Store fortellinger er kraftfulle. De kan gi mot og styrke til å fortelle egne historier som del av et større fellesskap. #metoo-bevegelsen og den antirasistiske vekkelsen som vi har vært vitne til de siste månedene, tilbyr begge en stor fortelling som mange kan kjenne seg igjen i og knytte egne erfaringer til.
Les også: «Hun har anonymisert mannen hun anklager for voldtekt. Men alle vet hvem det er»
Men dersom den store fortellingen krever å alltid være viktigere enn de mindre fortellingene, eller å være den eneste riktige, blir det lite rom for kompleksitet og det kan bli vanskelig å snakke sammen.
#metoo har hatt en svært viktig funksjon.
Flere kvinner har turt å fortelle om krenkelser og overgrep og flere kvinner har blitt trodd. Samtidig er det problematiske sider ved #metoo. For det første ble #metoo hovedsakelig en fortelling om kvinner som offer og menn som overgripere.
Den store #metoo-fortellingen tilhørte kvinner og det ble derfor liten plass for gutter og menns fortellinger om grenseoverskridelser og overgrep. Det er ting som tyder på at gutter og menn opplever enda større tabu enn kvinner knyttet til sine overgrepserfaringer, noe som gjør det særlig problematisk hvis deres fortellinger ikke får plass.
En annen bekymring knyttet til #metoo er at alt hektes på samme knagg.
Ubehag og mindre krenkelser hektes sammen med grove overgrep og alvorlige lovbrudd. Når alt gjøres til «det samme», kan imidlertid grove og voldelige overskridelser nærmest drukne i krenkelse av mange ulike slag. Og i forlengelsen av dette følger en tredje bekymring.
Å påpeke at misforståelser og grove krenkelser ikke er det samme, forstås gjerne som en bagatellisering av overgrep mot kvinner og som et forsvar for menn som utnytter maktposisjoner.
Les også: «Metoo har forvandlet synet på oss kvinner» (+)
Parallellen til den antirasistiske bevegelsen de siste månedene er åpenbar.
En stor og kraftfull fortelling om rasisme i Norge har gitt mange mennesker mot og styrke til å fortelle om egne erfaringer. Det er helt nødvendig og viktig. Samtidig har andre fortellinger, som ikke passet inn i den store fortellingen om rasisme i Norge, blitt avvist: Etniske minoriteters fortellinger om muligheter og likebehandling snarere enn rasisme, har blitt avfeid som illojale og mindre viktige.
Ulike forsøk på å påpeke at den norske konteksten på mange måter er radikalt annerledes enn den amerikanske, har blitt anklaget for å være forsøk på å fornekte rasisme i Norge.
Og den som drister seg til å si at alle liv har verdi, blir satt i bås med amerikanske høyreekstreme.
I likhet med #metoo er det dessuten lite rom for kompleksitet og for å anerkjenne misforståelser, usikkerhet, klønete oppførsel eller gode intensjoner.
I sommerens debatter har begreper som maktkritikk og heteronormativitet blitt kritisert og plassert sammen med dogmatisk identitetspolitikk og autoritære antirasistiske krefter. Maktkritikk er imidlertid ikke forbeholdt særskilte grupper eller retninger.
Jeg tar for gitt at alle som engasjerer seg i debattene er opptatt av maktforhold i samfunnet.
Det handler altså ikke om å være for eller imot diskusjoner om makt, men om hvordan vi bør gå fram for å utvikle kunnskap om maktforhold. Jeg drister meg til å bruke et eksempel fra egen forskning for å peke på et par ting jeg mener er viktig.
For en del år siden gjennomførte jeg et forskningsprosjekt om undervisning om seksualitet i ungdomsskolen. Læreplanen foreskrev at heteroseksualitet og homoseksualitet skulle behandles side om side i undervisningen og jeg var nysgjerrig på hvordan dette foregikk i praksis.
Jeg var inspirert av skeiv teori og begrepet heteronormativitet, som viser til at heteroseksualitet ofte framstår som både selvsagt og foretrukket. Hensikten med begrepet er å diskutere og problematisere prosesser som privilegerer heteroseksualiteten, ikke å kritisere heteroseksualitet i seg selv.
Dette viste seg å være en nyttig inngang til å forstå undervisningspraksiser.
Les også: Hardt ut mot «uansvarlig aktivisme» på venstresida (+)
Jeg ville imidlertid gått glipp av mye dersom jeg kun la merke til det som kunne ses som uttrykk for heteronormativitet. Jo da, undervisningen som jeg observerte var absolutt preget av marginalisering og andregjøring av seksuelle minoriteter. Samtidig var læreres synliggjøring av minoriteter og forsøk på å skape «homotoleranse» minst like framtredende.
Mitt grunnleggende inntrykk var at undervisningen sprang ut fra gode intensjoner og at mangel på kompetanse var årsak til at undervisningen likevel kunne bidra til marginalisering.
Den kompleksiteten – både marginalisering og synliggjøring, både andregjøring og toleranse – tror jeg vi kan se også i forhold til andre minoritetsgrupper og på flere områder.
Min erfaring er at det å anerkjenne læreres gode intensjoner åpner for dialog og kompetanseutvikling.
Dessuten gir det anledning til å rette kritikken oppover i systemet, for eksempel mot utdanningsmyndigheter som prioriterer etterutdanning for lærere innen målbare fag som norsk og matte, framfor fag som samfunnsfag, der både seksualitet og rasisme skal behandles.
Kanskje kunne vi sett for oss noe lignende i samtaler om rasisme, for eksempel knyttet til arbeidsliv eller politiets arbeid? Å framheve kompleksitet, gode intensjoner og behov for kompetanseheving – og å rette kritikk oppover i systemet?
Det kan åpenbart brukes mot meg at jeg som hvit, høyt utdannet cis-kvinne snakker fra en privilegert posisjon og derfor kan tillate meg å snakke varmt om andre privilegertes gode intensjoner.
Men vi snakker alle fra komplekse posisjoner.
Alle er alltid mer enn kategorier og synlige forskjeller: Hvite, rike cis-menn kan også være traumatisert av overgrepserfaringer. Selvsagt. Hvithet er et åpenbart privilegium, men alle hvite er ikke bare privilegerte og grenseoppganger er dessuten alltid i bevegelse.
Både historiske og samtidige maktforhold gjør at enkelte grupper har gode grunner til å rope høyt og kreve å bli lyttet til. Men jeg tror ikke det er lurt eller riktig at alle vi som nå skal lytte, samtidig også må være tause. Vi blir nødt til å snakke med hverandre. Og store, entydige fortellinger kan ikke kreve å ta all plass alene. Det må også være rom for de mindre og de komplekse fortellingene.