Nyheter

Krig mellom permene - her er 10 gode og viktige bøker om andre verdenskrig

9. april er det 80 år siden andre verdenskrig brøt ut i Norge, og med det starten på et fem år langt mørkt kapittel som er blitt skildret utallige ganger og fra de forskjelligste innfallsvinkler. Her er ti av de beste og viktigste bøkene som er skrevet om andre verdenskrig.

Ian Buruma,

«År null», 2015

###

Freden i 1945 var lyset som endelig kom for mange. For andre starten på et mareritt. I grove trekk er fortellingen om krigen en om det godes kamp mot det onde, en fortelling i svart-hvitt, som slutter med yr glede etter at Tyskland i vest og Japan i øst tvinges til overgivelse. Den nederlandske historikeren Ian Burumas bok om tida etter krigens slutt i 1945, fjerner kontrastene i denne fortellingen, og etterlater nesten bare gråtoner. Buruma forteller om folks desperate strategier for å holde seg i live som meren 1945. De hundretusenvis traumatiserte som måtte fortsette sine liv i leire til de kunne sendes videre. Om lovløshetens måneder. Plyndringene og drapene utført av brutaliserte mennesker, som selv hadde vært of re. Overgrepene mot returnerte jøder i øst. Tvangsflyttingen av tyskere. Summariske henrettelser. Det dyriske, men veldig menneskelige behovet for hevn og oppgjør.

Det er forstemmende å lese om de store krigsoppgjørene i Japan og Tyskland, og vilkårligheten som rådde og den kyniske pragmatismen som ble viktigst etter at de store, symboltunge skalpene var tatt. Eliten gikk fri. Både i Tyskland og Japan ble krigsforbrytere raskt del av framtida. Næringslivsledere som hadde profittert voldsomt på angrepskrigene, ble knapt straffet. Dommerstand og jurister som lydig fulgte Hitlers ordre gikk fri, mens 140.000 lavere funksjonærer mistet jobbene sine. Troen på at det var et rettferdig oppgjør, knuses av Buruma. Boka er et viktig bidrag til å forstå verden slik den er i dag, og den er et viktig blikk på glemte ofre som ikke opplevde noen god fred. Skjebner som seierherrene og deres historieskrivere ikke har hatt særlig interesse av. Men lidelsene til millioner av japanske og tyske sivile i etterdønningene av krigen, er 75 år etter krigens slutt ikke lenger «fortjent».

Les også: Konge og nasjon ved nullpunktet

Göran Rosenberg

«Kort opphold på veien fra Auschwitz», 2012

###

Dette er uten sidestykke den boka undertegnede har lest om andre verdenskrig som har gjort størst inntrykk. En bok om mellomeuropeiske jøder som på mirakuløst vis overlevde dødsleirer og forfølgelse, og fikk komme til Sverige. Men et nytt liv i et fremmed land, ble ikke som de håpet. Industribyen Södertälje hadde ikke tid til å se tilbake når 1950-tallets muligheter åpnet seg og Scanias lastebiler skulle rulle ut i verden.

Den svenske journalisten Göran Rosenbergs beskriver i den prisvinnende boka «Kort opphold på veien fra Auschwitz» hvordan hans polske far ble møtt som flyktning og holocaustoverlevende i Sverige. Svenskenes mistro og mangel på empati, pappaens ensomhet utløst av alenegang, språkproblemer og rotløshet, endte i den dypeste tragedie. Journalistens far, David Rosenberg, overlevde Auschwitz, men ikke Sverige. Hvordan er det å være trygg, men likevel en flyktning, en fremmed? En bok om utenforskap og en smerte som ikke ses, og som er nøyaktig like presis for de menneskelige erfaringene til flyktninger i etterkrigstida som de er for mennesker på flukt fra Syria i 2020. Et mesterverk.

Les også: Sulten på teater? Her er 12 teatre som viser digitale forestillinger

Antony Beevor

«Stalingrad», 1999

###

Man kommer ikke unna Antony Beevor når man skal anbefale krigsbøker. Den britiske, militærutdannede forfatteren har dannet skole, og har gjort industri ut av sine tallrike utgivelser om andre verdenskrigs mange, avgjørende militære øyeblikk.

Han har tatt for seg dem alle i omfangsrike bind: D-dagen, slaget om Berlin, Kreta, Ardenner-slaget, Arnhem, og en imponerende mastodont om hele den andre verdenskrigen.

