Kultur

Anmeldelse «Flukten over grensen»: Vesentlig for barn om jødeforfølgelsen i Norge

«Flukten over grensen» er en medrivende, varmt menneskelig og klok fortelling for barn om de norske jødeforfølgelsene under krigen.

Dette er en leder. En leder er en kommentar som gir uttrykk for avisens meninger og holdninger.

4

DRAMA

«Flukten over grensen»

Regi: Johanne Helgeland

Norge, 2020

«Vi er folk og de er folk, og folk hjelper hverandre». Dette hovedbudskapet i «Flukten over grensen» kan alle forstå, stor som liten, og er den røde tråden i filmen som skildrer nazistene forfølgelse av norske jøder under krigsårene. Gjennom vektleggingen av barnas egne inntrykk av det som skjer rundt dem, føyer «Flukten over grensen» seg inn i vår tids rike gjenfortelling som stadig åpner opp historien og gir nyanser til forståelsen av så vel dramatiske enkeltepisoder som hverdagsliv og det bakenforliggende mørket som bidro til det forfatter Marte Michelet kalte «den største forbrytelsen» i sin bok om bakmenn og gjerningsmenn som bidro til at 773 jøder ble deportert fra Norge og enda flere flyktet, blant annet over grensen til Sverige.

Les også: Drammenser debuterer som filmregissør

Maja Lundes svært godt mottatte barne- og ungdomsbok «Over grensen» føyer seg inn i den samme viktige historiefortellingen som utgjør et vern mot glemselen. Lundes troverdige fiksjonsbok handler om den samme tematikken, og er lagt opp som en spenningsfortelling om hvordan fire barn flykter mot Sverige etter at foreldrene til Gerda og Otto blir arrestert, mistenkt for å ha hjulpet flyktninger i sikkerhet. Filmen, som fått tittelen «Flukten over grensen», skrur opp det drivende spenningsnivået rundt nettopp flukten, men ikke uten å ta hensyn til det sentrale bakteppet og vektleggingen av de uoversiktlige forholdene i et okkupert Norge høsten og vinteren 1942.

Les også: Maja Lunde «Przewalskis hest»: Seig klimadystopi

For 10 år gamle Gerda (Anna Sofie Skarholt) er den store krigen langt unna. Hun løper rundt med kappe og tresverd og er levende opptatt av fortellingene om de tre musketerer, om riddere og sverdkamp. Broren Otto (Bo Lindquist-Ellingsen) er litt eldre, og bestevenn med sønnen til bygdas NS-leder. Gerda spionerer på et NS-møte der Otto deltar, men skjønner knapt alvoret før politiet kommer hjem til dem midt på natten like oppunder jul for å lete etter to jødiske barn på flukt. Foreldrene arresteres, og det blir opp til Gerda og en politisk vaklende Otto og bringe de skjulte «julegavene» Daniel (Samson Steine) og Sarah (Bianca Ghilardi-Hellsten) i kjelleren i sikkerhet til Sverige.

Les også: Anmeldelse «Birds of Prey»: Margot Robbie eier fortsatt denne ikoniske glansrollen

Maja Lunde har et godt grep om kunsten å formidle alvor til barn og ungdom gjennom det brede og allmenne, der varme, spenning, humor og skarpe persontegninger bærer budskapet uten at det blir plakataktig. I «Flukten over grensen» er det spesielt Gerda som gjennom sin fantasifulle og unge Tjorven-aktige klokskap blir en handlekraftig og sjarmerende lederskikkelse som sprer trygghet rundt seg. Det kan trengs. Flukten fra en ikke navngitt by på Østlandet til først Halden og så inn over skogstraktene mot Sverige, er farefull. Tyske vakter og tyskvennlige nordmenn er på utkikk etter rømlingene, og rådet om å ikke stole på noen må læres på den harde måten. Og hva med Otto, som ikke helt vet hva og hvem han skal tro på. Hvem har rett, foreldrene som risikerer livet for å hjelpe jødiske flyktninger, eller norske nazister som har et helt annet syn på søskenparets nye følgesvenner? Filmens intensitet ligger gjennom dette på to plan. Den rene forfølgelsen på den ene siden, på den andre den underliggende trusselen knyttet til manipulasjonen fra okkupasjonsmaktens medløpere.

Les også: Slik blir den norske kinovåren 2020

Regissør Johanne Helgeland har et fint grep med de fire unge skuespillerne som i høy grad bærer filmen på sine skuldre, og hun gir særlig Gerda og Otto mye spillerom i etableringen av så vel tidskoloritt som personlighet. Slik etablerer hun sterke bånd av samhold, tydelig skildret med de tre musketerens motto som drivkraft. En for alle, alle for en. De voksne skyves på vellykket vis i bakgrunnen, men løftes akkurat passe fram i de situasjonene der nettopp nyansene og konsekvensene av det politiske bakteppet skal vektlegges. Den historiemessige konteksten holdes dermed på et troverdig nivå, og det er påfallende en barnefilm med krigen som bakteppe i langt større grad viser at det er gode og onde krefter på begge sider av fiendelinjene enn de aller fleste «voksne» norske krigsepos har maktet. Helgeland demonstrerer solid historieformidling og høy forståelse for målgruppen hun henvender seg til. Den er for øvrig definert fra ni år og oppover. Så får det heller være at barna blir litt mer bedrevitende enn de ville vært i virkeligheten, og fortellerstemmen på begynnelsen og slutten vel pedagogisk.

Les også: Han vil gjøre norsk film enda større

Jødeforfølgelsen og historiene fra andre verdenskrig har de siste årene vært langt framme i nordmenns bevissthet, gjennom filmer og bøker som holder liv i kunnskapen nå når tidsvitnene dør ut. For dem som vokser opp i Norge i dag er likevel dette en stadig fjernere fortid, og derfor framstår en underholdende spenningsfilm om tematikken myntet på barn og unge som et verdifullt bidrag til vår kollektive hukommelse. Det gjør heller ikke filmen mindre velkommen at filmskaperne uten å gjøre noe poeng ut av det, lar handling og aktører finne klare paralleller i dagens samfunn, med flyktningproblematikk, fremmedfrykt og økende rasisme som fellesnevnere for et stedig sterkere behov for medmenneskelig omtanke og beskyttelse av menneskeverdet.

Mer fra: Kultur