Elva og fjorden skapte byen

Elva, tømmerstokken og fjorden la grunnlaget for vekst og trivsel. I vår hektiske tid, i den intense jakten på mening og spenning i tilværelsen, er det lett å glemme fortiden som skapte fremtiden for det moderne Drammen.

Det ble jeg minnet på under en festkveld i Drammen Sjømannsforening forleden. I min tid i Fremtiden hadde vi mest kontakt med gutta i Drammen bryggearbeiderforbund som ble stiftet i 1896, og representerte tyngden av den store arbeidsstokken på Drammen Havn. Jeg husker deres tillitsmenn (ingen kvinner den gang) som flotte karer med et hjerte som banket både for arbeidsplassen og Fremtiden.

Mer anonymt i bakgrunnen sto Drammen Sjømannsforening, som faktisk er 53 år eldre som organisasjon, stiftet i 1843 som den første i landet. I begynnelsen var det bare skipsførere og deres ve og vel foreningen tok hånd om. Den gang hadde byen en stor seilskipsflåte, og foreningen var faktisk den første som satte søkelyset på arbeidsforholdene om bord. Både helseforsikring og pensjoner var sentrale temaer, og etter hvert åpnet foreningen sine dører også for andre grupper av seilende drammensere.

I forbindelse med Drammens 200-årsjubileum i 2011 ga foreningen ut praktverket «Sjøfartsbyen Drammen», der Kjell Buene har gjort en kjempejobb ved å gi en samlet framstilling av skipstrafikkens betydning for byen fra de fjerne tider og fram til i dag. Med Drammen Sjømannsforening har det gått i bølger gjennom de 170 år den har eksistert. Etter hvert som utenlandske sjømenn har overtatt flere og flere av oppgavene på dagens norske skip, skulle man tro at foreningen visner bort og går en stille død i møte. Men utrolig nok har det motsatte skjedd.

Dagens leder i foreningen, Lars-Erik Aasheim, kan fortelle at man i dag har godt over 200 medlemmer, og aktiviteten er stor. Hver 14. dag har man faste møter, og en gang i måneden er det festkveld. Da serveres som regel ekte gammel skipskost: Erter, kjøtt og flesk med noe godt attåt. Det er ingen grunn til å legge skjul på at medlemmene er godt voksne, 33 over 80 år, men det er en utrolig flott gjeng av kvinner og menn som benker seg rundt festbordet. Alt foregår i høytidelige former med skipsklokkeklang, sjømannssanger og ritualer som har fulgt foreningen gjennom alle år.

Og rammen om festlighetene er nesten utrolig flott. Jeg tror neppe flertallet av drammenserne har fått med seg det lille underet som har skjedd i den store bygningen, nærmest Tollboden, nede på havna. I tett samarbeid med Drammen Havn har sjømannsforeningen omskapt et stort gammelt havnelager til en perle av et skipsfartsmuseum, fest- og konferanselokale. I mange år var Sjømannssalen på Central Hotel foreningens møteplass. Men i 1976 flyttet de til Kobbervik Gård, der de har fått sitt permanente, vakre hjem. Her hører de virkelig hjemme: Tett ved bryggene på Drammen Havn. Interiøret i den store bygningen er gjennomført vakkert. Det er ikke spart på noe når det gjelder valg av tresorter, og i galleriet over den store festsalen finner man selve museumsdelen som forteller om skipsfartens betydning for byen helt fra de fjerne tider. Det hele rammet inn av flotte skutebilder, malt av landets fremste marinemalere.

Og det beste av alt: Hver søndag framover, i tre timer fra klokka 12, er bygningen åpen for gratis omvisning der alle interesserte, små og store, kan være med på en spennende ferd gjennom Drammens sjøfartshistorie. Jeg nevnte stresset i vår moderne tid. I den vakre bygningen ved Tollboden kan man fornemme det motsatte. Seilskutenes duvende, langsomme vandring over verdenshavene. Slit og svette, ja vel, men fortidens mennesker var de som brakte velstand og la grunnlaget for den moderne og vakre byen Drammen. Det er fortsatt tillatt å stoppe opp en time eller to for å bli med på en liten reise tilbake til fortiden.