Parlamentarisme – elefanten i Fredrikstad-politikken?

I et godt og betimelig innlegg i FB tar SVs gruppeleder Silje Waters opp de store organisatoriske utfordringene som i dag preger Fredrikstad kommune. Tungrodde strukturer, mange ledelsesnivåer og omfattende rapporteringer kan synes å forsinke handling og hemme omstilling og endring. Tillit til at ansatte tar kloke beslutninger, og tiltro nedover i organisasjonen er viktig, som Waters helt riktig påpeker. Det er bekymringsfullt i en organisasjon som skal og må gjennomgå en storstilt omstilling i tiden fremover.

Men Waters nevner ikke hvilke politiske verktøy vi kan og bør bruke for å forandre situasjonen. Jeg frykter at en stor elefant i rommet er spørsmålet om den parlamentariske styreformen, som flertallet i bystyret valgte å stemme ned sist den var oppe til votering høsten 2014. Arbeiderpartiets ledelse i byen var for, og det var i utgangspunktet et flertall i bystyret. Etter omfattende utredninger og debatt ble det til slutt nedstemt å innføre byparlamentarisme, ikke minst etter sterkt press fra LO, som den gang var imot.

Dagens politiske styreform i Fredrikstad er basert delvis på formannskapsmodellen med røtter i 1830-årenes konsensuspolitikk, delvis på en ordning hvor ordfører og utvalgsledere kan innstille i saker som først er levert av administrasjonen. Systemet gir svært lite rom for politiske styring av kommunen, ei heller initiativ til å fremme saker. Dette ansvaret ligger til kommunedirektøren og administrasjonen. Formannskapsmodellen åpner heller ikke for at en byråd kan stå politisk til ansvar i saker. Det er det også bare kommunedirektøren som kan. For slik er styreformen.

Den rene formannskapsmodellen har mye godt i seg. Når kloke representanter kommer frem til felles, omforente vedtak er det selvsagt hyggelig. Og et godt politikerkollegium som arbeider sammen og på tvers av politiske skillelinjer kan få til mye bra. Men den som har fulgt Fredrikstad-politikken i noen tiår ser at bystyre- og formannskapsmøter i realiteten er preget av en blokkpolitikk, med posisjons- og opposisjonsstandpunkt, hvor partiene bryner seg på hverandre.

Men Fredrikstad har ingen «byregjering» som legger frem saker eller står til ansvar for de sammen sakene, slik vi kjenner det fra rikspolitikken. Det er det administrasjonen alene som gjør, og dermed legger grunnlaget for hva som kommer av saker til politisk diskusjon. Politikernes primære rolle er å ta stilling til det administrasjonen til enhver tid legger frem.

Er dette en styreform for et Fredrikstad og en kommuneorganisasjon som i årene som kommer skal gjennomgå stor omstilling, og som må ta mange alvorlige og kanskje også dramatiske grep for å styrke alt fra økonomi til sosial skjevhet i lokalsamfunnet?

Det er en politisk debatt Fredrikstad må ta fremover.