- Ja, da blir det vel å tælle på vollane, da, sier René Svendsen, redaktør i Fredriksstad Blad.
- Unnskyld, hva sa du? «Tælle»?
- Tælle, et annet ord for å «tusle». Eller «rusle». Å tælle på vollane, eller jangle litt på vollane i Gamlebyen, som vi sier her i Fredrikstad.
- Hva i all verden betyr «å jangle», da? Det høres liksom ikke helt bra ut?
- Å gå å tøyse litt, liksom. Du er i godt humør, du surrer litt rundt, sier Svendsen, fornøyd med å ha satt Dagsavisen fast i sin spontane, lille mini-quiz om østfoldmål, inspirert av avisens glansnummer i år: En hel avisutgave på fredrikstaddialekt.
Den spesielle magasinutgaven av dialektavisa ligger foran oss på bordet her vi sitter i FBs redaksjon i Fredrikstad, og den behandles med ærefrykt, for det er ytterst få eksemplarer igjen. «Dialektavisa» solgte i bøtter og spann da den kom ut 6. mars i år. Alle nyhetssaker og kommentarer, ja selv annonsene og TV-programmene ble skrevet på kav fredrikstaddialekt. Titler som «Færre tæssebussær» og «Særpemøk i fri ælveferd», kommer nok til å gå inn i pressehistorien som elleville eksempler på et språklig eksperiment som må regnes som «ille vellykka», både kommersielt og kulturelt. Avisen traff en nerve i Fredrikstad-samfunnet, og utløste den rene vårløsningen av stolthet over en dialekt som ellers er blitt latterliggjort, vannet ut og gjemt bort.
- Folk i Fredrikstad hjalp oss på sosiale medier. Da vår språkekspert spurte hvordan vi skulle oversette tittelen på TV-serien «Sex og singelliv», kom forslaget: «Å ha sæ, eller ente ha sæ». Og TV-serien «How I Met Your Mother», ble selvsagt til: «Åssen jeg møtte mora di», forteller Svendsen, og leser høyt fra en ekstra vilter annonse fra Olsen Glass:
«Haru fått en sprut i rutæ? Ja da snakkær vi stensprut asså. Kanke kjøre rundt sånn med høl i rutæ! Ta heller åsså stikk innom glasskællene på Olsen Glass da vel. Døm kan bytte ut hele frontruta di…».
Språkeksperimentet i Østfold får stor plass i morgendagens episode av NRK-serien «Dialektriket», som godt over en halv million nordmenn ser på hver søndag. «Hvordan er det å ha en dialekt som alle ler av?» spør programleder Yasmin Syed, og det blir referert til språkforskere som hevder at østfoldmålet ligger aller nederst på de norske dialektenes rangstige. Ikke bare er særlig Fredrikstad-dialekten «den styggeste i landet», ifølge språkprofessor Finn-Erik Vinje, østfoldmålet blir også av mange betraktet som en harry «revydialekt», slik scenefiguren «Raymond» snakker den. Og selvsagt blir det morsomt når NRK i et innslag lar kong Harald holde nyttårstale på østfolddialekt, der han ønsker «nassjonen» et «bælgodt nytt år».
- Mange i Østfold legger om dialekten sin når de uttaler seg i det offentlige rom, eller flytter til Oslo. Da vi spurte folk i Østfold om de fortsatt snakket dialekten sin, svarte enkelte: «Nei, heldigvis!», forteller Yasmin Syed, som selv helt bevisst snakker sin brede Vinje-dialekt fra Vest-Telemark gjennom hele programserien. Den dialekten er av språkforsker Arne Torp utropt til «landets vakreste». Også Torp mener språket i Østfold ligger nederst i det norske dialekthierarkiet, og har uttalt til NRK at om Jens Stoltenberg hadde snakket bred østfolddialekt, ville det vært «veldig tungt» for ham å bli statsminister.
