Familien Bruusgaard på Ekeli:

Hvert år i mai gikk Elin Bruusgaard Fossen rundt i det som en gang hadde vært en praktfull hage for å plukke syriner. Det hadde stått en villa der, i fantastisk drage- og sveitserstil. Men etter noen år dro hun ikke lenger tilbake, det ble for vemodig.

Eiendommen var Ekeli på Nøste, og hadde tilhørt hennes kjære besteforeldre Ingrid og Einar Bruusgaard.

Historien om Ekeli starter allerede i 1886, da Elins oldefar brukseier George Lorentzen, Ingrids far, kjøpte eiendommen og engasjerte arkitekt Herman M. Backer (1856–1932) til å tegne sin staselige bolig på Nøste. Det var for øvrig samme arkitekt som tegnet Villa Fridheim i Krødsherad, og Skaugum, etter oppdrag fra Fritz Wedel Jarlsberg i 1881. Skaugum ble gitt til kronprins Olav og kronprinsesse Märtha i 1929, men huset brant året etter.

Men tilbake til Ekeli og familien Bruusgaard.

Undertegnede er på besøk hos det ene barnebarnet, Elin Bruusgaard Fossen, for å høre om familien som bodde på den vakre eiendommen fram til 1969. Ekeli ble revet sommeren 1981, fordi tomta ble regulert til industri.

I Elins hus er det mange spor å finne etter Ekeli. Som en slags velkomstkomité på trappen utenfor, står en av de mange skulpturene som prydet hageanlegget. Og i stuen står en klokke, en gongong som det ble ringt på før måltidene skulle inntas. Elin forteller at barnebarna syntes det var stor stas om de fikk slå på den.

[ Villa Ekeli: Huset som ble revet helt forgjeves ]

Ingrid og Einar Bruusgaard overtok Ekeli allerede i 1906, da Ingrid var 24 og Einar 26 år. To av barna var allerede født, mens to til kom til senere.

Elin forteller om sjenerøse og svært vennlige besteforeldre. Eller bestepappa og besse, som de ble kalt. Og da Elins mor og far skulle på reise i et helt år, fikk Elin bo på Ekeli.

– Besse og bestepappa var fantastiske mennesker, jeg følte virkelig kjærlighet til dem, de var så snille, minnes hun. Det var fra 1949–50 at Elin tilbrakte sitt år sammen med besteforeldrene. Men det var flere andre som også bodde på prakteiendommen på Nøste.

– Det var to stuepiker og en kokke i min barndom på Ekeli. Og i tillegg kom rengjøringshjelp og strykehjelp, og en altmuligmann og sjåfør. Han bodde i sidebygningen med sin familie. Det var dessuten to gartnere, en fast ansatt og en som kom når det trengtes, forteller Elin.

Men lenge før hennes tid kan vi også lese om herskap og tjenere på Ekeli. Folketellingen fra 1910, forteller om alle som bodde i det store huset. Foruten familien Bruusgaard selv; kokkepike Anna Thoen, barnepike Asta Jensen, stuepike Hanna Horgen, og kusk Christian Ellefsen. Han bodde i sidebygningen med hele familien sin.

[ Byhistorie: Hemmelige hytter og duften av vår ]

Selv om bilen etter hvert erstattet hestene på Ekeli, og sjåføren erstattet kusken, sto det hester på stallen i mange år.

– Bestepappa red, så i stallen sto to fullblodshester. Tenk på det da, far vokste opp med sportsbil og egen ridehest, forteller Elin og himler med øynene.

Det var mye spennende å gjøre for barnebarna på Ekeli, de hadde blant annet en hønsegård hvor det ble hentet egg hver dag. Og det fantes et gartneri med drivhus, hvor de dyrket jordbær og asparges. Og så var det stor stas å få plukke blomster fra bedene og fra erteblomsthekken, forteller Elin.

«Aldri for mye», sa besse når vi plukket. Men fra bærbuskene med rips og bringebær, og den store eplehagen, fikk vi plukke så mye vi kunne orke.

Herskapet på Ekeli var kjent for sin gjestfrihet og hyggelige tone. Nøste-boer Sverre Jan Sørensen forteller om Høvik Skolekorps som hvert eneste år spilte utenfor Ekeli på 1. mai. Da kom det alltid noen ut fra Ekeli med en slump penger til korpset. Han forteller også at han som gutt fikk plukke så mange tomme vinflasker han ønsket fra kjelleren på Ekeli, de skulle pantes og inntektene gå til skoletur for korpset. Men da den unge musikanten skulle pante flaskene på polet, måte han slukøret vende tomhendt tilbake uten pant – flaskene var fra utlandet.

