- Jeg skal kreve erstatning!

Vi får ofte henvendelser til vårt kontor, hvor den som ringer åpner med denne replikken. Ofte har de krav på det, men ikke alltid.

I dagens artikkel skal jeg gjøre kort rede for hovedreglene for erstatning etter norsk rett.

Utgangspunktet er at tre grunnleggende vilkår må være oppfylt for at erstatning skal kunne tilkjennes.

For det første må den som har vært utsatt for en skadegjørende handling være påført et økonomisk tap. For det annet må det foreligge et ansvarsgrunnlag. For det tredje må det være årsakssammenheng mellom skaden og den skadegjørende handlingen.

Kravet om økonomisk tap

Det er kun det økonomiske tapet man er påført gjennom den skadegjørende handling man kan kreve erstattet. Tanken bak dette vilkåret er at den som er påført skaden, skal settes i samme situasjon som om skaden aldri hadde inntruffet.

Dere som ser mye amerikansk film, vil registrere at norsk og amerikansk rett er vesensforskjellig på dette området. Etter amerikansk rett er det ikke noe vilkår om foreliggende økonomisk tap for å tilkjenne erstatning. Det er dette som er årsaken til alle de hårreisende erstatningssummene man med jevne mellomrom kan lese om i avisene.

En av de mest kjente er vel hun som var på hamburgerrestaurant og sølte en kopp varm kaffe i sitt eget fang. Så langt jeg husker ble hun tilkjent over 2 millioner dollar i erstatning. Slike erstatninger vil ikke kunne forekomme etter norsk rett.

Kravet om at det må foreligge et økonomisk tap gjelder ikke ubetinget. Hverken såkalt ménerstatning eller oppreisning forutsetter at man er påført et slikt tap. Disse erstatningsformene er imidlertid såpass spesielle, at det vil føre for langt å komme inn på dem her.

Kravet om foreliggende ansvarsgrunnlag

Ingen kan pålegges å betale erstatning dersom det ikke foreligger noe rettslig grunnlag for ansvaret.

Utgangspunktet etter norsk rett er at skadevolder har utvist skyld. Ansvaret beskrives ofte som Culpaansvaret, og forutsetter at skadevolder er å bebreide for den oppståtte skaden.

Unntaksvis kan ansvar også ilegges på objektivt grunnlag. Her er det ingen forutsetning at skadevolder kan bebreides for skaden. Tanken bak reglene om ansvar på objektivt grunnlag er at den som står nærmest til å bære risikoen for den oppståtte skade også skal bære ansvaret.

Objektivt ansvar kan dels følge av lov, og dels være ulovfestet. Eksempelvis er det såkalte bilansvaret er lovpålagt objektivt ansvar.

Kravet om årsakssammenheng

Forutsetningen for å ilegge en skadevolder ansvar er at hans handling, eller unnlatelse av å handle, kan sies å være en avgjørende grunn til at skaden oppstod.

Tenker man seg at skaden ville ha skjedd uansett, altså uavhengig av den påståtte skadevolders handlinger, kan han ikke ilegges ansvar.

Trekker man tanken om årsakssammenheng langt nok, ender man opp hos Adam og Eva. Ett eller annet sted må derfor årsakskjeden brytes. Domstolene har i denne sammenheng utviklet regler som sier at skaden må fremstå som påregnelig for skadevolder. Det må altså ha vært mulig for ham å forutse at skaden kunne inntreffe, da ha foretok den skadegjørende handlingen.

Likeså har det gjennom domstolenes praksis blitt utviklet regler som sier at dersom skaden fremstår som for fjern og avledet fra den skadegjørende handling, skal det ikke tilkjennes erstatning.

Avslutningsvis må jeg påpeke at selv om alle vilkårene for erstatning i utgangspunktet er oppfylt, kan skadelidtes egen medvirkning medføre at erstatningen bortfaller.

Med vennlig hilsen

Advokat Morten Gøsta Jansson

CENTRUM ADVOKATKONTOR