Salto, «bombe» og Kjempe-Nuggi

Marienlystbadet var innertier for de fleste, med tøffe gutter på femmeren og, i alle fall, én redd jente på bakken.

For to år siden ble det satt inn ekstra ressurser for å åpne noen uker før planlagt, på grunn av varmen. I år har ikke utebadet vært åpent i det hele tatt – på grunn av korona. Men i gamle dager var alt ved det faste, og ofte kunne man høre blant barn og unge: «Skal vi dra på Marienlyst?»

Les også: Selvstendige nøkkelbarn anno 1970-tallet (+)

Noen dro med venner, andre med foreldre. Men alle var innom der en eller flere ganger i barndommen. En kompis av meg var der hver eneste dag fra de åpnet om morgenen, til de stengte klokka 18. Med rødskutte klorøyne var det så vidt han rakk å dra hjem, spise middag og legge seg før det bar av gårde til utebadet neste dag. Og sånn gikk det slag i slag hele sommeren. Det var ingen sak å tilbringe hjemmeferie når man hadde Marienlystbadet.

Kan hende det var aller første gang jeg var på Marienlyst som jeg husker best. Vi var kanskje sju og ti år, storesøster og jeg. Vi tok bussen fra Løkkebergveien, helt over til Rutebilstasjonen, derfra var det jo kort vei bort. Det var jo ikke ofte søster og jeg var ute i verden på egen hånd, og selv om hun passet på meg, syntes jeg det var fryktelig skummelt. Tivoli og Marienlyst var det skumleste jeg visste, men det var litt sånn skrekkblandet fryd, for det var jo så mange rare mennesker å observere.

Les også: Krabbefiske, badesko og prinsefødsel (+)

Jeg skal innrømme at det ikke var veldig ofte jeg var på Marienlyst, men jeg husker likevel godt hvordan følelsen og stemningen var der. Og lukten. Det luktet varmt og litt kvalmt, en slags blanding av klor og pommes- frittes og softis. I det samme huset hvor vi kjøpte billetter for å komme inn, var det også kiosk, rundt hjørnet. Der var det flere luker, og jeg mener å huske at det var et slags gjerde mellom hver, for å holde orden på køen – det var alltid kø. Og kjempevarmt å stå der, barbeint å vente på tur.

Det var nok mest is det gikk i, Kjempe Yes eller Nuggi fra Drammens is. Etter hvert kom også slagerne Snømann-is og Sambo. Sistnevnte hadde ikke vært politisk korrekt i dag, men den var helt innafor på slutten av 70-tallet, og veldig god. Vi savna Sambo, som etter hvert, og naturlig nok, gikk ut av produksjon. Men Luksuspinne var en brukbar erstatning.

Les også: Drammenskino i over 110 år

Jeg syntes det var fint på Marienlyst, kule små glasshus hvor vi kunne sitte på en benk, og alle bassengene vi kunne velge mellom. Jeg likte meg best i det mellomste, der hvor det både var grunt og litt dypere. Det fantes en tunnel under vann, mellom dette bassenget og bort til 50-meters bassenget, og noen store gutter svømte under. Det var visst kjempefarlig og badevaktene pleide å stå å passe på akkurat der. Ellers var det nettopp de store gutta som også rula stupebassenget. Og de aller tøffeste stupte fra femmeren, eller de tok «bombe». De som ikke var fullt så tøffe, tok salto fra enmeteren. Til gjengjeld måtte man klare en og en halv. Det var ganske spennende å følge med – på trygg avstand. De store guttene drakk Cola og hadde tyggis. Alltid tyggis. Og noen av dem røyka borte ved garderobebygningene. Der borte var jeg aldri. Vi skiftet under håndkle der vi hadde bagen vår.

Da jeg ble litt eldre var det gøy å stupe fra sukkerbiten i det største bassenget. Men man måtte liksom svømme en lengde eller to før stup nummer to. Der svømte det voksne folk, og da fikk ikke store unger leke som de ville. Jeg hoppet fra tre og fem også, men da var de store guttene enten gått hjem eller de hadde ikke kommet enda. Eller kanskje de sto i kiosk-køen.

Marienlystbadet i Drammen, rett etter åpningen i 1965. Vi stupte fra sukkerbitene,        men måtte passe oss så vi ikke var i veien for de voksne mosjonistene. Foto: Norsk Folkemuseum

Marienlystbadet i Drammen, rett etter åpningen i 1965. Vi stupte fra sukkerbitene, men måtte passe oss så vi ikke var i veien for de voksne mosjonistene. Foto: Norsk Folkemuseum

Sklier fikk en kraftig oppsving etter mine mest aktive år i omgang med klorvann og stupebrett. Det fantes ikke i vår barndom. I alle fall ikke sånne avanserte som det er på alle badeland nå for tida. Noen steder kunne man riktignok finne en rutsjebane av enkleste sort. Men også dét var sjelden vare. Det fikk holde med et basseng eller kanskje to.

I Langesund på slutten av 90-tallet skulle jeg likevel bli introdusert for en sklie. Jeg skulle være litt gem med min bonusdatter, prøve å være litt modig og tøff, kanskje lære henne alle grener av vannsporten. Jeg kom meg opp til sklias høyeste punkt, fulgte nøye med hvordan de foran meg gjorde det, altså barna. De ventet ved rødt lys, satt seg kjapt ned, og tok rennefart når det grønne lyset kom.

Jeg kjente plutselig at jeg ikke var like kjepphøy som nede på bakken. Og for ikke gjøre det verre, måtte jeg endelig ikke kikke ned. Bare på lyset, og på køen av ivrige smårollinger foran meg. Rødt, grønt og kjør. Rødt, grønt og kjør. Jeg kjente at frykten for alvor tok tak, men skammen over å forlate min plass i køen og krabbe ned, var større enn redselen for å omkomme i sklia.

Les også: Bybrann og eventyr i Drammen

Etter noen nervepirrende minutter var det omsider min tur. Det var nok mange store barneøyne som stirret litt ekstra på den store damen i blomstrete badedrakt. Litt sånn heldigvis-er-det-ikke-min-mamma-aktig. Men stakkars det lille bonusbarnet mitt da, hun sto jo langt der nede for å se meg komme farende nedover. Og for en fart jeg fikk! Jeg la meg flat, og hadde i den store farten glemt at det går fortere jo flatere man ligger. Jeg hadde null styring og jeg følte at jeg skulle gå over kanten rundt neste sving. Tusen tanker for rundt, jeg så for meg avisoverskrifter i Varden: Dame utfor sklia i Langesund. Det gikk bare fortere og fortere, og tyngdekraften var helt i fullstendig ulage, kjentes det ut som. Og så finalen; Et kjempeplask rett på hue utti ankomstbassenget, og tusen elleville små som gliste mot meg etter at jeg fikk hostet opp den verste klorsmaken. «Var det gøy?!»