Ap – et ti-prosentparti om få år?

«5 A fra Østfold» lød Østfold Aps slagord under valgkampene på 70- og 80-tallet. Partiet hadde en oppslutning på nærmere 50 prosent og var således folkepartiet framfor noe annet politisk parti.

Arne Børresen
Politisk journalist

I dag, 40 år etter, viser hver eneste meningsmåling at arbeidernes parti har havnet godt nede på 20-tallet, og tidligere denne uka helt ned på 18.4 prosent som er den laveste noteringen noensinne. Nå er 5 A fra Østfold utopi – det handler heller om å berge tredjemandatet.

– Spør du folk på gata om Aps framtid, er svaret at det går til helvete. Og; det er mange år siden Ap var et parti for grasrota, uttalte Christian Kielland (92) til Aps nominasjonsmøte på Hotel City mandag.

Jo – det er nettopp denne oppfatningen en stor del av opinionen har om Arbeiderpartiet; det går rett ad undas, slik nettopp den kontinuerlig fallende oppslutningen på både meningsmålinger, kommune- og fylkestingsvalg og stortingsvalg viser. 50 prosent er blitt til 40, 40 til 30 og 30 prosent har blitt til 20 prosent. Fortsetter tendensen kan ørnen blant partiene være redusert til en spurv med fattige ti prosents oppslutning før 2030. Det må være litt av et tankekors for partiets fortsatt titusenvis av velgere og sympatisører.

Ap får mye kritikk for å ha topp-politikere som er arrogante. De snakker til folk – og ikke med folk, hevder både menigmann og analytikerne.

Dette ufyselige fenomenet – arroganse – har fått større spillerom også i lokale Fredrikstad Ap de senere åra. For når gruppeleder Atle Ottesen ikke en gang er villig til å beklage at Onsøy Ap-lag boikotter nominasjonsmøtet fordi de mener Ap-toppene i rådhuset ikke lytter til lagets kamp for Onsøyheimen, Åledalslinja og så videre, ja da bør Ottesen strengt tatt finne seg andre gjøremål utenfor politikken. Ap, som slåss for sin egen framtid, kan ikke ha topptillitsvalgte som fullstendig ignorerer egne partifeller slik Ottesen nå gjør. «Alle skal med», sier Ap. Det må også bety de 75 medlemmene partiet har i Onsøy.

Så kan man også si at Ap-lagsleder Lisbeth Antonsen har et ansvar for den interne konflikten som har pågått i svært mange år. Men hovedansvaret for å bringe Onsøy Arbeiderpartilag og Fredrikstad Ap sammen igjen, er det definitivt ledelsen på Rådhuset som har. Klarer ikke partilederen Rune Fredriksen og Ap-styret ta grep, vil den løse kanonen Atle Ottesens uforsonlige, arrogante holdning bare resultere i at kommunepartiet mister sitt politiske fotfeste i Onsøy fullstendig.

Apropos kontakten mellom toppene i Fredrikstad Ap og de seks partilaga i sentrum og i provinsen, kan det sies og skrives mye om det stadig svakere samholdet. «Det er ingen vits å ha lagsmøter», «De bryr seg ikke om hva vi sier på Rådhuset», «Det er bare fire-fem mennesker som bestemmer, vi andre er kveg» er uttalelser fra lagsfolk som har vært referert i Demokraten de siste ti åra – det vil si i årene ordfører Jon-Ivar Nygård, gruppeleder Atle Ottesen og partileder Rune Fredriksen har utgjort den øverste ledelsen.

Underveis har det vært både nedleggelser og sammenslåinger av partilagene som følge av at Ap-ledelsen ikke følger opp sin egen grasrot.

Ett av de mange eksemplene på at bredden svikter i Fredrikstad Ap lot den daværende partilagslederen Svein Thorvaldsen på Kråkerøy (laget er nå sammensluttet med Sentrum) komme til overflata for et par år siden. 26. april 2018 skulle Fredrikstad bystyre ta stilling til om den nye høyspentkabelen over Kråkerøy-landet til Tangen skulle gå i bakken eller i lufta. Prosjektet var det mest omfattende på Blomsterøya i moderne tid, men Thorvaldsen hevdet likevel at det ikke var noen vits å invitere de 88 medlemmene i Kråkerøy-laget til møte om de omstridte «monstermastene» siden «det vanligvis aldri kom flere enn to-tre mennesker på møtene».

Hva skjedde? Jo, Ap-ledelsen på rådhuset og rådmannen valgte å høre på utbyggeren Hafslund, som insisterte på høyspentmaster fordi dette ville lønne seg både med tanke på investering og vedlikehold. Hva Ap-lagsmedlemmene på Kråkerøy mente var ikke interessant. Men hovmod står som kjent for fall. Da saken skulle vedtas i bystyret, gikk Ap på et historisk nederlag. Alle de andre partiene mente hensynet til befolkningen på Kråkerøy måtte komme foran en besparelse på 13 millioner. Kablene skal puttes i bakken, beordret alle partiene unntatt Ap. Med 27 mot 26 stemmer tapte Ap den saken som hadde stor betydning for mange Blomsterøy-beboere.

Ap-toppenes manglende respekt og forståelse for både velgere og partifeller som rår både sentralt og lokalt, er bare én av mange grunner til at partiet nå kjemper sin tøffeste kamp for å overleve som et parti med stor innflytelse på norsk politikk.

Åpenbart sliter også Ap med en identitetskrise av dimensjoner. Hvem er vi? Hvor vil vi? Hva er våre viktigste politiske budskap? Hvordan skal vi få vår politikk kommunisert ut til folket? Dette er spørsmål Ap-folk febrilsk stiller seg. Og mens Ap åpner opp for stadig mer privatisering, enten det handler om Acer i Brüssel eller privatskoler her hjemme, flykter velgerne til SV og Rødt. I andre enden av linjalen hopper Ap-velgere som mener partiet må opptre mer liberalt over til Høyre og Frp. Midt i landskapet sitter den en gang så røde «rosenes leir» igjen med en ledelse som framstår som grå og lite dynamisk. Hvorfor kunne ikke partiet ta vare på folk som Jan Bøhler, Geir Lippestad og Stein Erik Lauvås – som nå også har fått et foreløpig reisepass av sine egne? Hvorfor?