Bragernes torg med boder, bønder og et yrende folkeliv

Husker du da det var et yrende handelsliv på torget? Det er kanskje det folk flest forbinder med torget vårt; torgbodene som lå tett i tett nedover på Emil Jensen-siden, med frukt og grønnsaker i digre hauger på bordene. Hyggelige torgkoner og menn, gårdbrukere fra omkringliggende steder, dro inn til Drammen med varene sine. De kom fra Lier, Røyken, Øvre og Nedre Eiker, fra Skoger og Sande.

Mammas kusine var en av dem. Hun og mannen hadde gård i Sande, og kjørte grytidlig hver morgen med lastebilen fullastet for å rigge seg opp til torgsalg.

Alltid like blide og vennlige, enda de hadde stått opp mens andre sov, for å gjøre klart til dagens salg. Hver dag, unntatt søndag, gjennom hele sommeren og høsten. Og når de kom hjem til gården kunne de bare drømme om å slenge seg på sofaen, som oss andre. Nei, da var det ut i åkrene og på jordene for å stelle, plukke og rense, vanne og luke. Neste morgen var det på´n igjen, før hanen gol var de arbeidsomme bøndene oppe for å høste grønnsaker som skulle stables pent i kasser, før ferden gikk videre til Bragernes torg.

[ Byhistorie: Familien Bruusgaard på Ekeli ]

Det var stor stas og være med mamma eller mormor på torghandel. Og jeg husker jeg var stolt av at den blide damen bak disken var i vår slekt. Hun veide opp tomater og liksom kastet kålhodene et par omdreininger i hånden før hun la det i handlenettet vårt. Hun kunne si «fast og fint» eller «bæra er helt skjønne nå», og vi fikk selvfølgelig smake.

Gulrøttene var buntet, og kusinen bak disken vred av det grønne om vi ønsket det. De solgte reddiker store som plommer, purre i hauger og grønne og gule bønner gikk ned i brune eller hvite papirposer. Men først tok hun liksom tak i hvert hjørne av nederste del av posen og trykket dem litt inn. «Det er for å gjøre posen litt større», sa hun og smilte til meg. Hun la bestandig merke til et nysgjerrig barn, og av og til fikk jeg sette loddene på vekten også. Den sto sentralt plassert på den store disken, som jo egentlig ikke var noen ordentlig disk, men en stor treplate som var lagt over to bukker.

Vekten var stor og trekantet, og skjulte av og til kusinen som sto der, men plutselig tittet det blide ansiktet fram. Vekten hadde en masse tall og streker, og jeg forsto ingenting. Men kusinen klarte det bestandig. «Åtte-og-førr-fem-og-tredve», kunne hun si. Og da hadde vi handlet nettet fullt.

Blomsterbodene var også et kapittel for seg. Det var ikke fullt så mange av dem, men til gjengjeld fargela alle blomstene utenfor, store deler av torget i sin vakre prakt. Blomstene på torget var de rimeligste og de flotteste. De kom fra gartnerier, fagfolkene hadde gjort solid arbeid før vekstene ble solgt på Bragernes torg. Alle handlet blomster på torget.

Bragernes torg har flere ganger stått i begivenhetenes sentrum, med torgslaget i 1881 som den mest alvorlige episoden. Da ble en stakkars 15-åring drept av Hærens styrker, under en demonstrasjon fra streikende arbeidere. Et brutalt og tragisk møte med arbeidslivet. Eller kanskje gutten allerede hadde vært i arbeid lenge.

Torget har ellers fått oppmerksomhet rundt mindre alvorlige temaer, som et omstridt torgseil. Men alvorlig nok, kanskje. I alle fall har dette seilet ført til spaltemeter med illsinte kommentarer, motstanderne av torgseilet har gjort seg mest gjeldende.

Noen har gått langt i ytringene over denne hvite duken, som sommertid spenner over scenen, og som rasende motstandere hevder ødelegger for utsikt, innsikt og jeg vet ikke hva. Hver eneste vår kan vi lese sinte leserinnlegg fra motstanderne. Litt mindre ampert har stemningen vært under diverse valgkamper, når partienes boder står rundt omkring, og de folkevalgte smiler og nikker og deler ut flyers med sine mer eller mindre forlokkende budskap.

[ Byhistorie: Hemmelige hytter og duften av vår ]

Bragernes torg har huset konserter og store og små stjernebesøk også. En gang kom selveste Ivo Caprino med Il tempo Gigante, rett etter Flåklypa-suksessen, på slutten av 70-tallet, og samlet tusenvis av skuelystne. Torget har også vært sted for diverse arrangement, som skisprint med verdenseliten, hvor Bjørgen og Northug og resten av skikjendisene har sprintet og spurtet.

Kanskje ikke like vellykket som skisprinten ble Rio de Drammen arrangert, på 80-tallet, i et forsøk på å gjenskape yrende karnevalstilstander som det de gjør i Brasil. Det ble en stor suksess. Elleville og utkledde drammensere danset og sjanglet rundt på torget, kanskje ikke fullt så stilig som kollegene i Rio. Etter fem år var det stopp.

Bragernes torg har vært markedsplass fra tidenes begynnelse. Man sporer historien tilbake til 1745, da ble torghandelen flyttet fra Gamle kirkeplass. Og siden 1860-årene har torget vært Norges største – først etter en utvidelse i 1854 og deretter etter bybrannen i 1866, da det ble mulig å utvide enda mer, og tilnærmet slik vi kjenner torget i nyere tid. Bragernes Torg ble et sentralt handelstorg, med salg av landbruksprodukter og kontrollstasjon for slakt og salg av husflidsartikler. Og mange har vel lest om det populære markedet på 1800-tallet, som hvert år fant sted og som samlet hundrevis av bønder og handlende.

Midt på torget står St. Hallvards brønn, laget av Ørnulf Bast i 1952. Før den sto en støpejernsfontene på samme sted, og som ble flyttet til Tollbukaia.

Og St. Hallvards brønn var et landemerke for ungdom i Drammen på 80-tallet, hvor vi samlet oss hver lørdag formiddag. Dette var jo lenge før mobiltelefoner, så vi møtte opp for å høre med venner og kjente hvor det var fest, eller om det skjedde noe spennende. «Møtes klokka 12 på brønnen», avtalte vi. Der sto ungdommene i små klynger. Noen med bærepose med brune ølflasker som klirret når de satt den fra seg.

En gang hadde jeg handlet melk for hjemmehusholdningen, og vi sto der med noen litt kule, eldre gutter. Det var litt forventning og spenning i luften. Jeg hadde satt fra meg Ali-posen med tre tolitere med H-melk på brosteinene, da den ene av gutta bøyde seg fram og kikket oppi posen: «Skal du på fest i kveld, eller?»

[ Byhistorie: Her er historiene om en engelsk setter som gikk på polet, en schæfer med hodepute, og den «grusomme Albert» ]