Men selv om Yasmin Syed syns det er hyggelig at Torp liker Vinje-dialekten hennes, blir hun likevel oppgitt.
- Det at noen dialekter skulle være «penere» enn andre, eller at noen skulle være bedre enn andre på grunn av dialekten, det syns jeg er helt håpløst, sier Syed, som gjennom arbeidet med serien er slått av hvor viktig dialekt er for folk i Norge, som gjerne framstår som en nasjon av språknerder. Hvor ellers holder man seg med ikke mindre enn to offisielle skriftspråk, i et land der «Norsk etymologisk ordbok» blir bestselger og nominert til litterære priser?
- Det er tydelig at det er et tema som trigger veldig i Norge. Mange holder på dialekten sin, og identifiserer seg med den. Men ellers har vi to fraksjoner her: Det er de som blir veldig provosert over dialekter, og så er det de som blir provosert over at folk ikke skjønner hvor viktig dialekt er. Det er en flott dynamikk i dette, og det trigger litt ekstra når vi greier å provosere folk, sier Syed, som i løpet av en kjøretur på bare 15 mil fikk fram de aller største dialektforskjellene i hele Norge, bare ved å ta seg fra Søgne i Vest-Agder til setesdalsbygda Valle i i Øst-Agder. Setesdalsdialekten regnes som den «vanskeligste» dialekten i landet, med særegne, arkaiske ord og norrønt bøyningsmønster, kanskje slik nordmenn snakket for 500 år siden.
- Men det vi fant ut i serien, er at Norge sett under ett egentlig ikke har så store dialektforskjeller. Du kan dra 200 mil nordover fra Oslo, og lett hva forstå hva de sier i Finnmark, mener Syed.
Tonen i «Dialektriket» er ellers entuasiastisk på de norske dialektenes vegne. Toleransen for dialekter er stor i Norge, folk snakker dialekt over alt, og det er rene nasjonalsporten å gjette hvor folk kommer fra. Men det er grenser for denne toleransen, også i det offentlige rom, mener språkforsker Øystein A. Vangsnes ved UiT Norges arktiske universitet. Han har nettopp gitt ut en debattbok med tittelen «Språkleg toleranse i Norge, for faen!». Selv snakker han sognemål, også når han underviser de nordnorske studentene.
- I den akademiske verden er dialekt utbredt. Men i nærings- og finanslivet er det mindre akseptert. Kjell Inge Røkke er ikke veldig tro mot Molde-dialekten, og Olav Thon snakker på ingen måte halling, påpeker Vangsnes.
- Også i politikken er det toleranse for dialekt. Og her er det vanskelig å komme utenom tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen, som år etter år har lagt fram statsbudsjettet på en av de mest stigmatiserte dialektene i landet: flatbygdmål. Å legge fram et statsbudsjett er den viktigste parlamentariske handlingen i løpet av et år, og jeg tror ikke en finansminister ute i Europa kunne gjort det på sin lokale dialekt.
- «Stigmatisert» sier du, men Johnsens hedmarksdialekt minner jo oss også om Prøysen og jul...?
- Joda, jul og «Snikker Andersen», innrømmer Vangsnes, som i boka si likevel har eksempler på at politikere ikke ubemerket kan snakke akkurat som de vil i Norge. I alle fall ikke på radio, og kommer fra det dannede Høyre.
- På Twitter fikk Høyres Torbjørn Røe Isaksen kritikk fordi han hadde sagt «skrivd» på radio. Det ble påpekt som en alvorlig grammatisk feil, men det er helt vanlig å i si «skrivd» i Nedre Telemark der han kommer fra. Men generelt er toleransen stor for dialekt i Norge, i forhold til andre land. Det er noe vi kan være stolte av, sier Vangsnes, og peker på vårt naboland Sverige, der dialektutjevningen er større.
