Etter at 1.mai er unnagjort, burde det vies tid til litt ettertanke. Den norske venstresiden må gå i seg selv for å finne noe av årsaken til at vi i dag har et høyrepopulistisk og innvandringsfiendtlig parti i regjeringsposisjon med blant annet ansvar for innvandrings- og flyktningeområdet.
Hva jeg mer og mer har erkjent som den norske venstresidens problem er at venstreradikalismen, slik den har fremstått i Norge, spesielt etter AKP-ml så dagens lys, har fungert udemokratisk og lagt et lokk på frie og uavhengige stemmer. Det er de frie stemmene jeg mener kunne gjort en betydelig forskjell og som kunne ha bidratt til å skape en sterk og toneangivende venstreside i kampen mot ekstremisme, fascisme og rasisme. Slik det er nå oppleves venstresiden generelt som tannløs, defensiv, lite kreativ og til tider regelrett dum som når AUF-lederen fra talerstolen 1.mai kaller Sylvi Listhaug ei «kjerring» som burde kastes «på huet ut av regjeringen».
De dogmatiske ideologiske meningene til AKP-ml, dets tilhengere og medlemmer som posisjonerte seg i det offentlige, akademia, i mediene og på industriarbeidsplasser på 1970-tallet og fremover, la relativt sterke føringer på diskurser og debatter i offentligheten, internt på arbeidsplasser, i mediene, i skolene og akademia. Dette har vært et alt for lite påaktet tema i den norske offentligheten og ikke minst i akademia hvor venstredogmatikere har hatt posisjoner som har gjort dem i stand til å utøve makt, «sensurere» og rangere andres meninger som værende «innenfor» eller «utenfor» det ideologiske skjemaet og det politisk korrekte.
AKP-ml’erne kom til å forgifte det politiske klimaet på venstresiden langt utenfor det maoistiske partiets egne snevre grenser. De ble dogmatiske voktere av enhver som hadde fravikende meninger fra det fastsatte politisk korrekte. Det er klart at dette hadde en negativ påvirkningskraft på venstresiden i sin helhet og for det åpne debattklimaet det ellers kunne ha blitt. Det å kunne ytre seg på siden eller på tvers av det politisk akseptable, ble nærmest å anse som ensbetydende med utstøtelse eller utfrysing. Hvis man ytret seg «feil» og det skulle ikke så mye til, ble man betraktet som en politisk kjetter, som en «reaksjonær småborgerlig revisjonist» som gikk «klassefienden» sitt ærend. Kort sagt man ble som meningsavviker betraktet og stemplet som en dårligere utgave av menneskearten, nærmest som upålitelig (ikke ulikt de landsforræderiske stemplinger som høyreradikale/ekstreme innvandringsmotstandere i samtiden ynder å gi de innvandringsliberale som er for å ta imot flere flyktninger og innvandrere).
Venstresidens dogmatisme og dumhet har etter min mening bidratt til å legge veien åpen for at et parti som Fremskrittspartiet kunne vokse seg stort og til slutt faktisk bli et regjeringsparti. På venstresiden har det ofte ikke vært legitimt og politisk korrekt å ta opp sensitive og kritiske spørsmål knyttet til for eksempel innvandring og islam, mens Frp har fått raljere, dominere og «eie» innvandringspolitikken med sin innvandringsfiendtlige agenda, først lenge i opposisjon og nå i posisjon som regjeringsparti med ansvaret for innvandringspolitikken under innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug. Å gi skylden for integrerings- og innvandringspolitikk på dagens regjering, er dermed altfor enkelt all den tid venstresiden grunnleggende har sviktet på dette området.