Nyheter

Datteren (18) døde: – Genseren lå lenge på badet. For å klemme, trykke og snuse på

En skjebnedag i 2005 ble Guro (18) brutalt revet bort i en trafikkulykke. – Øynene til ambulansesjåførene fortalte alt, sier mamma Inger Moberg (60).

Atten år gamle Guro kunne endelig selv kjøre til videregående skole. På morgenen 28. september for sytten år siden var hun innom og hentet venninnen. Halvveis ut på fylkesveien tok livet en brå slutt, kun kilometer fra barndomshjemmet. Venninnen overlevde, Guro døde momentant. I møte med en tankbil.

– Du tar ikke Guro fra meg

Dagsavisen møter mamma Inger Moberg i livsstilsbutikken hennes, Havnås gamle skole i Trøgstad.

Vi har alltid valgt å være åpne om det grusomme tapet. Når vi orker, sier hun.

Påsken samme året som Guro ble drept i trafikkulykken, var ekteparet på hyttetur med noen venner. Der ble det snakket om en familie som nylig hadde mistet datteren sin. Inger husker hvert ord hun sa den våren: «Grusomt. Hvordan kan man klare å leve videre etter tapet av egen datter?»

Et halvår senere blir hun oppringt på jobb.

– Datteren til en venninne av meg hadde sett ulykken, og kjente igjen bilen vår. Jeg hev meg i bilen, og tenkte: Nå skal jeg ikke være irritert på Guro. Uhell kan skje alle. Kollisjoner skjer jo hele tiden.

Inger må ta en pause før hun fortsetter:

– Da mannen min Ingar og jeg kom til ulykkesstedet forsto vi begge omfanget. Ambulanser, redningspersonell og luftambulanse. Øynene til ambulansesjåførene fortalte alt. Hvordan skulle de fortelle oss den grusomme sannheten? Henvendt til en av dem, som er en kjenning av oss, sa jeg: Du tar ikke Guro fra meg. Jeg har lovet at hun skal få komme hjem. Du må ikke ta henne.

Hun ble kjørt til Askim. Jeg så henne kort tid etter dødsfallet, fortsatt varm i huden.

Guro var en livsglad jente med mange venner.

Flyttet datteren hjem

Inger orket ikke tanken på at Guros søstre skulle få se henne liggende i kapellet. Hun ble flyttet hjem til egen seng.

Vi fikk hjelp av min søster og svoger. Vi eksisterte, men ikke noe mer enn det. Guro var sosial, og hadde en stor vennekrets. Ungdommene i bygda, og på videregående skole, ble invitert hjem til oss. Det ble en jevn strøm av unge, fra klokka 10.00 på formiddagen til 23.00 på kvelden. Vi skrek og gråt sammen. I den perioden tok vi verken beroligende midler eller sovemedisiner. Utslitte, men omgitt av unge mennesker som typisk er i en alder hvor man føler seg udødelig.

Den røde genseren hadde jeg lenge liggende på badet – for å klemme, trykke og snuse på.

Familien tok imot all hjelp de kunne få i tragedien som rammet hardt og brutalt.

– Presten kom selvfølgelig til oss. Jeg ga ham klar beskjed: Snakk ikke med meg om kristendom. Jeg har ikke tro på en god Gud. «Å ha englevakt», er det dummeste uttrykket jeg vet om. Hvorfor hadde ikke Guro det?

Presten forsikret om at han kun ønsket å være et medmenneske.

– I situasjonen fremsto ordene hans lite realistiske: Nå er krisen helt oppslukende. Dere tenker på det grusomme konstant. Etter hvert får dere noen pusterom på få minutter, deretter timer og om ett år kan hende hele dager hvor du ikke tenker på Guro konstant, sa han.

– Han hadde helt rett. Nå tenker jeg på henne innimellom, men hun er med oss likevel. Vi følger hennes alder – og tenker på hvordan livet kunne ha vært.

– Så er det perioder hvor jeg bare har lyst til å skrike høyt.