[ Byhistorie; Her er historiene om en engelsk setter som gikk på polet, en schæfer med hodepute og den grusomme Albert. ]

Hundene på Ekeli var også et kapittel for seg selv. Bestepappa Bruusgaard hadde en periode gordonsetteren Bess, som i en alder av ni år fikk åtte valper – med Gud vet hvem, forteller Elin. Men valpene var skjønne selv om de var blandingshunder. Elin har en vakker sofa i stuen som sto på Ekeli, som ingen ville ha. Der hadde nemlig alle bikkjene til bestepappa Bruusgaard ligget, og den hadde blitt slitt og fæl. Men Elin ville ha den, og etter en grundig overhaling, skinner den videre, og er et kjært minne for en nåværende hundeelsker. Elin har nemlig også arvet familiens kjærlighet til hunder, og har bestandig omgitt seg med en eller flere.

I spisestuen til Elin Bruusgaard Fossen på Konnerud sitter vi på stolene fra den såkalte lille spisestuen på Ekeli. Bordet som kunne trekkes ut til 48 personer, får plass til 12 på Konnerud. Det var Christian Fredrik Arbo som tegnet spisestuen på Ekeli, og på stolene er det skåret ut Einar og Ingrid Bruusgaards monogram etter design av Arbo. Spisestuen er laget hos Aug. Kleven Møbelsnekkeri i Tordenskiolds gate, senere Tollbugata i Drammen.

Elin forteller om de store juleselskapene på Ekeli, da de var over 30 til bords. Og at de naturligvis hadde et kjempejuletre. Det ble dessuten holdt mange, flotte middager rundt Arbos vakre bord på Ekeli.

– Det var utstrakt selskapelighet på Ekeli, forteller Elin, som legger til at det var obligatoriske søndagsmiddager hos besteforeldrene. Som hun husker veldig godt, kanskje av andre grunner enn de åpenbare.

– Jeg ville jo helst dra på Saga-hjørnet for å møte vennene mine, men det var ikke tale om! forteller hun, og minnes også kalvesteken som fru Myhre pleide å stelle i stand på søndager.

– Den var som oftest grå, ler Elin.

– Fru Myhre var dessuten nokså skummel, til og med besse var litt redd for henne, forteller Elin. Fru Myhre kalte for øvrig sine arbeidsgivere for sjefen og frua.

– Hun hadde et så tillitsfullt forhold til bestepappa. Hvis han var syk, og etter hennes instruks, fikk ingen komme i nærheten av ham.

På Ekeli hadde de kaldkjeller, badstue og vinkjeller. Og en praktfull stue, full av de vakreste orientalske skatter; Kina-rommet. I tillegg til klokken som ble ringt på til måltidene, har Elin også noen flotte stoler og et bord og en benk som har stått i dette klenodiet av et rom hos besteforeldrene.

[ Byhistorie: Familien Friis på Frydenhaug ]

De fleste som har vært innom det store huset på Nøste, husker kanskje aller best nettopp dette vakre og spesielle rommet. Rederiet Bruusgaard Kiøsterud hadde i mange år stor operasjon ut av Hongkong, derfor var det så mange synlige spor fra Østen på Ekeli. Det var gaver og gjenstander som skipsrederen hadde fått og kjøpt.

Skipsreder Einar Bruusgaard var naturlig nok over middels interessert i båter og livet på sjøen. Han hadde sin egen havseiler, «Mars» liggende på Brakerøya, på det som er nåværende nye sykehustomt, og tok stadige seilturer med venner og mannskap.

– Men det var før min tid, forteller barnebarnet. Seilbåten ble senere kjøpt av en engelskmann og «lever» fremdeles.

I spisestuen hos Elin på Konnerud henger veggmalerier som også er arv fra Ekeli. Mannen på det ene maleriet var opprinnelig malt naken, men fru Ingrid Bruusgaard returnerte maleriene sporenstreks, og ba kunstner Paul Ansteinsson om å få på mannen klær!

Dukkehuset som Elin og søsken og kusiner lekte i, var utstyrt med kinaporselen. Skipsreder Bruusgaard hadde jo forretninger i Østen, og gaver ble gitt fram og tilbake over de store hav. Derfor var det heller ikke så rart at småpikene på Ekeli kunne flotte seg med slike skatter.

[ Byhistorie: Gunhildstranda i Støa var best ]

– Vi hadde mye moro med venninner i dukkehuset. Besse kom på besøk og ble servert det vi hadde laget, forteller Elin.

Historiene er mange og hjertelige fra besteforeldrenes tid på Ekeli. Og Elin forteller og minnes tiden på Ekeli med fryd. Som da familien Bruusgaard skulle til fjells, selv om akkurat den er litt flau. Men den viser forskjellen på før og nå. Det skulle rastes underveis, og familien satt seg ned på sitt teppe med sin mat, og sjåføren satt for seg selv – på passelig avstand.

Den siste sjåføren på Ekeli er for øvrig, uten at han vet det, opphavet til et internt familieuttrykk. Elin forklarer;

– Besse hadde litt vanskelig for å gå inn i bilen på sine eldre dager, hvorpå sjåfør Sandberg tok et godt tak under baken til fruen, og nærmest løftet henne inn. Vi kaller det den dag i dag for «Sundberg-grepet».

Stor takk til Elin Bruusgaard Fossen for generøse bidrag, og for gamle foto brukt i reportasjen.

[ Byhistorie: På byens tak i 100 år - Borgen ]