Lys i enden?

Kanskje vi har brukt feil virkemidler hele tida?

Etter at Smestadtunnelen på Oslos nest beste vestkant i forrige uke ble halvstengt, har vi lært veldig mye om trafikk. Men kanskje enda mer om folk. Og oppførsel.

Fire timers kø, skulle vi få. Det sto i alle hovedstadens aviser. Køkaos. Kømageddon. Køkøkøkøkø! Vi lasta ned Trond-Viggo Torgersens klassiker «kø» til bilstereoene våre og stålsatte oss for å bli sprø. «Du stiller opp bakerst, håper tida vil fly. Men når du kommer foran er du bakerst i en ny. Kø.»

Men så blei det ikke sånn. Advarslene nytta. Ikke bare ble det ikke kø, nei, det ble langt mindre trafikk enn vanlig. Alt ble bra!

I torsdagens Dagsavisen kunne vi lese at trafikken på Ring 3 (til vanlig den fæle køveien, som går i ring rundt Oslo), har gått ned med en fjerdedel. Antall syklister har økt med ti prosent for hele Oslo. Ruter har solgt 30 prosent flere billetter.

Kort sagt: Vi dropper bilen, vi sykler og kjører kollektivt. Sannsynligvis spaserer vi også, men det er det ingen som har giddi å måle.

Denne situasjonen skal vare i drøye fire år, fram til alle tunnelene på Ring 3 er ferdigfiksa. Da, i 2019 eller så, går alt tilbake til det gamle.

Da vil vi kjøre bil igjen. Nok en gang vil luftforurensninga slime seg inn på våre lunger og syklene våre bli stående igjen hjemme. Bussen må greie seg uten oss, om bussjåføren har aldri så godt humør.

Så dette er åpenbart ikke tenkt som en permanent løsning på Oslos trafikkproblemer.

Men kanskje vi kan ta den samme metoden og bruke på andre områder i politikken?

Om vi for eksempel legger ned flere sjukehus, ender vi da med bedre helse?

Om vi legger ned lokalpolitistasjoner, får vi da mindre kriminalitet?

Om vi lager færre kommuner, får vi da bedre lokaldemokrati?

Om vi bare kutter i sjukepengene, blir vi ikke lenger forkjøla?

Hmm ...

Vent litt, kanskje de blåblå bare ligger milevis foran oss andre?