- Dialektmangfoldet er i utgangspunktet mye større i Sverige enn i Norge, med dialekter som er så ulike at folk ikke forstår hverandre i det hele tatt, og det har vært mye mer vanlig å veksle mellom et lokalt mål og et mer standardsvensk mål i visse sammenhenger. Sverige har også en offisiell uttalenorm, noe vi ikke har i Norge. En vanlig svenske har ikke sjans til å forstå älvdalsmålet i Dalarna, eller pitemålet i Nord-Sverige. Også i det tyske og italienske språkområdet er det et svært stort dialektmangfold, sier Vangnes, som er enig med de fleste språkforskerne: Østfoldmålet ligger nederst i det norske dialekthierarkiet. Øverst mener han «hovedstadsmålet» i Oslo ligger.
- De tradisjonelle dialektene i fylkene som ligger rett rundt Oslo, som Østfold, Vestfold, Akershus og Hedmark, ligger på en måte «for nær» prestisjespråket i hovedstaden. Det knytter seg større stigma til disse dialektene …, enn til dialekter som ligger lenger unna. En nordlending eller bergenser vil ikke nødvendigvis legge om når han eller hun kommer til Oslo, men er du fra Halden, vil du gjerne gjøre det, sier Vangsnes.
Statsmeteorolog Terje Alsvik Walløe i NRK, opprinnelig sarpsborggutt fra Østfold, la om dialekten straks han dro i militæret for snart 25 år siden. Han har greid å kvitte seg med de tjukke l-ene, og snakker nå et slags standardisert østlandsk, med pene Oslo vest-vendinger som «kastet» og «døren». «Ho» og «døm» er byttet ut med «hun» og «dem».
- Det var et helt bevisst valg fra min side den gangen, sier han, da vi møter ham på jobb i TV-huset på Marienlyst. Han skal straks inn og melde været på 17.00-sendingen.
- Dialekten min hadde lav status. Hadde jeg vært fra Bergen, Tromsø eller Sørlandet, ville jeg nok ikke gjort det. Jeg syns rett og slett ikke jeg snakket «fint» nok, og jeg ville snakke mest mulig nøytralt. Jeg ville gli inn i mengden, jeg ville ikke være «han fra Østfold», sier Walløe til Dagsavisen, som har et godt poeng der. For snakker du dialekten din, bærer du liksom med deg hele landsdelen din også. Når SVs Heikki Holmås snakker sitt mitraljøse-bergensk i Dagsnytt Atten, er det som om han bærer med seg både buekorps og Brann og Ulriken, og en rekke forventninger til hvordan folk tror bergensere er. (Breiale og skrytete). Mens Frps Per Sandberg på sin side drasser rundt på oppfatninger man måtte ha om nordtrøndere. (Barteprydede og konstant karskdrikkende).
- Du hører jo ingen andre i riksmediene som snakker Østfold-dialekt. Vi har liksom ingen rollemodeller. Den eneste vi har er «Raymond», smiler Walløe, og kommer slik inn på et annet poeng: Østfolds triste mangel på store visesangere og folkelige poeter, som kunne gitt østfoldmålet høyere status. Slik Bergen har Eggum, Hedmark har Prøysen og Hans Børli, mens Nord-Norge har visesangere som Halvdan Sivertsen. Hvem ville vel latterliggjøre språket i et Hans Børli-dikt, eller i «Kjærlighetsvisa»?
- Men syns du det er trist at den dialekten du snakket som liten, de første ordene du lærte, nå er borte?
- Jeg tenker ikke så mye på det, sier meteorolog Walløe.
- Jeg kan jo ikke skylde på andre enn meg selv, sier Walløe, som får et oppdrag av Dagsavisen: Å melde været på sin barndoms østfoldmål. Han peker på værkartet, og sier: «Det blikk`e så ille i morra i Østfold, se, det blir ganske rolig og tørt…». Nei, jeg får det liksom ikke til lenger!
