Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide må tåle krass kritikk. Ifølge jussprofessor Jan Fridthjof Bernt er brevet fra Forsvarsdepartementet både truende og upresist i formen. FOTO: HELLE GANNESTAD

Skyggeregjeringen

De blåblå trivs best i dulgte landskap.

Hvis du har makt, og noen vil ta den fra deg, har du to muligheter. Enten kan du prøve å ikke gjøre noe dumt, eller så kan du sørge for at ingen får vite at du har gjort noe dumt.

 

Dessverre velger maktmennesker gjerne løsning nummer to. Det er tydeligvis nokså vanskelig å ikke drite seg ut.

 

Den sittende regjering flinke til å drite seg ut. Men hvor flink er den til å sørge for at vi ikke får vite det? Vel, det er ikke godt å si. Det eneste vi veit er at de prøver.

 

I vinter kåret SKUP-juryen årets beste journalistiske avsløringer. Det viste seg at i godt over halvparten av sakene hadde journalisten aktivt blitt motarbeida av det offentlige Norge.

 

Og om du synes den setninga var litt lang, la meg ta det en gang til på bokmål:

 

Alle flinke journalister blir føkka av regjeringa.

 

Ja, nesten alle.

 

Offentlighetslova - som skal sørge for at Norge er et sånt land som faktisk ikke er korrupt og ondt, men hvor vi vil at vanlige folk faktisk skal vite hva som foregår … den er fin. Men mest til pynt.

 

Hvis du kjenner en journalist (det kan anbefales, flere av dem er nokså renslige), så kan du bare putte på en femmer og si «offentlighetsloven», så er det i gang.

 

Lite får journalister til å bli så innbitt deprimerte, motløse og tomme i blikket som offentlig elektronisk postjournal.

 

Det er jo litt pussig. Egentlig er postjournalen dritbra. All post i offentlig forvaltning ligger tilgjengelig. Det er bare å gjøre et søk, skrive inn en epostadresse, vente et par timer, så kommer brevet til deg. Tjoho! Det føles nesten litt invaderende.

 

Men systemet fungerer best for det uinteressante. Innholdsløse, tomme mailer, som ikke inneholder noe av betydning. De får man fylt epostboksen sin med. Så stappandes full. Men ikke av saltmat, søtmat eller penger. For ikke å snakke om gull.

 

Hvis du derimot, som journalist, faktisk skulle få ferten av et ekte, interessant dokument, da kan du være nokså sikker på at du får avslag på innsyn. Etter en eller annen paragraf. Kanskje er det av hensyn til fremmede makter. Kanskje er det av hensyn til forretningshemmeligheter. Taushetsplikt. Eller på grunn av intern saksbehandling. Uansett føler du deg som en idiot, som ikke forstår hvorfor.

 

Å være journalist i postjournalen er som å være DJ i bruktplatebutikken. En sjelden gang finner du en virkelig perle som du vil gå over lik for. Men stort sett må du vurdere hva du plukker med deg uten særlig godt faktagrunnlag. Kanskje har artisten en litt kul hårsveis. Kanskje tittelen på plata låter litt bra. Kanskje fonten var kul. Eller som en eller annen sa: The bigger the afro, the better the beat.

 

I postjournalen er det på samme måte. Du har noen ideer om hva som kan være noe. Men stort sett går det på tilfeldigheter. Og hvis du har bedt om et brev på et innfall, så er det ikke særlig fristende å klage hvis du får avslag. Du veit rett og slett ikke om dokumentet er verdt å slåss for.

 

Men hva er dette for noe? Hvilke saker snakker vi om? Når er det regjeringa holder oss i mørket, for å skjule sine egne dårligste sider?

 

Tja. Det er vanskelig å si hva som er styggest. Hva som er grovest eller drøyest.

 

Men det er klart. Dagbladet har altså avslørt at Forsvaret har solgt norske krigsskip til krigsherrer i Nigeria. De gamle båtene våre, liksom. De med kanoner på. Solgt til banditter.

 

Dagbladets Kristoffer Egeberg sleit med forsvar og departement i måneder og år før han fikk dokumentert griseriet. I løpet av den tida har ingen av de ansvarlige stilt til et eneste intervju. Ikke terningkast 6-minister Eriksen Søreide. Ingen.

 

Egeberg mener det bør være straffansvar for brudd på offentlighetsloven. Det er jo litt fristende å si seg enig. Sjøl for en som ikke akkurat liker å rope på høyere straffer.

 

En annen sak som har vist fram regjeringas mørke syn på offentlighetens lys er asylbarnsaka. Bergens Tidende har vært flinke, hardtslående og har åpenbart hatt gode kilder når de har avslørt at Justisdepartementet ikke har gjort som de har sagt.

 

Anders Anundsens departement har åpenbart vært mer opptatt av å få folk ut av landet, enn å snakke høyt om det.

 

Og etter BT-avsløringene valgte ministerens mann å bruke tida på å antyde at avisa juger, framfor å fortelle sannheten. «Her har Bergens Tidende nok en gang vært spekulative i forhold til fakta», mente statssekretær Jøran Kallmyr.

 

Vi kommer nok alltid til å ha disse kranglene. Pressa vil ha mer offentlighet, makta vil ha mindre. Varslere lekker informasjon til pressa, makta prøver å stoppe lekkasjene.

 

Men dette er ikke litt ubehagelige, illeluktende, lekkasjer. Dette er helt nødvendige lekkasjer. De er livsviktige. For som alle disse sakene viser oss: Det brenner på dass. Da nytter det ikke med inkontinensbind. 

 

LES GAMLE SAKER FRA SLASKEN: Snømageddon: Noen må gå! Men hvem?