Eneste fra Norden

---

Hvem: Inga Katharina Walter Rutherford (38)

Hva: Seksjonsleder ved overvåkingen i intensivavdelingen, Sykehuset Østfold Kalnes

Hvorfor: Har fått plass på et internasjonalt lederprogram for unge ledere under 40, som eneste deltaker fra Norden.

---

Seksjonsleder ved overvåkingen i intensivavdelingen, Sykehuset Østfold, Inga Rutherford, kom gjennom nåløyet og er den eneste deltakeren fra Norden på det prestisjefylte lederutviklingsprogrammet YEL (Young Executive Leaders) som ble startet av International Hospital Federation (IHF).

Gratulerer med plassen på YEL, Inga! Hva betyr det for deg å komme med?

– Jeg ble så innmari glad da jeg fikk plass, og føler meg heldig. Det er en fantastisk mulighet. Ikke bare for meg, men for organisasjonen jeg er en del av, hele Helse Sør-Øst og resten av Helse-Norge. Gjennom dette programmet får jeg ta med verdifull kunnskap og kompetanse tilbake, og være nettverksbygger inn mot internasjonale helsetjenester. Dette drives jo av IHF, som er en paraplyorganisasjon hvor internasjonale nettverksbyggere innenfor ulike satsingsområder kan utveksle erfaring. Undervisningen er nettbasert og fordelt på ni bolker der fokus er blant annet på bærekraft, Big Data, rekruttering, HR-faget, Big Data og telemedisin. Parallelt med undervisningen, settes deltakerne sammen i mindre grupper. Hver gruppe skal fordype seg i et av temaene og jobbe med et prosjekt som til slutt skal legges fram på IHF sin internasjonale sykehuskonferanse i oktober, som i år er i Portugal.

Nettverksbygging forbinder vi normalt med politikk og privat næring. Hvorfor er det viktig innen helsesektoren også?

– Nettverksbygging i sykehus er nyttig fordi vi kan og må lære av hverandre i større grad fremover. Fremtidens helsetjenester må være bærekraftige – det gjelder også nasjonalt, vi må samarbeide og bruke hverandres kunnskap og kompetanse. Utviklingen i vårt land er ulik fra sør til nord, for eksempel kan vi i sør lære av helsetjenestene i nord hvilke tiltak som er iverksatt nå, med tanke på å møte den forespeilede ressursmangelen i helsevesenet.

Ja, og det kan kanskje overføres til et globalt perspektiv også? At andre land kan ha bedre løsninger på ulike problemstillinger enn det vi har i Norge?

– Definitivt. Er det noe vi lærte av Covid-pandemien, så er det at vi må snakke mer sammen. Pandemien viste hvor viktig det er å dele kunnskap og informasjon. Det gjelder ikke bare under en pandemi, men ellers også. Helsetjenester utvikler seg ulikt på alle kontinenter og gjennom YEL vil jeg – og Norge – ha mulighet til å lytte, lære, stille spørsmål, og trekke erfaringer om drift fra de ulike kontinentene, for alle kontinenter er representert.

[ Patrick (42) blir ny NITO-leder ]

Fortell om navnet ditt, det er en interessant samling med navn?

– Katharina er etter min farmor, som kom fra Sveits. Og Rutherford, er fra min morfar som opprinnelig kom fra New Zealand. Og Walter er fra pappa, som kom fra Asker.

Spennende! Men du, hva er telemedisin?

– Hehe! Det er nok oversatt fra engelsk, og jeg tenker jeg vil lære mer om det. Men det kan for eksempel være digitale konsultasjoner, og det finnes mange apper og slikt som utvikles nå, så her har vi mye å lære. Tenk om vi kunne ha flere konsultasjoner uten at pasienten måtte fraktes til sykehuset. Hvor mye tid og drivstoff vi sparer på det. Tenk hvor mye drivstoff vi bruker på å frakte pasienter til og fra Kalnes hele dagen, og hvor mye vi kan vinne på at vi ikke behøver å møtes fysisk. Nå er det selvsagt mange pasienter som må komme inn på sykehuset, blant annet der jobber i intensivavdelingen hvor de sykeste pasientene ligger. De kan vi ikke ha digital kontakt med, men vi kan ha digital kontakt med de pårørende. Og under Covid brukte vi iPad slik at pårørende og pasienter kunne ha kontakt. Digitale verktøy brukes mer nå, på den måten har pandemien vært en katalysator til å forstå at digitale møter og verktøy kan være like bra som fysiske. Noen er kanskje skeptiske til utviklingen, men vi vet at vi ikke kan fortsette og holde på som vi har gjort siden tidenes morgen.

Fortell hvordan karriereveien din har vært til nå?

