Vålrenga, vi heier på dere!

De nabolagene i byen med den sterkeste lokalpatriotismen er gjerne de som har kjempet noen kamper sammen.

Byantikvaren er langt fra alene om å sikre kulturminneverdier i byen. Det er, og har alltid vært, avgjørende at engasjerte beboere setter ned foten og samles om det som er viktig for dem.

Tidlig på 70-tallet tok folk til gatene i «hjembygda» mi på Kampen. En fjerdedel av bebyggelsen i indre Oslo øst skulle jevnes med jorden for å bygge høyblokker og motorveier.

På Kampen ble høyblokka nederst i Hølandsgata en forsmak på hva som var planen videre. Studentsamskipnaden planla å bygge tilsvarende høyblokker hele veien gjennom området, og den skralle gamle trehusbebyggelsen måtte vekk. Heldigvis gikk det ikke sånn. Denne historien har formet Kampen og oss som bor her.

De nabolagene i byen med den sterkeste lokalpatriotismen er gjerne de som har kjempet noen kamper sammen.

Det vet våre naboer på Vålerenga alt om. De har også kjempet for nabolaget sitt i generasjoner. Nå står de midt i en ny bevaringskamp, og stridens mest symboltunge sak er den bitte lille Sotakiosken.

I vinter har noen satt fyr på den fire ganger. OBOS sier de vil flytte den, restaurere den og sette den tilbake, og det har de fått tillatelse til. Beboerne er langt fra trygge på at kiosken kommer tilbake hvis man først flytter den. Et samlet bydelsutvalg vedtok (igjen) forrige uke at vi støtter Vålerengabeboernes krav i denne saken, men bydelens folkevalgte er ikke nevnt i tillatelsen som nå er gitt. Små, ulønnsomme trehus som står i veien for store utbyggere har historisk sett trengt alle vennene de kan få.

Nå trenger Sotakiosken venner i rådhuset.

Riv rønna, sier noen. Vi kan vel kanskje sette den et sted i nærheten, sier OBOS. Hvorfor er Sotakiosken viktig? Er den et kulturminne? Den er ingen stavkirke akkurat. Ikke har den originale utsmykninger av Picasso på innsiden heller. Som bygg er den ganske uinteressant. Eller? Den hundre år gamle kiosken er et tidsvitne.

Den har stått på samme hjørne og overhørt samtaler om ett hundre års hverdagsliv, fotballresultater og verdensproblemer. Men det viktigste med Sotakiosken er hva den betyr for samhold og lokal identitet på Vålerenga. Det er grunn god nok for å bevare den, på plasseringen den alltid har hatt.

Min generasjon Kampenbeboere er takknemlige for den utrettelige innsatsen 70-tallets Kampenbeboere la ned. For demonstrasjonene, rabaldermøtene, aksjonene, avisskriveriene og de ufravikelige kravene de stilte til byens politikere den gang. Jeg vil påstå vi er stolte av kampen for Kampen, selv om den foregikk før vi ble født. Det er sånn lokalpatriotisme fungerer. Man er del av et vi bare ved å bo her. Derav «hjembygda», selv om området er en liten flekk midt i Oslo.

Historiske bygningsmiljøer er samlende og identitetsskapende. Det er også bevaringskampene som fører fram. De skaper stedsidentitet og en felles historie som binder folk sammen med hverandre og med nabolaget sitt.

Vålerenga – vi lukter den svidde kiosken deres helt bort hit, og vi heier på dere!