Men viktigst og mest minneverdig, var hans bok om slaget om Stalingrad i 1942–43. Da utfallet av krigen sto og vippet ved Volgas bredder. Det er på mange måter utmattende, forvirrende lesing, som krigen selv er det. Her er det troppeforflytninger, navn og offisersgrader i en enorm mengde, men det er likevel fikserende lesning. Men Beevor har full kontroll på den kaotiske krigen.

I Beevors blikk er det ikke bare plass til generalenes kartblader, men også soldatenes opplevelser på slagmarken og ikke minst de forsvarsløse sivile. Og alle disses innvirkning på storpolitikken. Det er hans evne til å favne alle disse perspektivene, og skape nærhet til det som skjedde på bakken, i én begripelig historie, som er så unik.

Les også: Hitlers siste sprell

Andrew Roberts

«Krigens storm», 2009

###

Denne boka av briten Andrew Roberts har undertittelen «Historien om andre verdenskrig sett med nye øyne». Og den er helt avgjørende for å forstå bokas ambisjon.

Dette er en bok som tar for seg de store slagene og korsveiene under den andre verdenskrigen. Det som gjør den unik, er at den på seriøst vis ser på hvilke andre utfall krigen kunne fått hvis aktørene, og særlig Hitler og tyskerne, hadde tatt andre strategiske valg. Roberts setter Hitler i sentrum for de mange gale valgene som førte til at nazistene kom i en posisjon der krigen var uvinnelig.

Roberts er historiker, men også forfatter og ikke minst journalist. Han er en god forteller. Dette er en typisk bakgrunn for britenes mange, dominerende stemmer innen historieformidlingen. Deres evne til å fortelle er overordnet akademiske krav og form.

Hvis de tyske yrkesoffiserene og militær rasjonalitet hadde hatt større innflytelse, ville historien kunne sett annerledes ut, hevder Roberts, som peker på tre avgjørende tabber: Angrepet på Sovjet i 1941, arrogansen de utviste da britene sto i kne ved strendene utenfor franske Dunkerque i 1940 og krigserklæringen mot USA i desember 1941.

De alliertes strategier og suksess er omtalt i uendelighet, men det er forsket lite på aksemaktenes tapte muligheter. Denne boka pirrer fantasien, uten å bli grunnløs spekulativ.

Les også: Det kan faktisk være oppløftende å lese om pest og isolasjon, og dette er de beste bøkene

Victor Klemperer

«Jeg skal vitne til siste stund», 1995

###

Victor Klemperer var lærer og intellektuell bosatt i Dresden. Fra 1933 til 1945 førte han dagbok om sine opplevelser, som tysk jøde. Som menneske i et totalitært regime. Dette er boka basert på hans nedtegnelser, utgitt første gang i 1995. Hans stemme er «1984» i dokumentarform. En skrekkfilm skrevet ut dag for dag, uke for uke, måned for måned, år for år. Hundrevis av tette sider med uvirkelighet. Klemperers bok er en bombe av innsikt i hvordan Nazi-Tyskland var mulig. Et unikt dokument, som det selvsagt var dødsstraff for å skrive. Det fins mange øyenvitneskildringer fra konsetrasjonsleirene. De er selvsagt vanvittige, men beskriver mest kulminasjonen av galskapen. Veien dit er Klempereres arv. Han er unik i sin nitide beskrivelse av de mange små, nesten umerkelige skrittene mot det store stupet. Han beskriver hvordan nazistenes grep sakte, men sikkert ble festet og strammet. Hvordan en liten gruppe kunne ta makta og forandre en kulturnasjon med loven i hånd. Hvordan omgivelsenes holdninger til han som jøde forandret seg. Hvordan tilpasningene begynte. Han beskriver de stadig mer ydmykende tiltakene som ble påført jødene.

Dagen han ikke lenger fikk sitte først på trikken. Da han ikke lenger hadde adgang til biblioteket. Skrivemaskin. Eller bil. Hvordan et nytt regime, en ny kultur ble akseptert av flertallet. Naboene. Vennene. Overfallene på gatene. Jødestjerna han måtte bære på brystet fra høsten 1941, motet som måtte til for å gå ut på gata som en paria. For han som var tysk i både hode og hjerte. «Jeg er tysk og jeg venter på at tyskerne skal komme tilbake», skrev han i mai 1942. Victor Klemperer og hans dagbøker overlevde krigen. De var flaks i så mange ledd. Han var veteran fra første verdenskrig. Og han var gift med ariske Eva, som ga en viss beskyttelse. Han overlevde både nazistene og de alliertes bombing av Dresden. Resten av livet levde han i DDR.