– Oi. Det er et godt spørsmål. Nå har jeg ansvar for 90 sykepleiere, både intensivsykepleiere og vanlige, som jeg leder sammen med makker Line Jacobsen. Vi har et todelt lederskap, der vi er to likeverdige seksjonsledere, fordi kontrollspennet vårt er så stort. Jeg er usikker på når jeg bestemte meg for å bli leder, men interessen for helse kommer nok fra barndommen min som gårdbruker. Vi er heste- og sauebønder, og jeg har hatt ansvar for dyr fra jeg var helt liten, på en gård mellom Sarpsborg og Rakkestad. Det å måtte passe på og ha ansvar for dyr, gir masse ansvarsfølelse. Men det var ikke helt åpenbart at jeg skulle bli leder. Av ulike grunner valgte jeg å bli sykepleier, selv om jeg egentlig ville bli jordmor. Kanskje det hadde med lammingen å gjøre. Men så var det ulike tilfeldigheter – life happens – som gjorde at jeg skjønte etter hvert når jeg jobbet klinisk, at jeg søkte meg mot leder. Jeg er utdannet ved Høgskolen i Oslo og har en mastergrad i Klinisk fagutvikling og forskning.

[ Ingen i helsevesenet skjønte hva som var galt med Aksel – da tok mor og far grep ]

Hvordan vil du beskrive din lederstil?

– Jeg er opptatt av å være en leder som er nær, som ønsker å kjenne medarbeiderne mine godt. «Tydelig på sak, myk på person» er et mantra jeg følger. Også er jeg nok ganske fremoverlent, og er nok av noen oppfattet som litt for fremoverlent, at det noen ganger går fort i svingene, spesielt for de som tenker at det ikke er nødvendig med endringer. Men jeg opplever at sånn verden utvikler seg nå, så er det viktig at vi finner nye, gode, kloke bærekraftige løsninger for framtiden. Jeg tenker mye på barna mine og de neste generasjonene. Jeg ønsker at de skal få overta et bærekraftig helsevesen der vi bruker kloke løsninger og ikke minst kreftene våre riktig. Jeg håper at kunnskapen jeg får gjennom nettverksbyggingen i lederprogrammet vil hjelpe til å åpne dører.

Hva er det beste med å jobbe i din stilling på Sykehuset Østfold?

– Det beste er at jeg får jobbe med en engasjert og fremoverlent medarbeidergruppe på overvåkingen og i lederteamet vårt i intensivavdelingen. Vi får til mye sammen, jeg får være tett på driften og pasientene, samtidig med at jeg har tentaklene mine ute litt rundt omkring i huset ved at vi samarbeider med svært mange andre avdelingen og andre sykehus. Jeg får delta og påvirke ved å jobbe med fremtidsrettede prosjekter. Å være leder handler i stor grad om å jobbe med menneskelige relasjoner, å få folk til å jobbe sammen mot felles mål og ivareta oppdraget vi har på vegne av befolkningen og Norge. Den delen av lederskapet er det jeg er mest glad i, men også det jeg opplever som mest utfordrende.

Hva var din første betalte jobb?

– Det må ha vært på kantine, eller jordbærplukking, jeg husker ikke hvilken som var først. Jeg har jobbet fra jeg var helt liten, og synes det var fantastisk fint å jobbe samtidig med utdanning.

Hva gjør deg lykkelig?

– Å ha en meningsfull hverdag, og ha meningsfylte oppgaver hjemme og på jobb. Jeg har tre barn og lever et aktivt liv utenom jobben, hvor jeg blant annet er med som trener for Herulf håndball jenter ‘13. Også er vi en utendørs treningsgjeng «The Kicksmækkers» som er viktig for meg. Vi møtes flere ganger i uka og drar på turer sammen. Alle disse tingene opplever jeg som meningsfulle, og jeg føler at jeg er til nytte. Jeg vil leve et helt liv og opplever det som kunstig å skille helt mellom mitt arbeidsliv og privatliv. Jeg er leder, men også mamma, trener, venn og kone. Alt henger sammen med alt.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Jeg gir meg selv lov til å gjøre det jeg synes er gøy veldig ofte. Jeg koser meg litt hver eneste dag, spiser faktisk dessert til de fleste måltider. Jeg er heldig som ikke har carvings for Mac’ern etter jobb. I stedet får jeg utløp for «trykket» ved å trene eller snakke med familie eller venner slik at jeg får ut masse innestengt trykk. Men jeg er heldig som har mange muligheter til å lette på trykket i hverdagen og har mennesker i tett relasjon som jeg kan ventilere til og få hjelp av når jeg trenger støtte eller å bli utfordret.

Hvem var din barndomshelt?

– Kjersti Grini! Jeg spilte håndball og syntes hun var veldig kul. Jeg tror det var et par år der hun valgte å ikke spille på landslaget og jeg syntes det var veldig kult at hun sto for det som var riktig. Det er ikke sikkert at det var sånn det skjedde, men det var min barndomsoppfattelse av det – og det syntes jeg var veldig tøft.

Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg?

– En bok som gjorde fantastisk inntrykk på meg, er «Som pesten» av Hanne Vibeke Holst. Hun skisserte hele pandemiforløpet noen år før det skjedde.

Hvem ville du stått fast i heisen med?

– Akkurat nå; Anita Kron Traaseth. Hun snakker godt om sårbarhet hos ledere, det å være sårbar og være menneske i krevende lederjobber. De er også mennesker. Alle er mennesker.

Og helt til sist: Har du et skjult talent?

– Jeg var veldig god i slåball! Ofret alt, hoppet i rosebusker for å fange ballen. Fikk en svær rift i øyet en gang. Jeg er villig til å ta risiko og ofre alt for laget!

[ Fredrikstad tildeles 5 millioner til områdesatsing ]

[ – Nå dør nesten like mange av drukning som i trafikken ]