- Prøv å snakke om «å gå en tur i skogen», foreslår fotografen, som selv er fra Sarpsborg. Og da løsner det:
- Ska vi tælle vårs en tur i skauen imorra, eller? kommer det fra den korrekte TV-meteorologen. I en stakket stund er han kav «særping» igjen.
Redaktøren i Fredriksstad Blad, René Svendsen, mannen med ideen til dialektavisa i vår, snakker egentlig ikke så veldig bred fredrikstaddialekt selv. Han har moderert seg kraftig med årene, i likhet med mange i hans generasjon født på 70-tallet.
- Vi ligger så nær Oslo, de fleste her studerer der og jobber der noen år. Over tid har det også gradvis dannet seg et bilde av dialekten vår som uintelligent og buskisaktig, og ikke særlig «pen», sier Svendsen, som også tror mangel på dialekt blant østfoldingene henger sammen med mangel på identitet.
- Østfold er jo et fylke uten nevneverdig fellesidentitet. Du kommer nordfra, fra en landsdel med en sterk identitet. Vi i Østfold har ikke det. Vi føler oss mer som en slags utkant av Oslo, et fylke man oser gjennom på motorveien for å handle på Svinesund. Samtidig er vi et fylke der mange piler peker feil vei. Vi har høy arbeidsledighet, høyt sykefravær, vi ligger på pilletoppen. Vi opplever kanskje dessverre at vi ikke har så mye å være stolte av, noe vi kan samles om, mener Svendsen.
- Dessuten er vi fra gammelt av i stor grad et arbeiderklasse- og industrisamfunn. Heller ikke det gir høy status, sier Svendsen.
- Og så har vi fem sterke bysamfunn her, som gjerne konkurrerer seg i mellom. Fylkesidentiteten er splittet, du føler deg ikke som en del av en landsdel, og dermed har du ikke lojalitet til dialekten som identitetsmarkør. Jeg regner med at du ville føle at du forrådte en hel landsdel, dersom du sluttet å snakke nordnorsk?
- Ja, egentlig!
- Her ville ikke noen legge merke til det, om du sluttet med dialekt. Ikke har vi noen spektakulær natur, eller høye fjell, heller. Joda, vi er jo stolte av skjærgården på Hvaler, og alle i Fredrikstad elsker jo Fredrikstad. Men det blir for smått. Det er ikke nok. Vi har ikke et helt fylke i ryggen, mener Svendsen, som legger til:
- Men dette med dialekt kan jo være i ferd med å snu. Jeg følte at det skjedde noe, da vi ga ut dialektavisa i vår. Under dialektfestivalen, da NRKs «Dialektriket» kom for å filme, kom over 300 mennesker ned på torget bare for å holde opp plakater med dialektord på! Det var morsomt å se, og vi kommer til å lage en ny dialektavis neste år også.
Idet vi forlater Svendsen og redaksjonen i Fredriksstad Blad svinger vi innom Odds konditori ved siden av. Der møter vi noen blide, voksne damer bak disken som slett ikke er flaue over dialekten sin.
- Jeg er født og oppvokst her i byen, har bodd her hele mitt voksne liv, så jeg har alltid prata dialekten min. Det er helt naturlig for meg, det, sier Else Johansen til Dagsavisen.
- Når jeg treffer andre norske, hører alle med en gang at jeg kommer fra Østfold og Fredrikstad. En gang på Kreta, så begynte det å regne så innmari. «Å gud, og så jeg som ikke har med meg pælær», sa jeg til de andre norske. «Pælær»? sa de. «Hva er det for noe, da?» Men nå har vel Drillo lært alle i Norge at «pælær» det betyr «gummistøvler», sier Johansen fornøyd.
- Vet du hva «tønna» er, da? For det visste ikke jeg da jeg flytta hit i 1965, nemlig! sier Randi Meli Veum som står ved siden av henne bak disken. Hun kommer opprinnelig fra Os i Østerdalen, men har lagt om til fredrikstaddialekt.