Les også: «Lunch» i det nye arbeidslivet

Trygve Bratteli

«Fange i natt og tåke», 1980

Dette er Trygve Brattelis enorme salgssuksess fra 1980. Alle var nysgjerrige på den smålåtne, beskjedne tidligere statsministerens minner fra Nazi-Tysklands dødsleirer.

Manuset var basert på Brattelis nedtegninger etter at han kom hjem til Norge i 1945. Arbeiderpartikjempen snakket lite gjerne om krigen og sine opplevelser. Men på sitt vis gir han her, 35 år etter, leseren et innblikk i marerittet. Lest med moderne øyne er det så fortvilende nøkternt fortalt. Ja, nesten upersonlig. Så korthogd, distansert og kjølig, så detaljfattig, så lite malende, så innbitt kontrollert, men også fascinerende og imponerende verdig på et vis. Når man skulle ønske han brølte ut sitt sinne for urimeligheten, uvirkeligheten og brutaliteten han blir påført, er han tapper og en mann av få ord. Typisk for sin generasjon, vil jeg tro.

Dette er en bok man skal ha lest. Ikke fordi den er det beste og mest utfyllende bilde av dødsleirene og hva fangenskap i «natt og tåke» innebar. Det fins andre bøker for det. Men du skal lese Brattelis korte, knappe bok for å forstå hva mennene som bygde opp det norske sosialdemokratiet, gjennomgikk under krigen. Særlig godt husker jeg hans litt overraskende direkte språk et sted nær bokas åpning. Der forklarer han at han etter krigen ikke kunne stå i kø. Uansett type. Minnene om matkøer og marsj i kolonner fra de mange leirene han var inom, ble for vanskelig.

Les også: 73 år etter er «Pesten» blitt en uventet bestselger

Marte Michelet

«Den største forbrytelsen» (2014)

«Hva visste hjemmefronten?» (2018)

Gyldendal

###

Hjemmefront-narrativet, kaller forfatter Marte Michelet den versjonen av vår egen historie som det norske folket forelsket seg i etter krigen. Gjennom to bokverk som gjerne kan ses og leses i sammenheng tar hun fatt på et nybrottsarbeid som slett ikke har falt i god jord hos alle. «Den største forbrytelsen» (2014) handlet om hvordan det norske holocaust kunne skje. I «Hva visste hjemmefronten?» (2018) borer hun dypere, og det hun finner er et svik større enn det en ung nasjon trolig så seg i stand til å bære. Her stikker hun hull på en verkebyll som har forblitt betent opp gjennom hele etterkrigstiden, hvor den norske innsatsen i kampen mot okkupasjonen er blitt definert av en håndfull. Men Michelet påpeker at Gunnar «Kjakan» Sønsteby visste. Den norske eksilregjeringen visste. De sentrale lederne av motstandsbevegelsen visste. Likevel nådde aldri varslene om de nært forestående arrestasjonene og deportasjonene av norske jøder fram til dem det gjaldt. 773 jøder ble deportert fra Norge til nazistenes dødsleirer, 532 av dem med «Donau» til Stettin og videre til gasskamrene i Auschwitz. Marte Michelet viser hvordan unnfallenheten når det gjelder den største av alle forbrytelsene under krigen – også blant dem som sto i fremste linje i motstandskampen – hadde rot i utbredte antijødiske holdninger i Norge, et syn på jødene som annenrangs borgere. De to bøkene utgjør til sammen et korrigerende storverk som ved å analysere de vedtatte forestillingene om vår egen historie langt på vei knuser den patriotiske konsensusen som har vært førende for nasjonsbyggingen etter krigen. Samtidig viser hun kompleksiteten i et samfunn preget av okkupasjon, frykt og sterke føringer fra mange ledd.

Les også: Anmeldelse av Marte Michelet: Avslører sviket mot de norske jødene

Jan Erik Vold

«Ruth Maiers dagbok. En jødisk flyktning i Norge» (2007)