– Støtten i nærområdet har vært fantastisk. Noen ganger orker jeg ikke å snakke om det, andre ganger gjør jeg det, sier Inger Moberg.

– Gi en klem, det er nok det

Skyldfølelse og bebreidelse har mamma Inger fått føle på.

– Kvelden før dødsulykken hadde jeg avtalt en leveranse dagen etter til sykehjemmet i Skjønhaug. En oppgave jeg hadde tenkt å be Guro gjøre. Jeg kom aldri så langt. Hva hvis hun hadde kjørt motsatt vei? Da hadde det ikke skjedd. I lang tid snakket jeg med familien om dette. Helt til datteren min sa:

– Mamma, du vet jo at Guro hadde hentet venninnen sin likevel.

Mange føler maktesløshet, og er usikre på hvordan man skal møte en familie i bunnløs sorg. Hva er ditt råd?

Gi en klem, det er nok det. Støtten i nærområdet har vært fantastisk, men i butikker utenfor bygda opplevde jeg at folk kunne hviske: «Det er hun som har mistet datteren sin». Vi var i oppløsning. Det beste er å få en klem. Noen ganger orker jeg ikke å snakke om det, andre ganger gjør jeg det.

En ny hverdag

Det ble ikke en lett vei tilbake i arbeidslivet for hjelpepleieren Inger Moberg. Privat krevde hverdagene også sitt.

– Det er vanskelig å forestille seg hvordan man lever gjennom sorgen. Det er rart – men vi følte at vi måtte gjøre alt på nytt: Dra bort og komme hjem til huset hvor ikke Guro var, besøke søsteren min uten å vite at Guro også kom til å stikke innom – for ikke å snakke om bursdager og høytidsdager, som 17. mai.

På badet hadde Guro på skjebnedagen skiftet genser, og lagt den hun hadde brukt på baderomsgulvet. Den røde genseren hadde jeg lenge liggende på badet – for å klemme, trykke og snuse på. Det siste skiftet hun gjorde hjemme.

Saken fortsetter under videoen

Prosjektet ingen hadde tro på

Inger snur seg rundt i kafeen og slår ut med armen. Den gamle skolen oppført i 1900 har hun og ektemannen bygd opp til å bli en spennende livsstilsbutikk, og ikke minst møtested i Havnås.

– Å drive for seg selv har både fordeler og ulemper. I en periode etter tapet av Guro jobbet jeg i helsesektoren, samtidig som vi begynte oppbyggingen av Havnås gamle skole. Jeg hadde ikke overskudd til å gi de eldre noe, søkte permisjon og tok jobb i barnehage. Det var fint. Unger tar på en måte hverdagen din.

Dobbeltjobbingen krevde sitt.

– Det ble mange timer her i butikken. En dag sto jeg på badet i barnehagen, utkledd som klatremus, og bestilte varer med en selger på tråden. Da tenkte jeg: Nå må du ta et valg!

– Det ble hundre prosent satsing på restaurering og oppbygging av butikk og kafé.

Inger ler:

– Det var ingen som hadde tro på dette prosjektet. Søsteren min sa: «Inger, du kan ikke drive butikk i Havnås. Er du dum.» Vel, nå kan vi feire 20-års jubileum og omsetningen øker. Så noe riktig må vi ha gjort? Men jeg må legge til at jeg aldri hadde klart å drive butikken uten gode støttespillere – og ikke minst mannen min. Det er alltid godt å være to.

– Det er ikke sikkert jeg fortsatt hadde drevet gamleskolen hvis Guro hadde levd, sier Inger Moberg.

Kulturhistorie i kortform

350 kvadratmeter butikkareal er arbeidsplassen for Inger Moberg, kun få kilometer fra småbruket til familien. I 2002 kjøpte hun den gamle skolen sammen med venninnen Hilde Aarstad. I utgangspunktet tenkt som sted for julemesser og lignende drevet av engasjerte foreldre i Havnås skolekorps. Senere overtok Ingers ektemann Ingar, Aarstads andel i eiendommen.