- «Du får gå til tannlegen, da», sa jeg. Og så viste det seg at «tønna» det betydde «tærne», haha!
På Fredrik II videregående skole treffer vi dessuten Magne Aasbrenn, lektor, ihuga målmann, og en mann vi straks skjønner aldri kommer til å kvitte seg med fredrikstaddialekten sin. Tvert imot skrev han som 22-åring en hel roman på fredrikstaddialekt, og i dag har han egen dialektspalte i Fredriksstad Blad. Aasbrenn er også mannen som hjalp FB-journalistene med å lage en slags normert versjon av fredrikstaddialekten i dialektavisa i vår. Få vet mer om denne latterliggjorte dialekten enn Aasbrenn. Han forteller at østfoldmålet er en del av de såkalte «vikværske mål», dialektene som snakkes rundt Oslofjorden, i Østfold, Vestfold og Ytre Telemark.
- Disse dialektene går helt tilbake til vikingtida. Østfoldmålet følger bøyningsmønsteret i nynorsk, men der det er ar-endelser, blir det ær-endelser hos oss. Dette mønsteret går tilbake til gammelnorsk, sier Aasbrenn.
- Men hva skjer om det viser seg at østfoldmålet er på hell?
- Om det er like greit, mener du? Mister vi østfoldmålet, mister vi samtidig noe av det jeg tror er en del av Østfolds identitet: Det ujålete, det å snakke rett fra levra. Slutter vi å «preke» sånn som vi gjør, mister Norge en farveklatt, mener Aasbrenn, som generelt tror det er bra for Norge å ha to offisielle skriftspråk, og mange dialekter.
- Se for deg ei gammaldags TV-antenne. Der andre mottakere bare får inn de sterkeste, tydeligste signalene, får vi nordmenn med oss masse ekstra «støy» som vi er flinkere enn andre til å tolke. Derfor tror vi nordmenn er flinkere til å skjønne svensk og dansk, enn de er til å skjønne oss og hverandre. Vi er nemlig språkøvde, og har all denne treningen med bokmål, nynorsk og dialekter, sier Aasbrenn, som faktisk er spesielt glad i ordet «tælle», som i «tælle på vollane».
- «Tælle» kommer fra det norrøne ordet «tað», som betyr hardtrampa sauemøkk, underlaget du hadde i sauefjøset. Siden ble «tað» til «tælle», noe i retning av å «tråkke rundt». Grunnen til at dette møkkaordet er mitt favorittord, er at du ser historien liksom åpne seg bakover, gjennom århundrene, til den gangen det bodde folk her på bittesmå gårder, som hadde sau. «Tælle» blir et direkte kikkhull tilbake til fortida vår, sier Aasbrenn.
- I det øyeblikket folk i Nord-Norge slutter å snakke slik du snakker, eller alle i Bergen slutter å snakke bergensk, da mister verden noen farver. Og hvis alle i Østfold går over til å snakke et slags talt, standardisert bokmål, og blir et «Oslo Syd», mister Norge en farveklatt, og vi de gamle, språklige nyansene med røtter i historien. Som ordet «tælle».
hanne.mauno@dagsavisen.no
Det finnes ikke et offisielt register over antall norske dialekter, men man regner med at det er like mange norske dialekter som det fins kommuner, altså 428. Trolig er det enda fler, ettersom det kan være flere dialekter i samme kommune.
Dialektene deles ofte inn i fire undergrupper: Østnorsk, vestnorsk, trøndersk og nordnorsk.
I motsetning til mange andre land brukes dialekt også i offentlige sammenhenger i Norge, særlig i skolen og i politikken.
Norge har to offisielle skriftspråk, bokmål og nynorsk, men ingen offisiell uttalenorm. Det nærmeste vi kommer «riksnorsk», er «talt bokmål» som ligger tett opp til Oslo-dialekten.
Norske dialekter