Debatt

Demokratiet trenger flere folkeavstemninger

Er det ikke på tide å se nærmere på hvordan demokratiet i Norge virker? Det vil si, er det ikke på tide å forsterke vanlige folks innflytelse på helt sentrale områder?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Strømkrisen aktualiserer behovet for bestemmende folkeavstemninger. Vi har sett at de styrende myndigheter har bestemt seg for å selge norsk, ren vannkraft til andre land i Europa. Det var nok av argumenter og bekymringer som ble presentert og som tilsa at vi ikke burde gjøre det. Ett av argumentene mot tilkoblingen var at dette kom til å føre til høye strømpriser. De styrende mente at dette ikke kom til å skje. Tilkoblingen via kabler til det europeiske energimarkedet var til fordel for oss, ble det sagt, og ville faktisk være med på å holde prisen nede.

Fasiten ser vi nå. For samtidig med å sende norsk vannkraft ut til The United Kingdom og Tyskland, måtte vi også sørge for å elektrifisere driften på oljeplattformene – ref. Parisavtalen og Norges forpliktelser med hensyn til reduksjon i CO₂-utslipp. Alt dette har skjedd/skjer uten at myndighetene har sørget for å bygge ut overføringskapasiteten mellom landsdelene i nord og sør. Det hastet mer å legge norsk vannkraft i kabel ut til Europa, enn å sørge for nok overføringskapasitet innen vårt eget land. Da blir det merkelig å høre at sentrale politikere kan si at denne strømkrisen så de ikke komme. Dette kom visstnok som et sjokk på dem. Hvilken kunnskap og forståelse har de hatt/har de på dette området da?

Hovedargumentet for å koble oss til et europeisk energimarked har vært forsyningssikkerheten; at Norge skal ha nok strøm i perioder der vi ikke kan produsere nok selv. Har vi forsyningssikkerhet når vanlige folk ikke har råd til denne forsyningen? Har vi nytte av denne forsyningssikkerheten når den har en pris som gjør at norsk industri og virksomheter i annen næringsvirksomhet blir sterkt skadelidende? Hvilken totalpris må vi betale som nasjon rent samfunnsøkonomisk?

Det hastet mer å legge norsk vannkraft i kabel ut til Europa, enn å sørge for nok overføringskapasitet innen vårt eget land.

—  Svenn Martinsen

Er det ikke en gedigen skivebom å gå inn for at folk og næringsliv i et land med lavere gjennomsnittstemperatur vinterstid skal måtte betale like høy kraftpris som den som styres av et utenlandsk marked med et betydelig kraftunderskudd, og hvor man vanligvis har langt mildere vintermåneder? Argumentet økt forsyningssikkerhet ved å koble seg til andre lands energiproduksjoner – hvor troverdig og offensivt er det når vi ser på hvilket potensial Norge har for å sikre denne forsyningssikkerheten selv? Å sørge for overføringskapasitet mellom landsdelene i nord og sør, er altså bare ett helt innlysende tiltak. Et annet er straks å øke utnyttelsen av solkraften i form av økt bruk av solcellepaneler, ved for eksempel å doble Enova-støtten på dette området. En stor og innlysende fordel for strømkundene: Ingen nettleie, ingen avhengighet av andre kraftverk enn solen. Dessuten bør vi gå i gang med å bygge ut nye, kommunale bergvarmeanlegg i stor skala. Begge tiltakene vil være langt lettere og raskere å realisere enn store, ruvende, kostbare vindmølleparker. Parker som også skal produsere strøm for utlandet, og som norske strømkunder til syvende og sist må dekke utbyggingskostnadene for.

Digitalt kunstverk laget av forfatteren:
«Drømmelandskap sett fra Turngata, Fredrikstad» …Tenk om vi hadde vært en kraftkommune som Tokke der innbyggerne har en strømpris nå som
er ca. 10 prosent av hva andre må betale.

Så kommer rosinen i pølsa: Nå fra 1. januar skal du måtte forholde deg til et nytt nettleie system som vanlige folk neppe kommer til å forstå eller greie å innrette seg etter. Det vi vet er at hele systemet vil føre til en solid økning i nettleien, hvis du på et eller annet tidspunkt i avregningsperioden skulle komme til å feile litt med overvåkingen av strømforbruket ditt. Dette nye «straffesystemet» skal føre til en bedre utnyttelse av nettets kapasitet blir det sagt. Det er altså den begrensede kapasiteten i nettet som er en kritisk faktor – folk må unngå rushtiden. Men da må vi igjen spørre de som har styrt og som styrer: Hvorfor har man ikke bygd ut dette nettet slik at overføringskapasiteten mellom landsdelene i nord og sør ble sikret – før alle kabler til utlandet ble lagt? Og hva med oppgraderingen av utdatert produksjonsutstyr i kraftproduksjonen, hvor mye er det å hente her?

Antakelig ender vi opp med at hele dette nettleieeksperimentet må styres av nye apper vi blir bedt om å laste ned og som hele tiden varsler oss om at vi ikke må ta i bruk vaskemaskinen nå, og at vi må unngå å dusje i morgen mellom klokken 0700 og 0900. Eller alarmbokser og varsellamper med kunstig intelligens som forteller deg hele tiden hva du ikke må gjøre ut over hele dagen – og natten. En flott tilværelse å se fram til?

Folkestyret, slik det framstår nå, er ikke tilpasset tiden vi lever i. Systemet har en gigantisk svakhet: At de som sitter såkalt godt i det, med god økonomi i form av gode lønninger, suverene pensjonsordninger og ekstragoder, enten det er på Stortinget, i det øvrige styrende statsapparatet og ikke minst hos ledelsen i kraftselskapene, har en altfor stor makt til å bestemme over hverdagen til vanlige folk som ikke har de samme økonomiske rammene.

Et spørsmål som kan være helt sentralt i en grundig studie av hva som styrer mennesker som blir valgt til å styre på vegne av velgerne i et demokrati: Hvor mye teller folkets vilje, ønsker og behov i forhold til personlig gevinst rent karrieremessig på litt sikt – enten denne karrieren kan ha et nasjonalt eller internasjonalt mulighetsperspektiv?

Strømkrisen er skapt av en totalt feilslått energipolitikk. Samtidig har vi nå en sykehuskrise, der vi ser at det ikke i tilstrekkelig grad er blitt tatt hensyn til beredskapsmessig å kunne håndtere en langvarig pandemi. Der stadig flere ansatte med spesialutdannelse innen intensivbehandlingen ikke orker mer rovdrift og slutter. Begge disse krisene har sitt utspring i en politisk overbevisning om at det var best for landet å gjøre begge områdene om til ren butikk; visjon- og styresettmessig. Dessverre har de to største partiene og deres regjeringer stort sett vært enige om en slik politikk.

Så kan vi føye til tvangssammenslåing og reversering av fylkeskommuner. Det hadde vært billigere med en folkeavstemning?

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt