«Er det så vanskelig å gjøre som vi blir fortalt?»

Jeg skjønner ikke tanken. Og det provoserer meg veldig.

Hege Hansen
Fredrikstad - blogger: hegeslillerom, skeiv mamma

 

Jeg blir rørt av mye om dagen. Av dugnadsånden og av konserter og arrangement på nett som gjør at jeg føler at vi står samlet om det her i en vanskelig tid. Vi tar vare på hverandre per telefon og med meldinger, og vi bryr oss om hverandre. Det er noe med følelsen av å være samlet i en vanskelig tid som berører oss alle. Vi får øynene opp for hva som betyr noe for oss og vi finner en felles trøst i at dette gjelder alle.

Det jeg derimot ikke blir rørt av, er alle som velger å ikke følge rådene og som fortsatt gjør som dere vil. Som syns det er livskrise å ikke få dra på hytta. I en tid hvor vi prøver å stå samlet å holde oss hjemme og fra hverandre, for å holde mennesker vi er glad i friske, så er det fortsatt mange som velger å drite i andre mennesker fordi man må jo få lov til å «kose» seg litt ? Hva betyr det å dra på hytta eller få ta en utepils sammen med andre, om du mister noen av dine kjæreste i prosessen? Hva er det med egoismen i Norge? Er det så vanskelig å ta i mot en beskjed om hva du må gjøre ? Det er liv og helse for mange som står på spill. Hvorfor i alle dager kan du ikke skjønne det ?

Noen skriver på Facebook, «Nei jeg kan ikke holde ungen hjemme, vi må alle gjøre det vi selv føler for i denne situasjonen.» Nei, hvis det å holde ungen hjemme er ditt største problem så skjønner du virkelig ikke hva vi står ovenfor. Og da har du heller ingenting å klage over. Jeg vet det er vanskelig for mange, men har du tenkt over at ukene her kan vedvare til å bli veldig mye lenger fordi du ikke har lyst til å gjøre som du får beskjed om? Eller for at du ikke orker å ha dine egne unger i hus hele tiden?

I verste tilfellet så kan det ende opp med at den ungen din som er ute og fyller seg med en haug andre nå, trenger helsehjelp. Og hva da om ikke helsevesenet har kapasitet til å hjelpe? Blir det en annen lyd da? Jeg vet du ikke tror at det kan skje, men det kan det. Det her handler faktisk om deg også. Det handler om oss alle. Og det handler om ungene dine. Om foreldrene dine, og besteforeldrene dine. Vil du virkelig ofre noens liv og helse for at du skal få gjøre som du har lyst til? Er vi så vant med å gjøre hva vi vil til enhver tid at det er helt umulig å følge råd?

Det er mange som ikke vet hvor ungene sine er om dagen. Det ser vi når vi er på tur eller kjører bil. Skateparken og fotballbaner og skoler vrimler av ungdom som er tett klynget sammen. Hva med når de kommer hjem med smitte? Kanskje du ikke vet de er smittet engang, fordi de ikke har symptomer. Samtidig lar du den samme ungen dra på butikken eller til bestemor, for stakkaren må jo få gjøre som han vil? Skjønner du konsekvensene det kan få ? Vil du være ansvarlig for at andre mennesker blir syke for at du ikke har fulgt rådene du har fått?

Jeg skjønner ikke tanken. Og det provoserer meg veldig. 

Jeg er veldig glad det er den tiden på året det er, og ikke oktober og november. Men samtidig så hadde det kanskje vært enklere å holdt folk hjemme om det var en annen tid på året. For nå er det visst så viktig med en utepils, og det virker som det er liv om å gjøre å treffe folk. 

Et tips; sett deg i hagen hjemme, tenn grillen og åpne ølen din der. Nyt sola og gjør det beste ut av en situasjon som er vanskelig for oss alle! Og tenk litt på at dette ikke handler kun om deg og dine behov. Majoriteten av oss andre gjør det, så hvorfor klarer ikke du? Det er snakk om en bitteliten periode i ditt liv. Ditt liv som tydeligvis er mye viktigere enn alle oss andre sine liv. Gjør det for at helsepersonell og andre samfunnskritiske jobber fortsatt skal få Norge til å gå rundt. Gjør det i solidaritet med de rundt deg. Bry deg om de rundt deg!

Du dør ikke av å ikke få dra på hytta eller få treffe venner, og ved å la vær kan du hindre at andre dør også. 

Så jeg ber deg, vær en venn og bidra. Gjør ditt du også!   

Kronikk: En kjærlighetserklæring