Med restaurering som har tatt vare på minnene fra tidligere tiders klasserom og sløydsal, har den gamle skolen blitt hedret med et blått kulturhistorisk skilt på veggen. I bakgården står fortsatt utedoene. Sju i tallet, tre for gutter og tre for jenter. I midten lærerinnens avtrede med vegger helt opp til himlingen, avstengt for datidens elever.

Det er ikke sikkert jeg fortsatt hadde drevet gamleskolen hvis Guro hadde levd. Prosjektet Havnås gamle skole har vært, og er fortsatt, drivkraften – en støtte for å komme videre.

– Men sterk vilje, konkurranseinstinkt og lyst til å lykkes har jeg hatt hele livet. Mamma var 40 år da hun fikk meg, hun fikk garantert noen ekstra grå hår av mine innfall og sterke engasjement både i skolekorpset og på håndballbanen, ler Inger og henter en stor bok.

Mønsterproduksjon og strikking av Trøgstadkofta ble starten på et strikkeeventyr for Inger og venninnene.

Kofteeventyret i Norge

Boka «Kofta mi – et kirkekofteeventyr», med koftepoesi av Trygve Skaug ble en realitet for strikkeentusiastene Inger Moberg, May Sølvberg og Cathrine Rød Gundersen etter å ha vært på strikkekafé.

– Vi satt og snakket om hva vi hadde produsert. Setesdalsgensere, Fanakofter og Bøvertunkofte var noen av dem. Da fikk vi ideen til å lage en Trøgstadkofte. Som sagt, så gjort.

Middelalderkirken ble etter restaureringen i 1904 malt i nasjonalfarger og med skriftsteder på takspennene. Fargene og mønsteret finner du igjen på Inger, May og Cathrines Trøgstadkofte.

Låtskriver Trygve Skaug ble med i prosjektet, som koftepoet.

Kofteeventyret var i gang. Det ble starten på en ferd landet rundt. Fra kirke til kirke, bispedømme etter bispedømme. 100 kirker ble besøkt i løpet av to år, og 38 kofteoppskrifter møysommelig produsert. Kofter strikket.

Fra Berg kirke i sør til Kautokeino i nord, forteller Inger Moberg.

– Vi forhandlet med låtskriveren og artisten Trygve Skaug. Vi strikket en kofte til ham, mot at han skrev ei koftevise til oss. I boka bidro han deretter med underfundige koftedikt. Som; «Kan du hjelpe meg med å få nøstet opp i alle disse tankene som har viklet seg inn i hverandre.»

Det ble ikke en lett vei tilbake i arbeidslivet for hjelpepleieren Inger Moberg etter tapet av datteren Guro. Hun måtte ta et valg, og satset hundre prosent på egen virksomhet i Trøgstad.

Livet er en spiral

Noen timer i samtale med Dagsavisens journalist er mer en nok for en engasjert driver av nisjebutikken i Indre Østfold. Nå venter eske på eske med klær og interiørartikler på å bli pakket opp i jubileumsåret.

Inger Moberg løper opp trappen til tredje etasje:

Det var en periode i sorgen hvor jeg tenkte at nå orker jeg ikke mer – jeg setter meg ned i denne stolen og blir her. Men jeg bruker å si at livet er som en spiral. Du kan velge å bli dratt ned, eller strekke deg oppover. Klarer jeg å holde meg rett over midtstreken er jeg fornøyd.

Les også: Tusenvis av fattige nordmenn vil miste bostøtten og ekstra strømstøtte

Les også: Først da hun ble voksen skjønte Stine (29) at hun var blitt utsatt for overgrep som barn

Les også: – Hvorfor skal ansvaret legges på redde, nedbrutte jenter? (+)

Naturopplevelser, stillhet, ro og tid for ettertanke har ført Inger og ektemannen til Steigen i Nordland på fritiden. Til sitt eget feriested ved strandkanten.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen


Mer fra Dagsavisen