Hitlers siste sprell

DOKUMENTAR

Antony Beevor

«Ardennene 1944 – Hitlers siste sjansespill»

Cappelen Damm

Senhøsten 1944. Ameri­kanere og briter kan se tilbake på en dramatisk, men suksessrik krigssommer. D-dagen var vellykket, og de allierte hadde fått et trygt, solid fotfeste i Europa. Nazistenes rygg virket knekt. Paris og Brussel var frigjort. De allierte lederne senket skuldrene. Så slo Adolf Hitlers tropper tilbake i en voldsom motoffensiv i de belgiske skogene, Ardennene.

Briten Antony Beevor har dannet skole for den moderne formidlingen av andre verdenskrig. I hans blikk er det ikke bare plass til generalenes kartblader, men også soldatenes opplevelser på slagmarken og ikke minst de forsvarsløse sivile. Og alle disses innvirkning på storpolitikken. Det er hans evne til å favne alle disse perspektivene, og skape nærhet til det som skjedde på bakken, i én begripelig historie, som er så unik.

«Ardennene 1944» er skrevet over samme lest som hans tidligere suksesser. Bøker som «Berlin – nederlaget 1945», «Stalingrad» og «D-dagen» har de samme ingrediensene, den store og den lille historien, og har solgt i millionopplag. Ja, det kan ligne på en beevorsk mal, men som forteller går han ikke på noe vis på autopilot. Ikke én setning avslører at han skulle ha blitt en blasert produsent som melker sin unike posisjon, og merkevare.

Et annet særlig trekk ved Beevor, og som selvsagt har bidratt til hans universelle suksess, er at han har brutt med det tradisjonelle mønsteret der tyske historikere skriver om den tyske krigen, amerikanske om den amerikanske og britiske om britenes. Beevor forteller begge siders historie, og han styrer fint fri for moralisering og forteller bramfritt om alles overgrep og feil.

«Ardennene 1944» skal være Beevors siste bok om andre verdenskrig. Det er i så fall et verdig punktum. Boka kompletterer bildet og fyller en historisk blindsone mellom D-dagen og Berlin, året der den tyske krigsmakten og motstandsvilje måtte males i stykker, meter for meter mot hjertet av Tyskland. Slaget om Aachen og kampene i Hürtgen­skogen som ledet opp til Ardennerslaget, er blant de blodige parenteser som trekkes fram i fortjent lys.

Scenen er som beskrevet innledningsvis, og Beevor bygger møysommelig opp bildet av de trygge, selvtilfredse allierte som tror krigen nærmer seg slutten. Stemningen var tett på arrogant. Han kryssklipper dette med blikket fra øst, der Hitler maner sine generaler til et massivt motstøt med mål om å innta den viktige havnebyen Antwerpen. Angrepet ble holdt hemmelig, og brudd på taushetsplikten straffes med døden. Angrepet må ikke mislykkes.

16. desember 1944 stormet tyskerne østover. Over­raskelsen var stor, men ikke stor nok. Tyskernes fart var ikke høy nok, og det dårlige været og de elendige veiene gjorde oppdraget i realiteten umulig. Etter seks uker og titusener av drepte og skadde amerikanere, fikk de allierte kjempet dem tilbake. Beevor følger dagene time for time. Det er overveldende lesing, det er ubegripelig lidelse fra kulde og sult, og enormt heltemot, på hver side. Men Beevor går seg også bort, og forvirrer leseren, i sin enorme detaljkunnskap, Som når han skriver: «Da 16. panserdivisjon angrep mot nord, tvang den 112th Infantry Regiment fra 28th Infantry Division bakover og inn i sektoren til 106th Infantry Division». Da er det ikke lett å følge med, selv med gode kart i boka.

I denne boka er Beevor best når han løfter blikket fra isen, gjørma og skyttergravsføttene og skriver om spillet og posisjoneringen borte fra fronten, både før og etter Ardennerslaget: Det problematiske forholdet mellom de allierte lederne og nyfrelste franskmenn, om politikken og egoene, og ikke minst den ekstremt betente relasjonen mellom den amerikanske hærledelsen og britenes sykelig selvopptatte feltmarskalk Mont­gomery. Det ga nesten Hitler rett i sin paniske overbevisning om at samholdet hos de allierte ville sprekke. Stridig­hetene på generalnivå testet definitivt fiberne i alliansen og fikk realpolitiske følger.