Søndager med glede, fryd og skam

I barndommen var søndagene fylt med masse kos og glede. Vi var alltid ute på tur, og hvis det ble søndagsmiddag hos mormor, var dagen over the top vellykket. Hos mormor var det alltid treretters middag med Solo. Og var vi heldige fikk vi være med å pynte kaken før dessert-servering.

Men barndommens søndag bringer ikke fram gode minner for alle.

Ikke for henne som ble levert ved garasjen etter en helg hos faren sin, eller moren sin. Hun som måtte dra til den av foreldrene som hun til vanlig ikke bodde hos.

Hun hadde det bra, men søndagene minnet henne på at alt likevel ikke var som det skulle, eller som hun ønsket seg.

For henne var søndagene et vondt farvel.

Hun får fremdeles vondt i magen når hun tenker tilbake på disse søndagene. Heldigvis har hun i voksen alder laget sin egen søndag, og den er akkurat så fin og hyggelig som den hun drømte om i barndommen.

Søndag kan ha mange klangbunner.

Les flere byhistorier: Salto, «bombe» og Kjempe-Nuggi

Min barndoms søndag var fin og nesten uten unntak innholdsrik. Jeg kunne våkne til Svensk P3 med «God mårrån, god mårrån …» på stereoanlegget i etasjen under. Pappa likte godt å høre radio og musikk på søndager.

En annen sang jeg husker fra tidlige søndagsmorgener er nok fra samme kanal med programleder Ulf Elfving og svensktoppen: «Ring, ring, här är svensktoppsjuryn, Ulf Elfving, är du där? Ring, ring, nu har jag bestämt mig och det ska va' så här»

Les flere byhistorier: Krabbefiske, badesko og prinsefødsel

Og så var det tur. Alltid tur. Av og til ryggsekktur, med niste og kakao og saft, og av og til hadde vi ikke med noe – og det kunne bety den største lykke; da var det stopp på SIF-hytta eller Tverken. Saft ble til Solo og niste ble til varme vafler. Men når det er sagt, var ryggsekkturene helt supre, med hjemmebakte boller og deilig sterk kakao. Men besøkene på hyttene inne på skauen var stas, og så traff vi bestandig noen andre familier som vi kjente. Søndagene var sosiale.

Da vi ble litt eldre forvandlet søndagen seg fra å være lys og vakker, til det nesten stikk motsatte.

Da vi tidligere hadde våknet med lystig barnesinn og strålende søndagssol, med glede og tur i blikket, kunne en søndag i slutten av tenårene være grusom. (Må den jævla sola skinne så innmari??)

Alt ble forsterket med sola. I negativ forstand. Han som slo opp ble liksom enda dummere jo sterkere man kjente varmen fra solstrålene.

Smerten og skammen over å bli dumpa også, og hodepinen ble mer og mer intens jo sterkere sola skinte.

Alt det som var tåkete fra kvelden før, og som strengt tatt ikke tålte dagens lys, ble uholdbart, nesten ikke til å bære i stekende sol. Søndagene kunne være nådeløse.

Men så var det søndagene i mellomperioden, da. Da vi fremdeles ikke var store nok til å være (offisielt) fyllesjuke, og samtidig ikke så små at søndagene fremdeles var synonymt med glede og lyseblå himmel.

Vi sov så lenge vi orket, ingen maste på oss om å stå opp. Foreldrene våre var greie sånn.

De hadde dessuten for lengst funnet ut at masing var bortkastet. Jeg er også ganske sikker på at de syntes det var vidunderlig stille og fint at vi sov.

Vi våknet langt utpå dagen til tomt hus. Og med foreldre som for lengst var langt innover Tverråsen eller Skimtheia, var det fritt fram med høy musikk og makaroni med ketsjup til frokost. Eller kanskje litt sjokoladekake fra dagen før.

Søndag kveld var også innmari stas i tenårene. Det var nemlig da det var Empire disko, «for deg mellom 13 og 18 år». Vi stæsja oss opp og trippet av gårde, fulle av forventning til hva kvelden ville bringe.

Eller vi dro på kino. Kino var innertier og arena for å se og kanskje bli sett. Det var vennetreff, oppsummering av helgen, coladrikking og latter.

1973: Høsttur, bror, mamma og jeg, ved Friluftsmuseet.

I en periode på begynnelsen av 90-tallet campa jeg en del hos min venninne som bodde i Amtmann Bloms gate. Og etter fest og moro på lørdag, sto søndagen i grell kontrast.

«Tidlig» morgen klokka 11 ble vi vekket av kirkeklokkene i Bragernes, og det var ikke vi som sto på trappa til gudstjeneste, for å si det sånn.

Det var bare å dra dyna over våre skallebankende hoder, og håpe at kimingen snart skulle gi seg. Det gjorde den omsider, men da var vi lys våkne, og tok inn gårsdagens strabaser i synd og skam.

Et annet søndagsminne er middagene hjemme hos mine foreldre. Dette var altså rett etter at vi hadde flytta hjemmefra, hvor middager generelt var sjelden vare. Hverdagsmaten besto ofte i brødskiver eller en og annen suppepose, kanskje pølser og en sjelden gang noe mer raffinert.

Derfor var mammas søndagsmiddager vidunderlige, og helt nødvendige.

Så var hun også litt grei og stappa ned litt i goodiebagen før avreise hjem til Strømsø. Det kunne være en kaffepose, en pakke kjøttdeig og kanskje noen rester fra middagen.

En litt lysere måte å starte uka på, med litt mat i kjøleskapet.

Les flere byhistorier: Selvstendige nøkkelbarn anno 1970-tallet

Søndagene har mange ansikter. De omfavnes av slitne småbarnsforeldre og glade unger, som gleder seg til å være sammen og til å gjøre morsomme ting.

I ungdomsårene er ofte søndagene mollstemte. Søndag er farvel til helgen, til alt som har vært bra, og ikke så bra, farvel til fri og sove lenge, farvel til en kjæreste som måtte tilbake i militære, farvel til fest og moro, farvel til glede og gøy.

Den siste og vemodige dagen i uka, hvor melankolien finner sitt innpass og hvor stemningen hilser på en liten sorgfølelse.

Dagen etter er kanskje alt glemt, men stemningen blir hengende i noen dager til. Men så lysner det litt etter litt, og plutselig er det helg.

Og så er det søndag.