Byhistorie: En sommer er over, farvel ferie

«En sommer er over, men minnene om den består», sang Kirsti Sparboe hver dag den siste uka Reiseradioen var på lufta, på 70- og 80-tallet. Sangen var fin, den, men den bar bud om snarlig skolestart, høstregn og hverdager.

I hele mitt liv har melankolien slått ut i full blomst når vi bikker august. Når vannet er på det flotteste, sola skinner som varmest – da skal vi dra hjem fra hytta? Når vi endelig har funnet grunntonen, når vi akkurat har landet, når skuldrene har blitt så lave at de nesten streifer bakken. Når man ikke vet om det er mandag eller torsdag, når det ikke er forskjell på hverdag og helg, og når dagenes gjøremål handler om hvor mange ganger man skal bade, og om vi skal ha sitron eller lime i drinken.

Det er da vi skal hjem.

[ Byhistorie: Husker du da Drammenselva var brun av kloakk? ]

Vemodet og det usigelige triste som oppstår idet man skal pakke sammen på hytta, rydde og vaske, stenge av vannet og dra inn markisene, det er så trist at det nesten ikke går an å beskrive. Og det rare er at jeg får den samme følelsen hvert eneste år – og blir like overrasket hver gang.

Jeg husker godt på 80-tallet da pappa skulle kjøre båten hjem til Drammen og til Muusøya. Jeg rodde ham ut til bøya, og da han tok på seg kjøredress, briller og redningsvest – da så jeg så godt at han skulle kjøre langt. Og jeg vet at pappa var like melankolsk og trist som det jeg var, i alle fall nesten. «Ja, ja, da var denne sommeren over. Den går fort, gitt», kunne han si. Ute ved holmene lå onkel Nils klar i sin båt, og ventet på pappa. De to kjørte ifølge hjemover, eller «opp til Drammen» som vi sa når vi var utaskjærs.

Da de to båtene, side om side, kjørte opp i plan og forsvant rundt Øgardsodden var klumpen i halsen ikke lenger til å holde ut, og tårene rant. Sommeren var over.

[ Byhistorie: Bragernes torg med boder, bønder og et yrende folkeliv ]

Ferien hadde jo vært så fin, som den alltid var. Dagene var late, men fulle av inntrykk og opplevelser. Vi sov til vi våknet, dro på blåbærtur i skogen ved Tjømekollen, og om vi var riktig heldige rakk vi opp til morellene som hang på trærne langs veien. Eller vi klatret opp i treet og ristet dem ned. Vi lekte gjemsel i enga og vi badet sju ganger om dagen – minst!

Hvis det regnet en dag, dro vi til Tønsberg, en nokså omfattende utflukt som innebar å ta på pent tøy og hårvask i forkant. Det var stor stas da vi så gikk på kafé, eller kafeteria som det het, hele familien. Napoleonskake og brus, midt i uka – det var ferie, det! Pappa gikk i banken øverst på torget i Tønsberg. Det var jo lenge før den digitale tidsalder, så kontanter og sjekkhefter måtte være i orden. Så kom han tilbake og møtte oss og fikk sitt kakestykke, han også.

I Tønsberg hadde de en morobutikk som het Skøyern, litt sånn Londonerbasaren i Drammen, hvor de solgte alt mulig rart. Prompeputer og usynlig blekk var to slagere som gjorde seg gjeldende kan jeg huske. En gang kjøpte jeg et slags smykke som så arabisk ut, med massevis av liksompenger på. Det var kjempefint og så ut som ekte gull. 19 kroner kostet det, og jeg hadde en haug med mynter i den lille gule og blåblomstrete portemoneen min. Men damen bak disken synes det tok litt lang tid med betalingen, så hun skulle liksom hjelpe meg og dro pengene ut. Jeg husker jeg ble ganske forfjamset og litt redd, og angret med ett at jeg hadde kjøpt det dyre halskjedet. Sikkert på grunn av den opplevelsen. Jeg var seks år.

[ Byhistorie: Familien Bruusgaard på Ekeli ]

Vi kom gjerne hjem fra vår lange sommerferie en varm søndag i august. Vi var brune og hadde fått solbleka lugg, litt sånn «Stilleste gutt på sovesal 1». Oppover gamle sørlandske bar det. Vi fikk ikke ha mer enn ett vindu åpent, pappa kunne ikke fordra trekk. På varme dager var det ganske pyton, men i køen gjennom Holmestrand fikk vi rulle ned flere vinduer.

Bilturene hjem fra hytta på 70-tallet forbinder jeg gjerne med kø, så da Holmestrandstunnelen kom, sto jubelen i taket. Vi sparte jo mange minutter på den. Da vi nærmet oss Skoger var det på tide å våkne opp om vi hadde tatt en dupp. Så bar det videre inn mot Drammen; Kobbervikdalen, Bjørnstjerne Bjørnsons gate, Holmenbrua, Prins Oscars gate – det var ingen å se. Byen var stille, og lå bare og ventet på at feriefolkene skulle komme tilbake og gjøre gatene livlige igjen. Tomineborgveien, Løkkebergveien og så omsider Toppenhaugveien. Vi var hjemme.

Jeg kan fremdeles kjenne lukten av rommet mitt da jeg slo opp døra, det luktet varmt og innestengt, og det minnet meg på at jeg hadde vært lenge borte. Det var litt som å oppdage alle tingene mine på nytt, så lenge hadde jeg vært på ferie. Bøkene mine, dukkene og plakatene på veggen. Alt hadde stått helt stille i mange uker. Den første morgenen etter ferien, tok det alltid noen sekunder etter at jeg hadde åpnet øynene, før jeg forsto at jeg var tilbake i Drammen.

Når jeg ser tilbake på fotografiene som pappa tok fra barndommens somre, kan jeg ikke annet enn å bli veldig glad, og nesten litt rørt. Vi hadde det jo så fint og så gøy. Var det virkelig sånn? Ja, det var det. Og så får vi heller tåle Kirsti Sparboe et par ganger til før høsten tar tak.

En sommer er over, men minnene om den består. En sommer er over, men vi skal sees igjen til neste år!

[ Byhistorie: Husene som forsvant ]