For rundt et år siden kritiserte jeg Støre og Vedum for å ikke ha kunnskap om vanlige folk, og at stortingspolitikere flest strir med andre problemer enn oss vanlige.
Nå, når våren er i anmarsj igjen, er det et faktum at folk i dette landet generelt har fått dårligere råd. Fattigdomskrisa er her, og de som har det verst er de med aller lavest lønn og folk som er trygdede. Kommer det ikke et løft for satsene på ulike trygdeutbetalinger fra Nav, vil trenden av stadig flere fattige bare øke.
Arbeidslinja skal bestå, ifølge Støre, men den har mange kritikere, også innad i Ap.
Det burde selvsagt være slik at en må ha bedre råd av å jobbe, men når selv fulltidsansatte med lav lønn sliter nå om dagen, kan en forestille seg hvordan det er å være trygdet på minstesatser.
En mangler ingenting i Norge, nei, for de aller fleste av oss er det nok det. Men vi er inne i en tid nå hvor helt vanlige folk må nedprioritere, kanskje kjøpe litt billigere mat, droppe dyr ferie, nedskalere klesinnkjøp, være mer hjemme.
Det er mange i landet som allerede har nedskalert, og nå begynner det snart ikke å være mulig å nedskalere mer. Noen har en hverdag der de unnlater å gå til lege eller tannlege, kanskje har de måttet kansellere et klubbmedlemskap for et av barna, og bo- og matutgifter tar en så stor del av kaka nå at det har begynt å gå utover livskvaliteten.
De av oss som lever av trygd eller på minstepensjon, er mange i kategorien «under fattigdomsgrensen»
Et «i-landsproblem» vil kanskje mange si, det er andre i verden som har det mye verre. Og ja, det er det. Krigen herjer i Ukraina, inflasjonen i andre land i Europa og andre steder i verden er mye høyere. Mange er mye mer berørt av klimaendringer enn hos oss her i Norge, og det politiske landskapet er mye mer stabilt her i vårt land og område.
Men å bli en såkalt fattig i et av verdens rikeste land, er også en belastning som går utover livskvalitet, mental og fysisk helse, et godt kosthold og muligheter til å delta i samfunnet og opprettholde et nettverk. De av oss som lever av trygd eller på minstepensjon, er mange i kategorien «under fattigdomsgrensen».
Det må gjøres et løft nå, slik at folk kan oppleve en oppgradering av standard for livene sine – det er mange som sliter nå.
Arbeiderpartiet hadde diskusjoner på landsmøtet sist helg om hvor tungt en skal vektlegge arbeidslinja, og det virker som den harde linjen vil vedvare. Det har også kommet signaler om at trygdesatsene skal bli styrket. Men skal hverdagen bli litt lysere for de som har minst, må det kompenseres for tapt kjøpekraft det siste året, samt nok til å dekke inflasjonen som fortsatt pågår, det kommende året.
Vanlige lønnsmottakere skal få et løft, og vil nok mest sannsynlig se en høyere lønnsvekst enn hva som var forventet. Støre er ganske sterk i sin tro på at hvis fattige får for sterk kjøpekraft, vil inflasjonen bli høyere og vanskeligere å styre. Men trygdede kan ikke få en så stor byrde at det faktisk ikke er mer enn til salt i grøten.
Brorparten av den norske befolkning kjenner på det økonomiske trykket nå om dagen, men en stor andel har faktisk råd til ganske mye mer enn det aller nødvendigste. Dette er ikke tilfellet for de fleste trygdede. Støre og Vedum må nå vise at det er vanlige folk sin tur, denne kategorien omfavner også trygdede, det er på ingen måte uvanlig å være trygdet i Norge.
Arbeiderpartiet har mange planer om å gjøre hverdagen enklere for trygdede – som at det ble vedtatt en engangsbetaling for de lavest trygdede, tilbakeføring av barnetillegget for uføretrygdede, og at det skal gjøres enklere å kombinere trygd med arbeid.
Men denne befolkningsgruppen kan ikke forventes å leve under fattigdomsgrensen – og få dårligere livskvalitet som konsekvens av verdenshendelser og trender som de færreste har noen kontroll over – i prosessen med å få økonomien stabilisert igjen.
Mange trygdede er på vei tilbake i arbeidslivet, men fattigdom og bekymringer sliter på den mentale helsen, og for mange kan kanskje veien bli lengre. Det er på tide med et løft av trygdesatsene, slik at hverdagen ikke vil oppleves som kun en måte å overleve på fram til neste utbetaling.
[ «I noen måneder var jeg tidgiver for Varmestua, og det var en av de fineste erfaringer jeg har hatt» ]