Den norske dikteren Gunvor Hofmo var 19 år gammel da nazistene okkuperte Norge, og samme år møtte hun den østerrikske flyktningen Ruth Maier, som året før hadde flyktet fra Østerrike for å unnslippe jødeforfølgelsene. Hofmo og Maier ble snart kjærester, og reiste rundt i Norge og jobbet og bodde sammen til Maier ble arrestert sammen med andre norske jøder i 1942 natten til 26. november 1942. Hofmo fulgte Maier til kaia der «Donau» lå, og tragedien og tapet så vel som forholdet til Maier vendte hun stadig vendte tilbake til. Maier endte sitt liv i Auschwitz, og historien hennes forble i mørket helt til Hofmo gikk bort i 1995 og dagbøkene hennes ble funnet i hennes etterlatenskaper. Hofmos biograf Jan Erik Vold redigerte så sammen denne boken basert på de åtte dagbøkene skrevet i tidsrommet 1933-1942, og i tillegg fikk Vold kontakt med søsteren som hadde endt i England på samme tid som Ruth kom til Norge. Dagbøkene, brevvekslingen med søsteren og en rekke andre brev og notater gir et unikt innblikk i en ung jødisk kvinnes liv i Østerrike og Norge i krigsårene under jødeforfølgelsene, i tillegg er det et litterært prosjekt av høy verdi som makter å gjøre historien universell og gripende utover det rent faktiske.

Les også: Deportert fra Oslo – markeres i FN

Per Hansson

«Og tok de enn vårt liv» (1963)

###

Forfatteren, Dagbladet-journalisten og Sør-Trøndelag-redaktøren Per Hansson skrev flere dokumentarbøker om folk og forhold i Norge under okkupasjonen, blant annet en bok om Henry Rinnan. Boken som står igjen som hans livsverk tar også utgangspunkt i Trøndelag og blodsporene etter Rinnan, som jaktet på om klokkeren, læreren og motstandsmannen Peder Morset, ektefellen Marit og de aktive blant deres sju sønner, som drev illegal fraktvirksomhet av blant annet radiosendere over grensen fra Sverige. Peder Morset fra gården Klegset i Selbu var først aktiv under den såkalte læreraksjonen i 1942, som førte til at han ble arrestert første gang og dømt til tvangsarbeid. Etter at han ble løslatt fikk han oppdrag som kurér og drev også flyktningvirksomhet mellom Norge og Sverige. Rinnan-banden igangsatte en storstilt aksjon natt til 1. mars for å slå kloa i Peder og sønnene, og Hansson maner levende fram en flukt fra Gestapo og en klappjakt som har få sidestykker i den norske grensehistorien under krigen, kraftfullt skildret av Hansson i en bok som viser de farlige gråsonene som skilte partene under krigen, og hvordan motstandsbevegelsen i Sør-Trøndelag spilte en uvurderlig rolle med livet som innsats. Peder ble arrestert og grovt mishandlet før han ble henrettet sammen med Henry Thingstad og ni andre fra hans krets av motstandsfolk i 1943. Dette er av de sentrale bøkene om norsk motstand og følelsen av at det ikke fantes noen framtid med mindre man kjempet for et fritt Norge. Det er også en usedvanlig fin skildring av enkeltmenneskene med utgangspunkt i en skikkelse og en historie som ble et symbol på motstanden som har levd videre inn i vår tid. Tittelen har Hansson hentet fra salmen «Vår Gud han er så fast ein borg» og en appell Morset holdt før han ble arrestert.

Les også: Her er 2010-tallets 15 beste bøker

Bjørn Bjørnsen

«Det utrolige døgnet» (1977)

###

På sin detaljerte, medrivende og kortfattede måte skrev Bjørn Bjørnsen et av de rikeste bidragene til forståelsen av hvordan den tyske okkupasjonen fortonte seg i Norge. Journalisten, pressefotografen og forfatteren har skrevet en rekke bøker, både om krigen («En mann kalt Gulosten», «Narvik, 1940») og om arbeiderbevegelsen, blant annet et tobindsverk om Arbeiderbladet (nå Dagsavisen). «Det utrolige døgnet» representerte noe helt nytt i den nærmest uuttømmelige sjangeren krigslitteratur da boken kom ut i 1977. Den var noe annet enn de rene historiske beskrivelsene, snarere en sammenfatning av reaksjoner og handlinger i løpet invasjonens første timer, hvordan de ulike instansene reagerte og hvordan folk stilte seg til tyskerne. Bjørnsens bok åpnet for at andre forfattere begynte å skrive mer nyansert om Norge under krigen, uten håndspåleggelsen fra dem som til enhver tid definerte historien om den norske motstandskampen. «Det utrolige døgnet» ble kåret til en av de ti viktigste bøkene om krigen av Norsk sakprosafestival.

Les også: Anmeldelse «Flukten over grensen»: Vesentlig for barn om jødeforfølgelsen i Norge

Mer fra Dagsavisen