Byhistorie

Byhistorie: Husker du da Drammenselva var brun av kloakk?

I dag kan vi heldigvis kalle Drammenselva for en ren elv. Men sånn har det ikke alltid vært.

Byhistorie om Drammenselva.

For bare få tiår siden var Drammenselva svært forurenset og dritten fløt bokstavelig talt. Kjølvannet etter båten vår var brun langt ut i Drammensfjorden, og vi fikk ikke lov til å leke i hagesprederen hos mormor – hun vannet med vann fra elva.

På en solskinnsdag kunne vi gå over bybrua, men lukten fra elva kilte ubehagelig i neseborene. Under oss blinket det i brunt på elvas overflate, med dopapir som passende følge. Blupp, plubb hørte vi, og så kom ei ruke eller to opp til overflaten.

Og hvis en av byens løse fugler skulle være så uheldig å falle uti, måtte brannvesenet komme og spyle stakkaren fri for dritt, selvsagt etter redningsaksjonen. SÅ ille var det. Kanskje ikke så rart – 80 prosent av all kloakk i byen gikk rett ut i elva.

Byhistorie om Drammenselva.

En gang på 70-tallet rømte to barn fra barnehagen på Løkkebergene, og alle var livredde – de hadde visstnok løpt ned til Drammenselva. Ryktene gikk en stund om at de hadde hoppet uti, men heldigvis hadde rakkerungene bare kastet jakkene sine ut i den brune elva. Hva motivet for hendelsen var, vet jeg ikke. Men at jakkene ble ødelagt av det grisete elvevannet, er jeg ganske sikker på.

Men det var ikke bare kloakken som forurenset elva. Også fabrikkene oppover langs vassdraget hadde sin skyld i den sterkt forurensede vannveien. Vel og bra med industri som sysselsatte tusenvis av folk, men utslippene var ikke av det gode. Til og med så langt ute som i Holmsbu var vannet grumsete og brunaktig, jeg husker vi kunne se mort da vi fisket der ute - dassmort sa vi.

Man hadde badet i elva til alle tider, men i takt med at industrien vokste, ble det mindre og mindre bading. På 70-tallet var det helt utelukket, elva hadde ikke anstrøk av blå forlystelse, og det var nok ingen på den tiden som hadde trodd at elva noen gang kom til å bli ren.

At man skulle komme til å bade der igjen, uten frykt for å bli dødssyk, ja det var utenkelig.

Byhistorie om Drammenselva

Det var nok likevel mange drammensere som savnet å bade i egen by, og flere hadde nok fine minner fra Risgarn, friluftbadet på den lille øya på sydsiden av Holmen, som ble etablert i 1926. Der hadde byens borgere, og sikkert mange fra kommunene rundt, flotte minner fra både stupetårn, badehus, og hvit sandbunn.

Det var ikke alltid at ungene i gamledager hadde penger til å bli rodd over til Risgarn av den såkalte sundmannen, så da svømte de over like godt. Men det var nok ikke alltid like lett, siden det var en del strøm i elva. Det går historier om sundmannen som ofte måtte ro til sent på kvelden – folk elsket å være på det idylliske stedet. Det gikk også båter til og fra Risgarn. Drammensere som har levd en stund husker kanskje båtene Risgarn I og Risgarn II?

Anlegget ble nedlagt etter sommersesongen 1947, på grunn av forurenset vann. Holmenbrua og Strømsøbrua ble bygget, og oppfyllingsarbeider gjorde Holmen og Risgarn til én øy, til havneformål.

Borte var drammensernes badeparadis, og det er nesten helt utenkelig i dag, at noe så flott skulle slukes av nye kaianlegg med formål profitt og arbeidsplasser.

Men jeg husker at vi dro ned på Holmen for å hente sand til sandkassa vår hjemme i hagen, og da fikk jeg høre historier om den nydelige badeplassen som hadde ligget der, ved Holmen. I en oransje balje fylte vi opp den nesten hvite, fine sanden som gjorde leken i sandkassa så mye morsommere. Det var stas når det kom et nytt lass, da lagde vi høye fjell med tuneller og svingete veier, og sanden fra Holmen spilte igjen hovedrollen.

Drammenselva anno 2021 er glitrende ren, fjorden også. Mye av æren skal daværende miljøvernminister Sissel Rønbeck ha. Hun gav seg ikke før kloakrammeplanen for Drammen ble etablert, 1986 var året. Den tidligere statsråden i Bruntlandregjeringen ser visstnok akkurat denne jobben, med å få Drammenselva ren, som en av sine viktigste bragder.

Byhistorie om Drammenselva.

Utviklingen fra kloakkrammeplanen på 80-tallet og til nå har vært fenomenal. På litt over 30 år har vannet blitt rent, all vond lukt er borte. Nye strender dukker opp, og folk kan igjen bade, uten å bli syke, i elva vår. Egne elvebadstuer og brygger popper opp, og bystranda er full av folk som bader og koser seg. Mange av de yngste kan vel ikke tenke seg en sommer i Drammen uten bading i elva.

Men for de som er litt eldre, henger nok noen minner igjen fra den gang på 60, 70 og 80-tallet, hvor kloakken fløt nedover. Å bade i Drammenselva – det gjør man bare ikke!