Utenfor vår empatiske sone

Moria, Hellas. Kort nok til ferietur, men for langt til å utløse politisk handling på vegne av barn i nød.

7500 barn lever under grundig dokumenterte kritiske forhold i Moria-leiren. Deres liv og helse er i umiddelbar fare og flere europeiske land har nå påbegynt evakueringen. Norge er imidlertid ikke blant dem.

Til tross for oppfordringer fra en rekke kommuner, politiske parti, Den norske kirke, FN-organisasjoner og EU, står den norske regjering tilsynelatende handlingslammet i møte med den menneskelige lidelsen som utspiller seg i Moria.

Åse Kleveland: – Synes du ikke, er du ikke. Og disse flyktningene synes ikke lenger (Dagsavisen+)

Argumentasjonen for hvorfor de ikke vil evakuere barna, er variasjoner over tema vi har hørt gjentatte ganger før. Vi kan ikke ta imot alle, det kan oppstå en signaleffekt, de må hjelpes der de er, og det må utarbeides en felleseuropeisk og langsiktig løsning. Slik rasjonaliserer myndighetene hvor lite de gjør i forhold til hvilke muligheter vi faktisk har.

Det sendes madrasser, selv om vi alle vet at for noen barn vil dette bare bety at de ligger mykere på dødsleiet. For barn dør i Moria.

Norge har historisk sett vært et foregangsland når det gjelder barns rettigheter. Vår humanitære tyngde har vært en viktig motvekt når andre land har sviktet barn rammet av krig og flukt. Det er derfor både urovekkende og ubegripelig at vi nå står på sidelinjen mens barn lider langs Europas dørstokk.

Politisk avstand gir empatisk kollaps

Den viktigste drivkraften for å utløse omsorg og hjelpende atferd overfor andre, springer ut fra menneskets evne til å kjenne empati. Evnen til å bli emosjonelt berørt av andre menneskers smerte og handle på deres behov, styrker vår beslutningsevne og mobiliserer oss til handling. Det er denne menneskelige egenskapen vi har sett materialisere seg i den enorme folkebevegelsen «Evakuer barna fra Moria» den siste tiden.

Samtidig har vår empati ganske kort rekkevidde, og aktiveres ikke like lett hvis avstanden til andre, enten fysisk, psykologisk eller politisk, er stor. Hellas ser ut til å ligge utenfor vår politikks empatiske sone. Deres gråt utløser ikke trøst fra oss. Deres redsel fører ikke til at vi beskytter dem. Vi kjenner ikke deres smerte. Intet sinne som fører til politisk handling.

Avstanden til andre mennesker forstørres av ordene vi bruker om dem. Ved å omtale mennesker i negative ordelag eller skape nye begreper som gjør dem til noe annet enn de er, kobler vi oss emosjonelt sett fra dem, og rettferdiggjør våre handlinger – eller fravær av handling – overfor dem.

Foreldreløse flyktningbarn blir til «enslige mindreårige», flyktninger til «migranter», og personer rammet av store livsbelastninger blir til «lykkejegere» og «snyltere».

Denne fremmedgjøringen av mennesker og ovennevnte rasjonalisering, fungerer også som en psykologisk beskyttelsesmekanisme. Vi verner oss mot andres smerte ved å skru av våre følelser og vende blikket inn mot oss selv. Vi lukker øynene, blir oss selv nok og hegner om våre nærmeste. Og uten å løfte blikket, skriver vi stilltiende under på en kollektiv pakt om at vi har gjort nok.

Les også: – Klønete menn er ikke alltid bevisst ute etter å ta deg fordi du er kvinne, de er ekle mot andre og (Dagsavisen+)

Følelsenes plass i politikken

Følelser er et evolusjonært utviklet overlevelses- og motivasjonssystem som kobler oss på hva vi selv og andre trenger, og signaliserer våre behov til andre. De gir retning til våre valg og motiverer vår atferd. De er selve grunnlaget for vår eksistens, samhandling, etikk og dømmekraft. I tillegg utløser de både indre reaksjoner og handlinger rettet mot andre. Når jeg er trist, trøster du meg. Når du er redd, beskytter jeg deg. Skammen gjør at vi justerer oss i forhold til gruppenormer og samfunnets regler, mens sinne mobiliserer kraft til å stå opp for oss selv og hverandre, nå våre mål – og kjempe imot urettferdighet. Alt dette har en rettmessig plass i den politiske sfære og trengs for at vi skal kunne handle på vegne av andre.

Et samfunn der vi skaper retoriske grenser mellom oss og «de andre» hindrer vår evne til å kjenne empati for mennesker som rammes av urettferdighet. Det immobiliserer oss slik at vi ikke klarer å kjempe for endring for andre enn oss selv. Det skaper et lukket samfunn der viktige humanistiske verdier går tapt.

Bak alle politiske rasjonaliseringer, bak devaluerende og fremmedgjørende begrep, finnes ekte mennesker med ekte smerte.

Barnepsykolog Magne Raundalen uttalte nylig på Torp at De sterkeste må stå på de svakestes side, ellers går det til helvete med oss alle.

Det må være et politisk ideal å stå på riktig side.

Evakuer barna fra Moria nå!