---
Hvem: Øystein Milli
Hva: Krimkommentator i VG
Hvorfor: Aktuell med boka «Dødelig brorskap: Den norske mc-krigen». Kommer til Litteraturhuset i Fredrikstad 3. oktober
---
Du har skrevet om krim i VG siden 2001. Hva må bo i en for å bli en god krimreporter?
– Nysgjerrighet, og litt analytiske evner eller interesser. Du må være glad i å jobbe, også må du ha en liten sånn lyst til å følge prosessen mot et svar i ulike kriminalsaker.
Har du noen triks du bruker jevnt, da?
– Når jeg snakker med unge journalister som vil bli krimreportere sier jeg at man kommer langt på alle felt ved å være dedikert, jobbe hardt og ha lyst til å lære. At man er nysgjerrig. For det er slitsomt, man må stille spørsmål, hente informasjon: “Hvordan fungerer det, hvordan jobber en kriminaltekniker, hvordan fungerer jussen i forbindelse med et fengslingsmøte?”. Du må være interessert, det er det første. Det er en myte at du må ha superhemmelige kilder for å kunne lykkes i krimjournalistyrket. Men selvfølgelig, det hjelper. Og er viktig. Men du kan vinne en nyhet også uten.
Tidligere har du skrevet bok om Orderud-drapene, og nå er det MC-krigen på 90-tallet som har blitt samla mellom permer signert deg. Hvorfor fenger true crime oss så veldig?
– Jeg tror det er det samme som med det vanlige krimstoffet. Kriminalitet har fenga folk i alle tider, også gjennom fiksjonsverden med både drama og krimromaner, og hørespill på radio. Jeg tror det handler om flere ting. Noen lar seg fascinere av gjerningsmannen, som går ut av samfunnets normer og bryter lover, og gjør ting som folk flest heldigvis aldri kommer til å gjøre. Så tror jeg folk er interessert i å vite hvorfor noe sånt kan skje, og også være oppdaterte for å se om dette er noe som kan skje en selv. “Hva kan jeg gjøre for å unngå å havne i situasjonen som a, b eller c gjorde”. Og noen er nysgjerrige også. Dette med gåter, og å løse dem, finne svar. Det er nok noe som appellerer til oss.
Og hvorfor er det akkurat det akkurat mc-krigen du har valgt å skrive bok om?
– Mc-krigen utspant seg da jeg var helt nybegynner i journalistikken. Så ble jeg dratt med inn i dekningen av den saken, og synes den hadde så mange aspekter ved seg, den historien. Så har den ligget der. Så fikk jeg tilgang til saksdokumentene, etter å ha begjært innsyn, fra rettssaken og etterforskningen, og har også blitt fortalt ting som ikke er fra de offisielle dokumentene fra ulike personer som var med. Da tenkte jeg at det er en bok. Det var kanskje den første gangen det var et sånt åpen gateoppgjør. Folk flest kunne bli rammet, og det ble de også. En tilfeldig dame ble drept i Drammen, av den største bomba i fredstid før 22. juli. Det er dimensjoner som er en del av historien vår, som fortjener å bli dokumentert i en bok.
[ John Hammersmark lager fryktløs podcast ]
På Litteraturhuset skal dere prate om politiets rolle i MC-krigen. Hvorfor var det så vanskelig for dem å få has på miljøet?
– Ja, det er jo et godt spørsmål. Først og fremst fordi miljøet var veldig lukket. Det kom tydelig til uttrykk gjennom noen rettssaker, der det var vanskelig for politiet å få dem til å vitne mot fienden, selv om de var forsøkt drept. Det sier litt om hvordan den taushetskulturen var. Og de som var i Drammen og sprengte bomba, hadde gjort det de kunne for ikke å bli tatt: kjørt utenom veikameraer, lagt igjen telefoner, brukt fluktbil som ikke tilhørte sentrale medlemmer og lignende.
Hvordan er mc-klubbenes «standing» i Norge i dag?
– De er der, men alle er nok fornøyd med at den krigen er over. Tror ikke de ønsker seg noe sånt igjen. Jeg har snakka med folk som var med den gangen, som synes det var skummelt, farlig og stressende. Mc-miljøene lever og er en del av samfunnet, men på et helt annet nivå enn den gangen. Det er nok historie.
I senere tid har vi fått serier som Sons of Anarchy, som på mange vis romantiserer mc-klubber og deres virke. Er det problematisk på noe vis, eller er mc-gjenger litt fordums og tøysete?
– Jeg har prøvd å skrive en ærlig beretning om dette her, og håper ikke det er noe rosemaling. Som de forteller det de som har vært igjennom det, er det lite som tyder på at dette kan virke romantiserende, eller får noen til å tenke at dette er et livet for dem. Jeg tenker heller man ser at det er farlig. 14 mennesker ble drept i Norden. Det for mange er god nok grunn til å ikke bli med i et sånt miljø.
Så ingen kul Charlie Hunnam-type på coveret?
– Nei, mer en nådeløs beretning om hvordan dette mc-miljøet begynte som ganske uskyldig, men endte med å ta uskyldige liv. Folk sitter i fengsel og drar på seg erstatningskrav som følger dem livet ut.
Hva gjør deg lykkelig?
– Nei, det er mye det, men et stabilt familieliv er en nøkkel. Så er jeg glad i å komme meg ut i skogen. Det har skjedd litt for sjelden i det siste, blant annet på grunn av bokskrivingen. Men de vanlige tinga, alle friske og raske og det der.
[ Janne jobber for at flere skal mestre livet: – Jeg tror vi er blitt mer åpne ]
Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg?
– «22. juli – og alle dagene etterpå», av Tonje Brenna.
Hva gjør du når du skeier ut?
– Reiser bort, rett og slett. Synes jo det er deilig, å ta et friminutt.
Hvilken superkraft skulle du gjerne hatt?
– Skulle gjerne hatt en superkraft så jeg kunne endra verden. Det er mye å bekymre seg for der ute.
Hva liker du best ved deg selv?
– At jeg er glad i å jobbe, og synes det er gøy å skrive bøker. Det liker jeg. At jeg ikke tenker “nå har jeg jobba lenge, det begynner å bli kjedelig”. Det er et privilegium at jeg har den innstillingen!
Hvem skulle du helst sittet fast i heisen med?
– Ja-a. Akkurat nå ville jeg stått fast i heisen med Erna Solberg. Hørt litt hvordan det går.
