Debatt

«Hvor mange år til skal vi markere 8. mars?»

Å gå fra vold eller overgrep kan oppleves som mer krevende enn å leve med det.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«I natt jag drömte något som

Jag aldri drömt förut

Ett stopp av våld mot kvinner

Och att alle övergrepp var slut.»

8. mars er dagen for å markere kvinners kampsaker og rettigheter. Den internasjonale kvinnedagen ble proklamert av FN i 1975. Hvert år markeres dagen over hele verden. I år mest digitalt, og her i Fredrikstad markeres dagen digitalt av 8. mars komiteen. Krise- og incestsenteret i Fredrikstad har en god tradisjon for å delta i markeringen både med appeller, kronikker og støtte. Hvorfor vil vi det? Hva er kvinners kampsaker og rettigheter?

  • En av fire kvinner i voksen alder er utsatt for vold
  • En av fem jenter har blitt utsatt for seksuelle overgrep før de har fylt 18 år
  • 9 prosent av alle kvinner har blitt utsatt for voldtekt i løpet av sitt liv

Det er tre av kvinners kampsaker og tre viktige og alvorlige brudd mot kvinners rettigheter.

FNs bærekraftsmål nummer 5 handler om likestilling mellom kjønnene og arbeidet med å avskaffe alle former for vold mot jenter og kvinner innen 2030. Vold mot kvinner er en trussel og et hinder for likestilling. Det begrenser kvinner fra å delta i samfunnslivet og sosialt, samt at det hindrer dem økonomisk.

Jeg berøres ikke så mye av statistikk og tall, men jeg blir bevisst. Jeg blir bevist at det er en langt mye større andel kvinner som blir utsatte for vold og overgrep enn menn. Jeg blir også bevisst av hvor mye endring som må til for at også kvinner skal ha samme muligheter som menn. Og jeg blir kampklar av å vite hvilke skadevirkninger vold og overgrep har på individet og hvor mye senskader det leder til.

Kvinnen trodde at det var greit at han voldtok henne hver kveld.

Det som treffer meg, er kvinnen på 40 som aldri har fortalt noen om sin bestefar som under flere år begikk overgrep på sitt barnebarn. Kvinnen som blir uvel av sigarettrøyk fordi lukten tar henne tilbake til overgrepene som at de skjedde i dag 36 år etterpå. Som for første gang på 36 år forteller en ansatt på Krise- og incestsenteret om overgrep og hva det har gjort med hennes liv. Og ikke minst at hun ønsker hjelp, hjelp til å leve uten overgrep.

Jeg berøres av kvinnen som kom til Norge for å leve med sin mann, og som etter hvert fikk to barn. Kvinnen trodde at det var greit at han voldtok henne hver kveld, eller slo henne på overkroppen slik at ingen kunne se merkene og skadene. Hun tenkte det var bare rett at mannen sa til deres barn at mammaen deres var en hore uten verdi. Jeg berøres av når hun etter to uker på krisesenteret smiler når hun spille stigespillet med sin datter.

Kvinnene som kommer til Krise- og incestsentret gjør stort inntrykk på meg. De som kjemper kampen til et liv uten vold. De møter motgang etter motgang, men de lager matpakker, følger barna sine til skolen, gjør lekser, trøster hverandre og sine barn. De prøver å tro på seg selv igjen. Det beundrer jeg og det skal vi kjempe for.

Å gå fra vold eller overgrep kan oppleves som mer krevende enn å leve med det. Vi mennesker er tilpasningsdyktige, vi blir vant til og trygge med våre livssituasjoner. Et liv med vold og overgrep kan for den enkelte oppleves som normalt. Rettigheten til et liv uten vold, den skal vi kjempe sammen.

Hvor mange år til skal vi markere 8. mars?

– Det skal vi gjøre så lenge det trengs.