter. Landet er kjent for tallrike politisk utnevnelser til ledende stillinger i administrasjonen, og polariseringen av politikken har ført til treghet, blokkeringer og ineffektivitet. Det er også kjent for sine ekstreme økonomiske ulikheter. En betydelig del av befolkningen lever fra hånd til munn. Helsesystemet er preget av beslektede skjevheter. Koronaen er blitt et utstillingsvindu for miserabelt styre.  

Les Hedda Langemyr: «Finland minner oss andre om hvor sårbare vi er»

Kina viste sin evne til å takle økonomiske kriser både under Asiakrisen på slutten av 90-tallet og finanskrisen ti år senere, og gjør det med større selvsikkerhet denne gangen. Ansiktsmasker, respiratorer og annet medisinsk utstyr leveres til land og regionale sammenslutninger som for eksempel 17+1 gruppen av europeiske samarbeidsland, Shanghai Cooperation Organization, ti øystater i Stillehavsområdet og diverse grupperinger i Afrika og Asia. Kina er en sterk tilhenger av multilateralt samarbeid, og fire av 15 organisasjoner i FN-familien har nå kinesisk leder. De fire andre faste medlemmene av FNs Sikkerhetsråd har én hver.

USA drysser økonomiske sanksjoner over sine motstandere. Dollarens stilling som reservevaluta, den amerikanske økonomiens størrelse, og kontrollen med det internasjonale finanssystemet gjør det mulig. Men mange etterspør et system som ikke bare er til fordel for én, og sanksjonene mot Iran har fått flere til å søke nye veier. Makta forskyves til fordel for de som vil ha en forandring.

I den overgangsfasen verden er inne i, har koronaen potensiale til å sette fart på mangt og mye. Først gradvis? Så plutselig?

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen