– Før jeg flyktet, tenkte jeg at mennesker i Vesten er et kaldt folkeslag

I passet står det Nazmi Mohammad Reza. I dagligtale, som håndverker, musiker og forfatter bruker han helst navnet Tebrizli Memmed Rza.

– På mitt morsmål betyr Tebrizli at personen kommer fra Tabriz, hovedstaden i Sør-Aserbajdsjan, forklarer multikunstneren og skyver en skål med twist over bordet.

– Før jeg flyktet, tenkte jeg at mennesker i Vesten er et kaldt folkeslag. Etter hvert oppdaget jeg at det er feil. Tilbakemeldingene på arbeidene jeg gjør, er til å bli rørt av. Kundene er så takknemlige og fornøyde. Etter å ha levert et par støvler som har vært inne til reparasjon, kom kunden tilbake dagen etter med denne sjokoladeposen. Som en ekstra takk. Det varmer.

Bunadsko med mynter

I butikken i Askim reparerer og vedlikeholder Tebrizli skotøy, vesker, sekker og belter. I skomaker-utdanningen inngår også kunnskap og produksjon av ortopedisk fottøy. En kompetanse som har kommet til nytte. Han viser en sko og skolest i ekstra stor størrelse.

– En spesialbestilling. Skostørrelsen er 52/53. Den største lesten jeg hadde var størrelse 47, så her ble det å bygge ut blokka før jeg kunne begynne å produsere skoene. Gleden er dobbel når kunden kan fortelle at han for første gang har fått sko som passet ordentlig.

Skomaker Tebrizli Memmed Rza produserer sko i alle størrelser. I produksjonslokalet innerst i forretningen er hyllene fulle av skolester. Over hyllene henger det skinn. Skoproduksjonen blir foreløpig kun en tilleggsoppgave. Når han har tid.

Men drømmen er større:

– Jeg får inn bunadsko til reparasjon som jeg umiddelbart ser er produsert i Kina. Greit nok det, men det har satt i gang ideen rundt egenproduksjon av kvalitetsbunadsko, forteller han.

Fra hylla løfter Reza ned en sko, hvor spennen er laget av norske mynter.

– Vel, jeg har ikke planer om å kopiere Aurland-skoa med tiøringen. Men håper ideen med norske mynter på egenproduserte bunadsko lar seg gjennomføre. Foreløpig har jeg sjekket ut muligheten med blant annet Norges Bank. Det hadde ikke vært noen utfordringer hvis jeg hadde brukt myntkopier, men jeg er en samler med mange norske mynter i skuffen – ergo kom ideen rundt produksjon av belter og bunadsko, pyntet med norske mynter. Jeg håper det blir en realitet, smiler han.

[ Sandra og Øystein flyttet fra Oslo til Indre Østfold og ble kameleiere ]

Fengslet og torturert

I 2003 kom Tebrizli som politisk flyktning til Norge. Som politisk aktiv for et selvstendig Sør-Aserbajdsjan, uavhengig av prestestyret i Teheran, ble han fengslet og torturert tre ganger. Under siste fengselsopphold klarte han å flykte. Først kom han til Oslo og deretter ble han sendt til tettstedet Vikhammer i Trøndelag.

– Den omstillingen ble for stor, og jeg flyttet tilbake til Oslo samme året. Her startet jeg opp virksomheten Atrupat skomaker. Først på Bislett, nå en liten butikk på Youngstorget.

Tebrizli har skildret flukten og kampen i den dokumentariske romanen «Siste natt. Flukten fra Sør-Aserbajdsjan til Norge».

– Vårt språk er tyrkisk, men i nasjonale kampanjer fra iranske myndigheter ble det promotert at familiene burde lære, og ikke minst snakke, persisk med barna også hjemme. Som på skolen. Vi ble beskyldt for å være separatister, noe vi ikke er. Forskjellen mellom politikken her og der kom enda tydeligere fram da jeg kom til Norge. Her sa alle at flyktningbarn som behersker morsmålet sitt er en støtte for å bli bedre i norsk, forteller han.

Vår stemme skulle ikke bli hørt, ei heller gjennom musikken. Det ble en kamp for rettferdighet.

—  Tebrizli Memmed Rzam politisk flyktning

Selv snakker Reza både persisk, tyrkisk og norsk. Med optimisme i stemmen registrerer han en positiv endring i hjemlandet.

– Absolutt. Situasjonen er helt annerledes i dag. I Sør-Aserbajdsjan – offisielt den nordligste delen av dagens Iran, med storbyen Tebriz som midtpunkt – er det nå mange som både snakker og skriver godt tyrkisk. Det har skjedd en stor forbedring de siste 20–30 årene.

[ Debatt: Det er ikke mye å savne med å være pårørende, men jeg kommer til å savne hjemmesykepleien ]

Hemmelige, men viktige toner

Tebrizli er opptatt av hjemlandets folkemusikk. Den tradisjonelle aserbajdsjanske musikken utøvde han også i Iran, som et politisk virkemiddel – sanger han helt fra barndommen måtte skjule for myndighetenes harde linje mot det tyrkiske, lokale språket.

– Før hver konsert fikk vi beskjed om å sende en søknad som viste hva vi planla å fremføre. Men vi fikk alltid avslag. Vår stemme skulle ikke bli hørt, ei heller gjennom musikken. Det ble en kamp for rettferdighet, mener han.

I dag formidler han sangene og musikken i Norge. På NRK P2 Kulturhuset forteller han hvordan bestemoren lærte ham hjemlandets folkesanger, og at han i hemmelighet fikk opplæringen i en privat musikkskole med lastebilmotorer i gang på utsiden så ingen skulle høre hvilke sanger han øvde på.

Med stemmen som sitt helt unike instrument har han trollbundet et stort og bredt publikum.

—  Thor Grinde, Kultur uten grenser

I den frivillige organisasjonen Kultur uten grenser (KUG) i Oslo har Tebrizli vært et aktivt styremedlem i mange år, samtidig som han har bidratt musikalsk.

I 2004 etablerte Tebrizli musikkgruppa Savalan. For å utøve sang og musikk fra Aserbajdsjan. Opptak fra egne konserter spiller han gjerne ved skomakerbenken:

Thor Grinde er initiativtaker og leder av organisasjonen Kultur uten grenser. Målet har hele tiden vært et ønske om å vise et sannere bilde, gi barn, unge og folk flest en tydeligere stemme og få vise noe man er glad i og stolt av, forteller han.

Grinde roser Tebrizli for å være trofast mot tradisjonene og detaljene.

– Seriøs og kompromissløs! I det meste av årene i Norge har han praktisert og videreutviklet musikken sin. Dannet bandet Savalan, med dyktige musikere fra Norge og flere andre kulturer og tradisjoner, og holdt utallige konserter, beskriver Thor Grinde i Kultur uten grenser, og legger til:

– Med stemmen som sitt helt unike instrument har han trollbundet et stort og bredt publikum. Gripende, men også svært variert musikk. Tebrizli satte ord til en sterk solidaritetssang etter attentatet og tragedien 22. juli: «Blomster mot hat». Hans eget liv hadde gitt ham tragiske erfaringer som grunnlag for teksten. Den talte til oss alle!

[ Anniken Nordengen: – Barna mine fortjente noe mer enn en død far og en rusa mor ]

Skomakerarven

I mars er det ett år siden Tebrizli også etablerte skomakerverksted og butikk i Askim. Snaue tre kilometer fra arbeidsplassen bor han sammen med sin kone og sønn.

Håndverksfaget fikk skomakeren fått inn med morsmelken.

– Det stemmer, smiler han.

– Min far var skomaker. Faget har jeg jobbet med siden jeg var liten. Vi er fem brødre hvor nesten alle har jobbet med sko.

– Men det er kun få år siden du tok fagbrev i Norge?

– Ja, jeg har fagbrev fra hjemlandet mitt – men har hele tiden tenkt at det er lurt å ha beviset på veggen her i Norge også. Når det er sagt, det er mange skomakere som ikke har fagbrev, men likevel er kjempedyktige i sitt fag.

[ Inger Moberg mistet datteren: – Å ha englevakt, er det dummeste uttrykket jeg vet om ]

Jeg liker avstanden mellom husene. Det er ingen murer og vinduene er åpne.

—  Skomaker Tebrizli Memmed om det å bo i Norge.

Formidler faget

Skomakerfaget er likt både i Norge og Aserbajdsjan, men i måten vi omgås finnes det tydeligere kulturforskjeller.

– Folk bor og lever tettere i mitt hjemland. På kvelden stikker man bare innom og tar en kopp te. Du trenger ikke vente på en SMS-invitasjon, ler Tebrizli og legger til:

– Når det er sagt hadde vi veldig fine naboer da vi bodde i Trøgstad, de inviterte oss inn fra første dag. Vi har fått en meget god mottakelse her i Askim også, med trivelige naboer, forsikrer han og utdyper igjen litt det han oppfatter som kulturforskjeller:

– I hjemlandet mitt stiller man opp for hverandre, samme hva som skjer. I Norge tenker man nok at systemet fanger opp ulike behov.

– Føler du at det kan bli ensomt?

– Overhodet ikke. Jeg liker avstanden mellom husene. Det er ingen murer og vinduene er åpne, avslutter Askim-skomakeren og snur seg mot nybakt kollega Remy Bakos.

Hos Atrup skomaker i Askim er Hege Kristin Lund og Remy Bakos i jobbpraksis.

– Tradisjonsyrker er fascinerende, og en tilfeldighet førte meg hit. Faget er nytt for meg. Jeg har drevet med mye forskjellig. Kunst og antikk siden skoledagene, hvor det også innebar reparasjoner. Alt glir på en måte over i hverandre. Nå håper jeg alt går i orden slik at jeg kan begynne som skomakerlærling her hos Tebrizli, sier Bakos.

– Målet er å få på plass lærlingplasser. Vi har plass til flere som ønsker en utdanning i skomakerfaget, avslutter Tebrizli Memmed Rza.

[ Vil kjempe resten av livet for å redde Oslofjorden fra giftmudder ]

[ 75 prosent av landets største kommuner sliter med å bemanne legevaktene ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen